På hellig grunn

Fredag 22. juli ble det skrevet et nytt kapittel i fortellingen om Norge – da terroren rammet ungdommen på Utøya og Regjeringskvartalet i Oslo. Et uhyggelig kapittel, som en hel nasjon sørger over og strever med å forstå. 

Vi sørger. Vi hedrer dem som ble drept. Vi slår ring om dem som opplever smerte på kropp og sinn. De er ikke alene. Sammen legger vi fellesskapets sterke arm om dem. Dette kapitlet i fortellingen om Norge skal også handle om samhold, trøst og medmenneskelighet, slik tusener på tusener viser, på tvers av alle skillelinjer i lokalsamfunn over hele landet.

Derfor samles vi i kveld i forventning og glede til årets spel på Stiklestad. Det er lov å vise glede over det som er vakkert. Vi viser at vi er gjenkjennelige. Samfunnet stopper ikke opp. Vi samles i spenning for å se inn i et annet kapittel i denne fortellingen om Norge – som også er fortellingen om kristendommens forankring i dette landet, fortellingen om samling og bygging av nasjonen – lenge før Norge ble den moderne staten. Vi samles på hellig grunn, vil mange mene. Vi er samtidig på en gammel slagmark.

Vi er ved stedet der en av de viktigste vekslinger i norgesfortellingen fant sted. Nordmenn sto mot nordmenn – borgerkrig. Vi kan se for oss de stridende – døde, skadde, utslitte – skjold, spyd, buer, hjelmer – spredt utover. Midt i sentrum – kong Olav drept. Men som sagaen, myten og teksten vil ha det til – kong Olav seiret. Hans ettermæle ble Den norske kirkes fortale. 

Er det da slik at vi er samlet for å minnes et militært slag i juli 1030? Slik de har for vane nedover på kontinentet – å minnes hvordan historiske slag brutaliserte seg inn i historiefortellingene? Nei, jeg mener vi snarere skal se det slik: Vi er her for å feire Olavstradisjonen – som er en av de viktigste, dypeste klangbunnene i vår levende historie.

Hovedpoenget mitt er dette: Noe radikalt nytt vokste fram for ett tusen år siden. For dette er også fortellingen om kongen som kom med endringer. Olav og hans biskoper innførte kristenretten – som Spelet handler om. Retten ga regler for kirkens ledere – men vel så viktig: den innførte nye krav til folks religiøse liv; bestemmelser om dåp, ekteskap, seksualitet, gudstjeneste, helligdager, faste, kirkebygg. 

Og bak denne kristningen av landet – som ikke gikk helt fredelig for seg – aner vi også en human åre – svak, men likevel: her var det viet plass til regler om hva folk ikke måtte gjøre med barn som var født med misdannelser. Den nye retten satte – brutalt nok kan man si – nye, videre rammer for det menneskelige.

Kristenretten ga bokstavelig talt en ny retning i folks tilværelse. Første del handler om at alle skal bøye seg mot øst – mot Jerusalem. Alteret ble vendt i denne himmelretningen. Sør og øst var solens og de kristnes sider, nord var den «dårlige». 

Dette handler altså om tid og rom, om en religiøs-geografisk rettesnor. Men det handler også om «geopolitikk». For Olavs revolusjon kom langveisfra. Den kom fra Midtøsten, ja vi kan si at den kom fra en slags «arabisk vår» som hadde funnet sted tusen år før Olav igjen. 

Da Olav Haraldsson kom hit hadde han med seg internasjonale impulser. Han lot seg døpe i Frankrike og han besøkte ofte landene rundt Østersjøen, England og det som i dag er Russland. Vel, i all rettferdighet, «besøkte» er nok et mildt uttrykk, stormet og herjet er kanskje mer treffende!

Olav var påvirket av mange land, folk og kulturer. Da han kom hjem for å kristne Norge og fortsette der hans forgjengere slapp, ble han oppfattet som en trussel mot mye av det som den gang fantes av tradisjonell, stedbunden norsk kultur og tro – åsatroen og de normer og maktstrukturer som hørte til. I et slikt lys kan vi driste oss til å si at såkalte «integreringspolitiske utfordringer» ikke er noe nytt i vår tid. De sto midt i det for ett tusen år siden.

Olav hadde altså med en religion som oppsto i Midtøsten. Historien om mannen, slaget, hans død og helligkåring – den begynte her og ble røtter til det vi i dag oppfatter som det norske. 

Men la oss da huske – med all mulig ydmykhet for historiens luner og irrganger – at det vi i dag gjerne liker å kalle «norske, kristne kjerneverdier» i utgangspunktet henter sine førende verdiårer utenfra det norske. For det var impulsene og inntrykkene utenfra som førte til at landet ble kristnet. Hele Olavsarven har sitt utgangspunkt i bruddet – bruddet med det som var, innføringen av noe nytt. Brytningene. 

Det er ikke til å undres over at alt dette opplevdes som truende, at folk hadde kvaler; hva skulle de nå tro, hvilken side skulle de velge; hvordan ville de gamle guder, forfedre og høvdinger reagere? Det var skepsis, uro, frykt.

Kanskje oppsto det flerkulturelle Norge akkurat her; ett tusen år før vår egen samtid strever med å bestemme seg for om fenomenet er nytt, av vår tid – og om det er til det gode. Mangfoldet slo sine spede røtter her på Stiklestad. Grunnsteinene til en importert religion ble lagt her. Og et nytt verdisett ble så smått utviklet herfra. Ikke som kopi av det som kom utenfra, men som en kraftig åre inn i en norsk elv av erfaringer og historie. 

Slik det er i dag. For når vi i dag diskuterer integrering av et moderne mangfold i det moderne Norge – da gjør vi ikke det på verdinøytral grunn. Det ligger et norsk verdigrunnlag i bunn, ja, det er norsk – men skal vi hente styrken i det som er norsk, så tror jeg vi skal se det norske som en del av en bred verdistrømning som forankrer demokrati, rettsstat, åpenhet, menneskerettigheter, likeverd og likestilling.

Det mangfoldige er derfor ikke en ny politisk oppfinnelse. Her i nord ble Norge knyttet an til en større, global kulturarv, som kom fra sør, øst og vest.

Alle disse tanker griper meg ved inngangen til Spelet. Og med det kan vi vel si at arrangørene har oppnådd mye – vi engasjeres, forundres, ja opprøres, alt før spillet har begynt. Slik skal gode festivaler og spel være.