Foto: Pixbay
For et noen uker siden, før det reelle utbruddet, ble mange nok nordmenn lurt av falske nyheter om det fryktede Corona-viruset til at Oslo Universitetssykehus så seg nødt til å gå ut og dementere. Ifølge meldinger som ble spredt i sosiale medier skulle flere nordmenn være innlagt på sykehus smittet av viruset.
«Fake news» attraktivt for alle som ønsker å påvirke
Falske nyheter eller «fake news», dvs. oppdiktede eller kraftig fordreide nyheter som sprer seg gjennom digitale medier, er foreløpig ikke veldig utbredt i Norge til tross for enkelte forsøk. De har heller ikke fått samfunnsmessige konsekvenser slik som i USA, der de etter alt å dømme var med å påvirke utfallet av presidentvalget i 2016.
Både Facebook og Youtube betrakter denne typen «nyheter» som et såpass stort problem at de har forsøkt ulike tiltak for å bekjempe dem. De har også vist seg attraktive for statlige aktører og andre som ønsker å drive påvirkningsarbeid.
Føles trygt å gjøre som andre gjør
Men hva er det som får oss til å tro på og dele denne typen saker i utgangspunktet? Forskjellige typer forskning har kommet med ulike svar på dette, som alle på ulike måter henger sammen med hvordan vi mennesker ofte tar forskjellige snarveier når vi må ta stilling til ny informasjon.
En slik mekanisme er tilbøyeligheten vår til å tro det vi tror at de andre tror. En formulering som kan virke ganske kronglete, men som kan illustreres med et eksempel: Om vi befinner oss i en fullsatt teatersal og plutselig ser mange andre publikummere løpe mot utgangen, vil vi som regel reagere med å gjøre det samme selv om vi strengt tatt ikke vet om det skyldes panikk eller om det faktisk er noe i veien eller om de bare har blitt grepet av plutselig og kollektiv tissetrengthet. Og fra et overlevelsessynspunkt er det også lurt å gjøre som de andre gjør uten å gi oss inn på for store selvstendige vurderinger. Om vi blir sittende og vurdere situasjonen, kan vi risikere å brenne inne eller bli skutt av en terrorist, mens det verste som kan skje hvis vi løper ut av teateret er at vi mister noen minutter av stykket.
Lett å tro at noe stemmer når mange tror på det
Mens dette selvsagt er et ekstremt eksempel, gjør vi denne typen vurderinger hele tiden når vi mangler førstehåndsinformasjon å basere oss på eller ikke har tid til å undersøke ting fra grunnen av og dermed tyr til «sosiale beviser», det vil si at vi nøyer oss med å spørre andre hva de tror om saken, eller rett og slett går ut fra at det som stemmer overens med flertallets oppfatning også er riktig. Som regel er dette et godt alternativ, men i noen tilfeller kan det som vi snart skal se gå svært galt.
Jo flere som deler et stykke informasjon, og tilsynelatende tror på det, jo lettere er det for andre å gå ut fra at det er korrekt.
Ifølge de danske forskerne Vincent Hendricks og Pelle Hansen kan «fake news» spre seg gjennom det de kaller «infostorms». Jo flere som deler et stykke informasjon, for eksempel en nyhet, og tilsynelatende tror på det, jo lettere er det for andre å gå ut fra at det er korrekt. Og dette blir spesielt lett i dagens medievirkelighet, der vi bombarderes med informasjon fra vi skrur på mobiltelefonen om morgenen til vi logger av og faller i søvn og dermed i enda større grad er nødt til å nøye oss med sosiale beviser.
Det vi allerede tror på
Videre henger sannsynligheten for at vi kjøper denne typen «nyheter» sammen med i hvor stor grad de stemmer overens med hva vi allerede tror om verden – inkludert hva slags politiske oppfatninger vi har. En ungarsk undersøkelse fra i fjor viste for eksempel at tilhengere av statsminister Viktor Orbans regjering i landet var mer tilbøyelige til å betrakte falske «nyheter» som støttet myndighetene som ekte enn dem som gikk imot myndighetene, mens det motsatte var tilfelle for opposisjonstilhengere.
Den ungarske undersøkelsen fant at tilbøyeligheten til å «kjøpe» nyheter som stemmer overens med det vi allerede tror i liten grad hang sammen med tilbøyelighet til å tro på konspirasjonsteorier, og snarere var en form for «ønsketenkning» som vi alle bedriver i større eller mindre grad.
Faktisk viser forskning at det til og med spiller liten rolle om en slik nyhet er spesifikt markert som «falsk» eller «omstridt» av Facebook dersom den passer godt nok inn i verdensbildet vårt. Et eksempel fra de siste årene er hvordan også mange nordmenn delte en historie om et islamsk massebryllup mellom voksne menn og små jenter. «Bevismaterialet» var et bilde fra et bryllup i det krigsherjede Gaza i Palestina, som ganske riktig involverte et stort antall brudepar. Det som imidlertid vakte mest oppsikt var et bilde av brudgommene side om side med jenter i 8-10-årsalderen.
Barnebryllup er et stort problem mange steder i verden, og reaksjonene var deretter. Men dessverre – eller heldigvis – var det i dette tilfellet ikke det bildet viste: Jentene var i virkeligheten slektninger av brudgommene, som spilte en rolle lignende den brudepiker spiller i et norsk bryllup.
Tendensen til å ta snvarveier
Sist, men ikke minst, kommer det som kalles «ekkokammer-effekten». Flere har de senere årene påpekt at internett i stedet for å knytte oss sammen har bidratt til «tribalisering», der vi i økende grad holder oss til vår egen «stamme» både når det gjelder valg av nyhets- og informasjonskilder og diskusjonspartnere. På sosiale medier vil vi hovedsakelig følge og diskutere med dem vi allerede er enige med. Dette bekrefter og forsterker oppfatningene vi allerede har, og styrker vår «confirmation bias», det vil si tendensen til å favorisere informasjon som bekrefter det vi allerede tror. Og dessverre fungerer klyngene som danner seg av mennesker med lignende oppfatninger som nær sagt perfekt grobunn for rykter, konspirasjonsteorier og for spredning av falske nyheter.
Kort sagt ser det ut til at spredning av falske nyheter henger tett sammen med medfødte tendenser til å ta snarveier, og dermed til å hoppe til feilslutninger som blir kraftig forsterket av mekanismene i sosiale medier. «Nyheten» om at Corona-viruset var kommet til Norge fikk heldigvis ingen andre følger enn at helsepersonell og andre ansatte på sykehuset måtte bruke verdifull tid på å svare på henvendelser fra presse og andre. Men dessverre er det ikke sikkert vi er like heldige neste gang det bryter ut en «epidemi» av falske nyheter i Norge.
