Foto: Mahmona Khan
- USA har ikke alle svarene - 10.07.2011
- Hjerteåpneren Hadia - 10.09.2007
- En uvanlig hennaartist - 10.09.2007
I slutten av april reiste jeg til USA for tre uker. Det var ikke min første tur, men likevel den som skulle lære meg mest. Med “America’s multi-ethnic society and the role of the successor generation” som tema begynte IVLP-programmet i Washington DC. Vi var en liten gruppe med representanter fra Europa, deriblant akademikere, antropologer, politikere, redaktører og professorer.
Å være en del av den europeiske gruppen ga meg bedre kjennskap til situasjonen i de respektive landene gruppemedlemmene representerte. Noe som igjen ga hver og en av oss et bredere perspektiv. Det skandinaviske, europeiske perspektivet så ut til å interessere alle vi møtte uansett om det var på organisasjon, universitet eller statsnivå. Jeg ble faktisk forundret over denne interessen og ble overrasket da offentlige myndigheter som jobber med immigrasjon og mangfold uttrykte at de ville lære av Europa. Kanskje særlig ble dette uttrykt av de som jobbet med flyktninger og asylsøkere. De uttrykte sin misnøye med de eksisterende tiltakene, eller kanskje mangel på sådanne.
Turen
Etter et fascinerende opphold i Washington D.C var det den multikulturelle metropolen New York som ventet på oss. Jeg har besøkt byen tidligere, men denne gangen ble det noe mer enn bare turistattraksjoner. Vi besøkte Queens for å se den etnisk delte bosettingen. Vi var blant annet i Flushing som i hovedsak er en koreansk og kinesisk bydel. Også italienerne, grekerne, spanjolene, araberne og svarte amerikanere har sine egne områder i Queens.
Velfungerende fellesskap
Det var nærmest som å komme til Korea eller Kina. De snakket enten kinesisk eller koreansk, og plakatene, informasjonen, alt var på disse språkene. Egne banker, til og med hoteller, hypermoderne shoppingsentre, kirker, templer og moskeer. En forbløffende opplevelse for en brun nordmann som fort skjønte at verken Groruddalen, Grønland eller noe annet sted i Norge kunne sammenlignes helt med dette.
Vår amerikanske guide med røtter fra Irland kunne fortelle oss om sin oppvekst i dette området. Om den enorme forvandlingen fra å være et mer “hvitt” område til å bli en god blanding av mange ulike etnisiteter. Begrepet “white flight” kommer fra denne utviklingen. Noen av de menneskene jeg pratet med her, kunne fortelle at det til tross store forskjeller både innad i bydelene og utenfor fungerte helt greit. For meg virket det hele ganske uforståelig.
Ulovlig på landet
Fra myldrende byliv med en befolkning på 8,2 millioner reiste vi videre til en by i Idaho. Boise med sine knappe 200 000 innbyggere. Den enorme overgangen var nesten skremmende først. Gatene var nesten folketomme og ytterst få fargede amerikanere var å se i bybildet.
Som en god del andre deler av USA har også Idaho en voksende andel av spansktalende, hovedsaklig mexikanske innvandrere. I dag bor det omtrent 12 millioner ulovlige innvandrere i USA!
Hvilke skjebner og problemer dette skaper, fikk vi høre om gjennom grasrotorganisajoners, myndighetenes og det meksikanske konsulatets arbeid. Ifølge loven får barn som fødes i USA automatisk statsborgerskap selv om foreldrene bor der ulovlig. Den ulovlige innvandringen har fortsatt i USA gjennom flere generasjoner.
En av de lokale organisasjonene fortalte om foreldre som blir arrestert og deportert rett fra arbeidsplassene sine uten å få mulighet til å gi beskjed til sine barn. Vi ble fortalt at foreldre i slike tilfeller igjen tar den risikoen det er å krysse grensen for å komme tilbake. Papirløse barn har i likhet med barn som har statborgerskap lov til å gå på skole. Den store sperren dukker imidlertid opp for de papirløse når de ønsker å ta høyere utdanning.
Lov å drømme
“Drop out”-tallet for elever med denne bakgrunnen er enormt, særlig blant gutter. Store deler av den papirløse befolkningen i Idaho og Boise jobber i jordbruksnæringen, og skulle denne billige arbeidskraften forsvinne, ville denne næringen fått store problemer. De spansktalende innvandrerne jeg møtte la ikke skjul på skuffelsen over Obamas manglende handlekraft og uoppfylte løfter som innfrielse av “Dream act”.
Reformløftet fikk svært mange spansktalende amerikanerne til å stemme på Obama. Etter å ha kommet til makta har han isteden doblet deportasjonene. Reformen Dreamt Act ville gjøre en rekke papirløse ungdommer som har tatt utdanning eller gått inn i militæret, til amerikanske statsborgere. Disse ungdommene, ulovlig brakt inn i landet av sine foreldre, kaller seg Dreamers.
Den voksende papirløse innvandringen har de siste årene skapt politiske spenninger og høy temperatur mellom Republikanerne og Demokratene. Befolkningen ønsker i voksende grad en innstramming i landet innvandringspolitikk. Det var mange ting å ta innover seg i “mulighetenes land” og turen var fortsatt ikke over.
Texas – skjulte minoriteter og manglende integrering
Etter et lærerikt opphold i Salt Lake City, hovedsete for mormon-kirken i USA, der vi blant annet fikk oppleve problemer med å få tak i kaffe fordi mormonene ser på koffein som et vanedannende stoff på lik linje med alkohol, dro vi videre til Texas. Der besøkte vi blant annet en muslimsk barneskole. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente av dette besøket, men jeg merket at jeg ble overrasket over fargene, tegningene og alle bildene av barna som gikk på denne skolen. Det så ut til å være en hvilken som helst annen skole, den eneste forskjellen jeg kunne se, var hodeplagget på jentene.
Det virket som en etablert skole som var vant til å ta i mot besøk. Grunnen til at bildene overrasket meg, var min erfaring her i Norge på en lignende institusjon for barn, der de nakne veggene formidlet at det å tegne mennesker, ha bilder og figurer og så videre ble ansett som uislamsk. På den amerikanske skolen ble det tydeligvis tolket annerledes.
Et møte med en storavis i Texas stod for tur senere. Vi ble møtt av journalister som jobbet med minoritetsrelaterte saker og en avdelingsredaktør som selv hadde latinamerikanske røtter langt tilbake, men hele tiden kalte seg selv amerikaner. På spørsmål om de hadde noen journalister med minoritetsbakgrunn, pekte hun mot en yngre hvit mann som så forvirret tilbake på henne: – He is the only immigrant here, svarte hun.
Jeg la merke til at journalisten ble irritert, men sa ikke noe, inntil hun på nytt gjorde et poeng av at han var den eneste med en minoritetsbakgrunn. ”I am not an immigrant, I dont feel like one. I have lived here for a long while and it’s not like I have migrated from far away. I am from Canada,” utbrøt han og klarte ikke helt å legge skjul på irritasjonen sin.
Hele situasjonen illustrerte for meg hva amerikaniseringen egentlig innebærer. For enkelte finnes det fortsatt et graderingssystem over hvem som er mer eller mindre amerikanske. Slik har det vært fra de aller første immigrantene kom til USA. Skandinaver og blant annet irer stod ikke så høyt på denne lista.
En samtale med en femtegenerasjons Texasboer med meksikanske røtter viste en annen side av identitetsspørsmålet. Hun var frustrert og opprørt over meksikanere som hadde bodd i USA i mange generasjoner, men likevel ikke anså seg selv som amerikanere og tviholdt på meksikansk kultur, skikker og språk. Hennes frustrasjon lignet litt på den jeg har opplevd her hjemme. På lista over opplevelser som vil bety noe kommer også Interfaith Peace Chapel. En kapell for alle uansett trosretning. Et vakkert bygg side om side med Kvinnenettverket, Peacemakers incorporated.
Tidligere leder av dette nettverket Nia MacKay med indonesisk bakgrunn viste oss rundt og fortalte om sin muslimske bakgrunn. Hun fortalte om sjokket hun fikk da hun dro til en av moskeene i Texas for å be. “They told me to use another door!” forklarer hun. ”I said why? They told me there was another entrance for women. “I said WHY? Where in the Quran does it say that women cannot pray in same room as men?” Nia var vant til en annen praksis fra hjemlandet Indonesia, hvor kvinner og menn ber sammen
Hun jobber for økt toleranse og forståelse og innrømmer at det ikke alltid er lett å bære hodeplagget. Hun fortalte om en episode der en amerikansk dame på en kafe ga henne en lapp med påskriften: Dere med disse tørklene på hodet, forsvinn fra landet vårt”. Doktorgradsutdannede Nia fulgte etter damen og ba henne om en forklaring på lappen. Kvinnen fikk hastverk og forsvant, men Nia husker det godt. Nia er den eneste av sin søstre som bærer plagget. Hun sier det er hennes valg. Nia er gift med en konvertert amerikaner.
LA – hatkriminalitet og ungt engasjement
Los Angeles ble siste stopp før vi igjen skulle vende til Norge. I LA er det lett å la seg rive med av all glamouren, stjernene og de vakre strendene, men også her fikk vi lære om de store utfordringene, klasseforskjellene og sosiale problemene. Områder av byen med skoler som sliter med raserelatert vold og hardbarkede gjenger. Hatkriminaliteten er et problem og rammer særlig homofile og lesbiske, men de siste årene har også jøder vært stadig mer utsatt.
Med bakgrunn i drift av det første ungdomsbladet laget av og for innvandrerungdom, og seneret nettmagasinet Blend.mag (tidligere X-plosiv) var det utrolig spennende å møte redaktøren for lignende konsept, LA-Youth. Bladet utgis fra topp moderne lokaler med fem helttidsansatte og et stort nettverk av frivillige studenter og elever. Driften sikres hovedsaklig av storavisen LA Times og andre store private aktører i næringslivet. Jeg erfarte gjennomgående at private kommersielle aktører tok mye større samfunnsansvar enn det vi er vant med her i Norge og kanskje også i Europa. Dette kan ha flere forklaringer, blant annet mangel på et statlig tilskuddsystem eller tilrettelagte midler for frivillig arbeid. Her hjemme har jeg opplevd at en del aktørers støtte og ansvar uteblir fordi de antar at offentlige tilskuddsordninger skal ta seg av slike virksomheter. Resultatet er desverre at de som forsøker å utgi noe med kvalitet og innhold ikke klarer å overleve, fordi nåløyet for å få noe som helst produksjonsstøtte er altfor trangt.
Åpen og samlende identitet
Etter å ha sett og opplevd landet fra flere sider og kommet tettere innpå landets historie, har det dukket opp en rekke nye spørsmål. Vi var ikke i nærheten av å diskutere urbefolkningen, “Native Americans”. Hva slags forhold lever de under egentlig? De svartes historie i USA er et annet kapittel jeg kunne ønske å lære meg mer om. Det samme gjelder den norske innvandringen til USA, bosettingsmønster, levekår og utvikling. Her er det nok å ta av og utrolig mye å se og lære av. Det er riktig at arbeid er den eneste inngangen og overlevelsesmekanismen i dette samfunnet. Mulighetene er der for alle, og suksesshistoriene mange og godt synlige. Den amerikanske drømmen fortsetter å leve. USA har alt, høye snødekkede fjell, fortryllende natur, strender, ørken; you name it, they have it.
Men den ultimate integreringsoppskriften tror jeg nok ikke landet besitter. Der mangfoldet og ulikhetene styrker, der bidrar de også til utfordringer. Klasseforskjellene de sosiale problemene, til tross er det likevel noe USA helt klart har og det er en åpen og samlende identitetsforståelse. Denne sterke identiteten, det forente fellesskapet for frihet, er det som holder de 50 statene sammen i tykt og tynt.
I et land der noen fortsatt liker å gradere, lage hierarkier og ekskludere, er det fortsatt klare oppfatninger om hvem som med rette kan regne seg som en del av dette samfunnet og hvem som er utenfor. Det triste med denne solide identiteten og den store makten landet har, er mangel på gangsynet i landets utenrikspolitikk. Det er ikke til å komme bort fra at USA i årenes løp har skaffet seg flere fiender enn venner med sin holdning til og handlinger overfor utenverdenen.
Det er likevel rart hvor lett det er å relatere seg til amerikanere, for hvem er de egentlig? Svaret er mennesker fra Europa, og faktisk hele verden. Deres historie minner oss om historiene til våre foreldre, forfedre, venner og familie som en eller annen gang har flytte fra et land til et annet og møtt tøffe vilkår. Det er kanskje det som fascinerer oss med dette landet. Mangfoldet, mulighetene, historien, stjernene, filmene, musikken. I så måte er det kanskje en liten amerikaner i oss alle.
Dette innlegget er basert på utdrag fra Mahmona Khans blogg. Hele teksten om hennes Amerika-tur kan du lese her.
