Foto: Faksimile Utrop 19.03.2020.
I et innlegg i Utrop den 19. mars 2020 uttrykker Kari Henriksen overraskelse over at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL): «(…) ikke anerkjenner vårt ønske om at staten skal ha mer dialog med tros- og livssynssamfunn, og sammen komme fram til gode løsninger for å utvikle tros- og livssynssamfunn i en retning der mer åpenhet og mer demokrati blir resultatet.»
Ikke behov for ekstraforsikring i form av samfunnskontrakt
Dette er en stråmann. STL deler Henriksens ønske om økt dialog mellom tros- og livssynssamfunn og myndighetene, så vel som målet om mer åpenhet og demokrati. Det vi er uenige om er virkemidlene.
Særlig er forslaget om en samfunnskontrakt problematisk. Gitt at det kun er tros- og livssynssamfunn som skal inngå en slik kontrakt, og ingen andre deler av det norske sivilsamfunnet, er det i seg selv mistenkeliggjørende.
Norske tros- og livssynssamfunn bidrar gladelig til økt dialog med norske myndigheter så vel som opposisjonspolitikere, noe Henriksens egne erfaringer med møter med norske tros- og livssynssamfunn vitner om. Samfunnene ønsker også økt kontroll velkommen. Hva er da hensikten med å foreslå noe så uvanlig som en egen samfunnskontrakt for akkurat disse organisasjonene?
Er det fordi det er et særlig behov for å få akkurat tros- og livssynssamfunn til å forplikte seg til å følge norsk lov, slik det står beskrevet i Aftenposten-artikkelen 27.02.2020, hvor forslaget først ble lansert?
Norske tros- og livssynssamfunn er alt forpliktet til å følge norsk lov, slik politiske organisasjoner som eksempelvis Arbeiderpartiet er det. Man finner lovbrudd i tros- og livssynssamfunn, men det gjør man også i Arbeiderpartiet og andre politiske partier og interesseorganisasjoner.
Det er like selvfølgelig at norske tros- og livssynssamfunn skal følge norsk lov som at alle andre organisasjoner gjør det
Det er ikke behov for noen ekstraforsikring i form av en samfunnskontrakt for å sikre at norske organisasjoner følger norsk lov. Loven gjelder for alle, men om man av en eller annen grunn skulle innført en slik ekstrakontrakt, bør den gjelde hele sivilsamfunnet.
Kritikkverdig praksis finnes hos alle med en viss makt
For å gjenta poenget: Fra tros- og livssynssamfunnenes side er det både vilje til og ønske om mer dialog med og økt kontroll fra myndighetene. Tros- og livssynssamfunnene ønsker imidlertid ikke å fremstilles som noe mer problematisk og suspekt enn andre organisasjoner i det norske sivilsamfunnet.
Gjentatte negative beskrivelser av denne typen bidrar også til en særlig mistenkeliggjøring av tros- og livssynssamfunn:
«Historien er full av eksempler på trossamfunn som, under beskyttelse av trosfrihet, har begått grove overtramp mot enkeltpersoner. Alt fra aksept av fysisk tukt av barn og kvinner, voldtekt og overgrep av barn, kvinnelige forkynnere og homofile.»
Tros- og livssynssamfunn har en viss makt, og den makten har på flere felt vært enda større i fortiden. Går man til historien vil man alltid finne kritikkverdig praksis og holdninger hos mennesker og organisasjoner med makt. Det gjelder også politiske bevegelser og partier.
Tros- og livssynssamfunn en naturlig del av sivilsamfunnet
I utkastet til ny lov blir et mer positivt bilde av tros- og livssynssamfunnenes bidrag til fremveksten av dagens Norge malt:
«Trossamfunn og religiøse organisasjoner var de første og helt sentrale drivkreftene bak utviklingen av skolesystemet, helsevesenet og omsorgstjenestene for sårbare barn, rusavhengige, utstøtte, psykisk syke og eldre».
Norske tros- og livssynssamfunn er en naturlig del av det norske sivilsamfunnet. Det er like selvfølgelig at norske tros- og livssynssamfunn skal følge norsk lov som at alle andre organisasjoner gjør det. Vi trenger ingen egen samfunnskontrakt for å minne oss på det.
