Foto: Wikipedia
Alle personer har menneskerettigheter, og har krav på å ikke bli diskriminert. Likevel er diskriminerende praksis utbredt mange steder i verden. Dette inkluderer diskriminering basert på etnisitet, religion og nasjonalitet, og oppfordring til hat.
Da jeg var barn ble jeg banka opp på skoleveien på grunn av hudfargen min. 15 år senere ble jeg skutt etter på Utøya fordi jeg er en del av arbeiderbevegelsen som støtter det flerkulturelle Norge. 7 år etter terrorangrepet mente faktisk et mangeårig medlem av nobelkomiteen at jeg ikke kunne være leder av 17. mai-komiteen i Oslo fordi jeg ikke var «kronisk norsk».
I dag stiller mange av oss spørsmålstegn ved vår egen identitet.
Vi blir dratt mellom kulturer, fordi spørsmålet er «enten eller», når vi egentlig er «både og».
Flerkulturelle barn og unge møter ikke alltid på eksplisitt rasisme man kan arrestere med én gang. Det er alle de subtile kommentarene som gnager inni deg etterpå. Det er alle de ubehagelige spørsmålene du skulle ønske du klarte å parkere der og da. Det er alle de gangene man ikke blir innkalt på jobbintervju, «men det er jo ikke rasisme», så la oss bare bytte navn, da.
Politikk er personlig. For meg er Oslo og Norge summen av alle oss. Summen av kebab og hip hop. Tamilskole og hemmelig kjæreste. Hijab og R&B. Gudstjeneste og tempelfestival. Magedans og Pride parade. Chicken curry og halal. Eminem og Sari. We are who we are. Oslo er summen av oss alle.
Jeg er litt norsk, litt tamilsk, litt internasjonal og mest Oslo.
Hver eneste dag jobber jeg for at mitt Oslo skal være en Extra Large by. Det skylder vi hver eneste jødiske person som ble deportert fra Norge, det skylder vi Benjamin Hermansen, det skylder vi de 77 livene vi mistet for 9 år siden og det skylder vi alle generasjoner som kommer etter oss. Dette handler om hvilket samfunn vi etterlater våre barn.
Stå opp mot rasismen hver dag, folkens!
