Foto: Knut Bry/Tinagent.
FN ber om akutt evakuering av familier og syke fra den greske leiren, og leger frykter en pandemi på grunn av de alarmerende forholdene, skriver the Guardian.
Unngår systematisk ordet «barn» i sitt svar om barna
Over 2500 har skrevet e-post til utenriksministeren med tittelen «Evakuer barna fra Moria NÅ». Hun svarte sammen med justisministeren den 11. februar, under overskriften «Migrasjonsutfordringene løses ikke i Hellas alene». Her bruker de ord som inneholder «migrant» eller «migrasjon» hele 23 ganger. Ordet «barn» er brukt én gang: «De utfordringene vi ser i Hellas kan ikke løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge.» Hvor mye er et barns liv verdt?
Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk har sett med egne øyne at det skjer en systematisk påført lidelse i Moria. 140 kronisk syke barn får ikke hjelp. Barn i Moria er livredde hele tida. Hun har sett mange redde barneøyne, barn tør ikke gå på de skitne doene og spiser så lite de kan for å slippe. Dette er et mareritt som pågår hver dag, det er en psykologisk katastrofe for barna. De får bare det de ikke trenger. De visner sakte. Livet i Moria er en kamp for å orke å leve videre.
Ved å omtale barna som «migranter», gjør justisministeren og utenriksministeren det lettere for folk å fortsette med skylappene på
Mens Mæland og Eriksen Søreide er opptatt av å omtale menneskene i Moria og andre leire på de greske øyene som «migranter», viser The Guardian til at over 85 % av ankomstene i fjor var flyktninger. De fleste familiene kom fra Afghanistan og Syria, men også fra Irak, Palestina og DR Kongo.
Barna de ikke nevner overlatt til marerittene, konfliktene og angsten
«Migrantene er ikke overlatt til seg selv», uttaler Mæland og Eriksen Søreide. Har de fulgt med? Den eneste hjelpen asylsøkerne i leire som Moria får, er den hjelpen som tilbys av frivillige. Om kveldene og nettene er til og med enslige barn overlatt til seg selv. Katrin Glatz Brubakk er i leiren akkurat nå. Hun skriver på Facebook: «(…) knivene de eldre guttene slåss med kommer først frem når alle de frivillige har gått for dagen. Da er småguttene overlatt til marerittene, konfliktene og angsten. Når vaktene har gått hjem, det er mørkt og de har låst porten bak seg. Da må de enslige mindreårige håndtere savnet og sorgen alene.»
Igjen er det påfallende at mens oppropet på 2500 e-poster etterlyser handling for å få barna ut av Moria, bruker Mæland og Eriksen Søreide kun ordet «migranter». Hvor ok er det at barns liv, barn som lider i leiren avfeies? De avfeier altså barnas lidelse med at «utfordringene ikke kan løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge.» Nå har vi sett barn lide i over fem år, og situasjonen har bare blitt verre. Hvor lenge er det greit at vi ser på lidelsen uten å gjøre noe? Hvordan løses utfordringene dersom andre land i Europa tenker likt som Norge? Er ikke dette et ansvar hele Europa må ta? Det er riktig at utfordringene ikke kan løses av Hellas alene, nettopp derfor må flere land bidra! Det vi gjør nå, virker i hvert fall ikke. Norge har gitt sterk støtte til EU-Tyrkia-avtalen, en avtale som nå har opprettholdt lidelsen i år etter år etter år. Norge er derfor medansvarlig.
Ved å omtale barna som «migranter», gjør justisministeren og utenriksministeren det lettere for folk å fortsette med skylappene på, holde empatien unna. Ønsker de også å gjøre det lettere for seg selv? Jeg spør som barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk i sitt innlegg på NRK Ytring: «Omar har ikke snakket siden han så bestefaren få hodet kappet av. Er han en migrant?»
[Denne teksten ble første gang publisert på Guri Waalen Borchs blogg 17.02.2020]
