Foto: NRK
Spaltist i Utrop.
- Slutt å utnytte minoriteter i produktmarkedsføring! - 20.05.2020
- Mohammed steker ikke pinnebrød i peisen - 20.04.2020
- Krekar-saken: Vi kan ikke deportere folk vi ikke liker - 15.03.2020
Den norske humorscenen har utviklet seg i rasende fart de siste tjue årene. På 1960-tallet regjerte Chat Noir og den lett gammelmodige revyhumoren, begge er former for fransk varieté, en blanding av sketsjer, monologer, musikk og iblant danseinnslag. Denne formelen lever godt videre den dag i dag, gjennom skolerevyer og lokalrevyer over hele landet – og de fleste humorshows har ett eller flere elementer av revy.
Siden innførte Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. den britiske humoren her i landet, og gjorde stor suksess på scenen og i TV, fremdeles med revyelementer i seg. Så kom standupkomedien på nittitallet, som en begynnelse på en revolusjon som ennå vokser. I Norge i 2020 er det få kulturscener som selger flere billetter enn standup.
Standupmiljøet var fra starten av en temmelig hvit affære. Blant pionerene var det bare norskinger, unntatt Jonna Støme. Så kom Lisa Tønne og etterhvert Zahid Ali og Shabana Rehman. Meningen var at Rehman skulle skrive vitser for Zahid, men en del av materialet var slik at Zahid følte han ikke kunne gjøre det – det måtte fremføres av en kvinne. Resultatet var ramsalte vitser om jomfruhinner, forbudt sex og sosial kontroll – en type humor Norge aldri hadde sett før. Premieren i TV-programmet Rikets Tilstand sendte sjokkbølger innover landet, og Rehmans ikoniske mullahløft ga gjenlyd i media over hele verden.
På sitt beste er standuphumoren i stand til å fortelle oss om viktige sannheter og innsikter i samfunnet
I 2020 viser den norske humorbransjen gode tegn på integrering. Men det er langt igjen: De på toppen er fremdeles helhvite, med unntak av Lisa Tønne og Johan Golden, men det vokser friskt i underskogen. Hvem blir de første til å innta tronen og oppmerksomheten i årene framover? La meg tippe Abu Hus, som allerede har hatt sitt eget show på NRK og kan oppleves i en rekke andre sammenhenger, ikke minst på radio. Yousef Hadaoui fra Svart Humor og NRK Satiriks er helt klart en mann å regne med. Arman Zurizehi har en av landets mest besøkte YouTube-kanaler i humorsjangeren, og framstår som et stort talent. Jonis Josef har kjempesuksess med TV-serien Kongen av Gulset, i disse dager med ny sesong på NRK. Ahmed Mamow og Amir Asghanead, med røtter i henholdsvis Somalia og Iran, er på full fart opp som populære komikere.
Ser vi på kjønnsfordelingen, er den ganske lik det den var da standupen gjorde sitt inntog her i landet. Ganske få kvinner. Det ser man også hvis man besøker Oslos standupklubber – standup er og blir en guttegreie. Somaliske Hani Husseiner unntaket – svært ung og svært lovende, og blir så absolutt spennende å følge med på.
Hvorfor er humorscenen et barometer for sosial integrering? Fordi det handler om å fortelle om sin virkelighet. Minoritetenes virkelighet er en annen enn den norske og blendahvite. Utfordringen for komikere med minoritetsbakgrunn er derfor å finne temaer og berøringspunkter som slår an også utenfor ens egen krets. På sitt beste er standuphumoren i stand til å fortelle oss om viktige sannheter og innsikter i samfunnet. Derfor må vi håpe at utvikling av ny norsk humor snart blir akseptert av kulturlivet som en viktig uttrykk. I dag kan man få offentlig støtte til utvikling av teater, kunst og musikk, mens standup fremdeles ikke er inne i varmen. Bransjen er da også ganske uorganisert, noe som medfører at aksepten sitter lenger inne. Resultatet er at alle må utvikle seg på egen hånd mens de fremdeles har dagjobb, og da tar det selvsagt lengre tid.
Mitt ønske er at de som deler ut støttemidler her i landet, aksepterer scenehumor for dét det er – et fullverdig kulturuttrykk. Et fond som fremmer unge norske komikere med minoritetsbakgrunn – ja, det hadde virkelig vært noe. Ikke sant, Abid Raja?
