Foto: Screengrab, Skavlan
Kommentator i Utrop.
- Overtagelsen av sivilsamfunnet er et demokratisk problem - 11.02.2021
- Ingen nasjonalstat uten nasjonen - 26.01.2021
- Den nye arbeiderklassen – og hvorfor ingen liker dem - 29.11.2020
Norske medier reagerte lynraskt da den pensjonerte basketstjernen falt ned i helikopter. Snart var alle toppsakene i nettmediene om han. Nyhetssaker om andre idrettsfolk som hadde truffet ham, folk som driver med samme sport som han, tilfeldige nordmenn som har tatt selfie med ham. Hva de følte.
Sorg, Skavlan-style
Det synes ufint å nevne at basketball er en marginal sport i Norge og at det første mange hørte om Kobe Bryant, var at han var død. Under utdelingen av musikernes Emmy-priser kjempet artistene med tårene, for de var samlet i huset som Kobe hadde bygd «i bokstavelig forstand».
I denne sammenheng betyr ikke i bokstavelig forstand at Kobe hadde bygget arenaen, eller at han hadde betalt andre for å gjøre det. Bare at han hadde spilt basketball der. Det synes åpenbart at sorgen ikke har stort å gjøre med avdøde og mer å gjøre med en spesiell form for sentimentalitet.
La meg ta en annen vinkling. Husker du filmen Fire bryllup og ei gravferd? Der leser enkemannen et dikt av W. H. Auden «stopp alle klokkene, kutt telefonen [..] stjernene trengs ikke nå, slukk hver en. Pakk sammen månen og ta i stykker solen». Poetens ironi druknet i skuespillerens liksomekte tårer.
Diktet «Funeral Blues» latterliggjør overdreven, selvsentrert sorg. Den slags sorg som poserer foran domkirken. Som selger sin historie til Se og Hør og stiller på Skavlan. Se på meg! Jeg var i nærheten da han døde. Se på meg. Jeg utrykker min sorg med telys og kosedyr.
Dødslengsel
Historikeren Christopher Lasch så slikt som utslag av hva han kalte narsissismens kultur. Han advarte mot at fremveksten av psyko-spirituell terapi og selvrealiserende åndelighet ville føre til spredning av narsissistiske personlighetsforstyrrelser.
Rett skal være rett. Sentimentalitet er ofte sentimenter du selv ikke deler. Kollektiv sorg er et kollektivt fenomen og gruppers følelsesliv er en lukket bok, på tross av hundre år med samfunnsvitenskap. Kanskje er kjendiser manifestasjoner av kollektivet i fragmenterte samfunn.
I besettelsen med døde kjendiser ligger det også noe annet, noe mørkere, en form for dødslengsel. Kanskje et memento mori – en reaksjon på påminnelsen om at vi alle skal dø. Kanskje er det, slik forfatteren Michel Houellebecq hevder, et ekko av at Vesten har mistet livslysten.
Når det nære blir uendelig fjernt
Price WaterHouse Cooper spår at Europa vil utgjøre 9 prosent av verdensøkonomien i 2050, en marginalisert utkant. Europas eliter jubler ikke, men de omfavner svekkelse som skjebne, oppmuntrer folk til å innse at oppløsning er unngåelig. Og når viljen svekkes, vender tanken seg mot døden.
De som trodde at moderne gudløshet ville være uten kostnader, tok feil
Freud skrev om dette. Mens Eros fremmer samhørighet og enhet, representerer Tanatos, dødsinstinktet, oppløsning av enheten og kutting av bånd. I henhold til Freuds lære, opptrer død og liv vanligvis i forening. Forstyrrelsen i balansen mellom de to tendensene fører til psykisk sykdom.
Narsissisme kan, i ytterste konsekvens, lede til selvmord. Freud var en av Europeisk dekadanses to store filosofer, den andre var Nietzsche. De var begge enige om at vi mennesker er langt mer disponert for irrasjonalitet og selvskading enn vi er klar over.
Problemet er at den samme psykologien som utviklet seg i små samfunn, nemlig at forbildene dine var nære, tilgjengelige og dermed også tilgjengelige som hele mennesker med all verdens mangler og feil, nå er overført til en global arena der det nære egentlig er uendelig fjernt.
Sippete sentimentalitet er ikke beundringsverdig
Folk føler faktisk at de har en relasjon til disse kjendisene som egentlig lever på en annen planet. For de emosjonelle behovene og båndene som evolusjonen har gitt oss, som alltid handlet om reell nærhet, lar seg dessverre overføre til den situasjon av enorm avstand som teknologien tillater.
Slik sitter folk igjen med en emosjonell disposisjon som er uten mulighet til å komme i kontakt med sitt objekt. Og det er selvsagt selv-forsterkende. Min teori er at følelsen for Kobe er ekte, det er bare det at Kobe selv ikke er det.
Jeg tror ikke vi trenger noen ny religion, en syndeflod eller noen ny ideologi for å gjøre verden ny igjen. Men jeg tror vi trenger å skjerpe oss. Vi trenger å slutte å se på oss som hjelpeløse i møte med teknologi som reduserer oss. Vi er bedre enn dette.
Sippete sentimentalitet er ikke beundringsverdig, det er lammende å bære diagnoser som om de var adelstegn. Det er umyndiggjørende å definere seg som offer. Menneskets vei til mening og selvrespekt går gjennom andre mennesker. Det gamle ordtaket: «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad».
Det er ikke populært å si dette, men mye av angsten i vår tid kommer av fravær av religion. De som trodde at moderne gudløshet ville være uten kostnader, tok feil. I alle fall for enkelte, mange. Tomme rom vil fylles og vi har ikke alltid kontroll på med hva.
Dikteren Hans Børli sa det godt: «Det er farlig å ferdes bakenfor tingene, på nattsiden. Der, i skyggene av virkeligheten, blir det vanlige, rasjonalistiske menneske som et mørkredd barn. En slik vandring kan bare mystikeren og den troende makte.»
