Innvandrere blir fremdeles sett på en som en gruppe, ikke som individer. Norge har en lang vei å gå før vi har fått et ekte flerkulturelt samfunn, mener innsenderen
Foto: Flickr
Det finnes fremdeles mye gruppetenkning og fremmedfrykt i Norge. Norges falske bilde av seg selv som "best i verden" på integrering forhindrer en god debatt om disse problemene, skriver Mert Akin i dette debattinnlegget.
Mert Akin, MBA, multi-innvandrer og statsborger av den globale verden
Latest posts by Mert Akin, MBA, multi-innvandrer og statsborger av den globale verden (see all)

Prof. Paul Stephens  kritiserer i sitt innlegg om multikulturalisme i Norge etter 22 juli 2011 (Stavanger Aftenblad, 17. august 2011) den måten Norge behandler sine innvandrere, og kanskje enda viktigere, den måten Norge ser på seg selv som et tolerant, flerkulturelt samfunn.
 
Det falske bildet som Førsteamanuensis Svein Tuastad advarer mot i Stavanger Aftenblad (4. august 2011) var dessverre ofte akseptert som norm i media, blogger, politiske debatter – i hvert fall helt frem til 22. juli 2011. Han skriver:
 
«Rosedemokratiet, at det norske folk nå slår ring om det åpne, fleirkulturelle samfunnet, er eit falsk bilete. Realiteten er at den naturlege responsen til mange nordmenn den 22. juli var å skjella ut og banka opp muslimar.»
 
Det falske bildet Tuastad nevner, forhindrer sunn debatt om mange relaterte saker, alt fra asylpolitikk til integrasjon. Selv har jeg flere ganger opplevd at også de veldig liberale nordmennene blir hysteriske når de konfronteres med faktum og eksempler om hvordan Norge ikke er et flerkulturelt samfunn, med de beste internasjonale standarder, men et samfunn hvor innvandrere står i andre rekke etter nordmenn.

Denne hatmentaliteten, gruppetenkningen og fremmedfrykten bekymrer ikke bare Tuastad og Stephens. Den bekymrer også andre innvandrere, som meg, som har vokst opp i flerkulturelle samfunn i andre land. Noen av oss som har vokst opp i Canada eller Australia kjenner veldig godt at vi sier multikulturelt beskriver vi et samfunn som er veldig annerledes enn Norge. Uansett har mange som meg akseptert Norge med sine svakheter og styrker og kaller det nå hjem. Men som Stephens forklarer med den engelske salatbollen, har Norge en lang vei å gå før det kan kalle seg “flerkulturelt”.  Vi kan kalle det mangfold, men flerkulturelle er vi ikke. 

I Norge diskuteres nordmenn og innvandrere som to adskilte grupper. I et ekte flerkulturelt samfunn hadde aldri denne debatten dukket opp.

Stephens og Tuastad har sikkert mer erfaring enn meg i Norge, men jeg kan ikke unngå å si meg enig med de fleste observasjonene deres. Etter hva jeg ser og hører i Norge er et umodent eksempel på den toleransen som skal eksistere i et flerkulturelt samfunn.

Det britiske ”salatbolle”-eksempelet av Stephens er ganske lik de australske og kanadiske versjonene. I disse landene eksisterer diverse etniske kulturer side ved side og i harmoni. Denne modellen er veldig annerledes enn den ‘smeltedigel modellen’ som noen nordmenn synes å foretrekke.
Denne siste modellen har vært brukt i Tyskland, der man har forsøkt å “gjøre innvandrere mer tysk”, men uten å lykkes. I stedet for en spennende salat har Tyskland skapt et samfunn som har problemer med integrering av innvandrere.

Norge følger i økende grad etter Tysklands spor med å stigmatisere enda flere generasjoner av sine innvandrere. Det er ironisk at det demokratiske, moderne Norge er i ferd med å oppnå hva tyskerne ønsket å skape under 2.verdenskrig:  en ”Festung Norwegen”.

Übermensch vs innvandrere
Det er enkelt å se hva som kanskje går galt her i Norge. Tyskerne som skapte Festung Norwegen hadde et problem – nemlig en “Ubermensch”-mentalitet. De trodde på at de var en bedre rase, med høyere standarder og verdier. En mild versjon av denne mentaliteten oppleves av oss innvandrere. Stephens kaller dette ”den norsk standarden”. At Norge og nordmenn ser på seg selv som et samfunn med høyere standarder enn resten av verden, gjør det vanskelig å skape et Norge som er flerkulturelt.
La meg si det mye enklere; hvordan skal vi få en salatbolle når isbergsalaten ikke vil blande seg med perletomaten, fetaosten, olivenen og granateplet?

Dessverre har jeg sett Norge bli en “strutse-nasjon” hvor verdiene, tenkemåtene, byråkratiet og tradisjonene er oppfattet som “best i verden”  uansett hva som virkelig foregår i utlandet eller her hjemme.

Da snakker vi om et helt annet Norge fjernt fra disse høye standarder:
 

  • hvor en afrikansk kvinne antas mest sannsynlig å være en prostituert enn en ingeniør, og en muslim er en terrorist eller en konemishandler
  • hvor nordmenn fortsatt blir kalt “3. generasjonsinnvandrer” og hvor matbutikken til hans farfar enda kalles “innvandrerbutikk”
  • hvor en familiegjenforeningssøknad hos UDI kaster kvalifiserte innvandrere inn i samfunnet uten personnummer, arbeidsløs og med en usikker fremtid i vente
  • hvor de samme kvalifiserte og utdannede innvandrerne har problemer med å få seg en jobb i sine felt, og må derfor nøye seg med å levere aviser klokken 3 om morgenen, eller få den jobben på minkfarmen som ingen nordmenn vil ha  
  • hvor selv de heldige sykepleiere fra utlandet som får seg en jobb blir betalt mye mindre enn nordmenn i samme jobb – ”sosial dumping”-saken
  • hvor 2. generasjonsinnvandrerbarn vurderer å flytte tilbake til Palestina eller Tsjetsjenia fordi de ikke føler seg velkomne i Norge – sitt fødeland
  • hvor avisene føler seg nødt til å stenge kommentarfeltene på grunn av rasistiske og hatefulle meldinger i vårt ”flerkulturelle samfunn

Og listen fortsetter…

Stephens påstår at:

”Den ikke-vestlige blant oss, spesielt de med mørk hud eller med «sigøyner»-bakgrunn, aldri kan bli en «ekte nordmann» fordi norsk blod er tykkere enn et norsk pass. ”
 
Riktig, men man trenger ikke å ha mørk hud eller ”sigøyner”-bakgrunn for å bli nektet den gyldne statusen. Übermenschklubben vil nekte deg adgang til klubben med en gang du kritiserer Norges falske bilde av seg selv.

Flerkulturelt Norge FØR 22.juli?
For å få et multikulturelt Norge trenger vi en stat som tar i mot sine innvandrere med like stor begeistring og åpne armer som den tar i mot sine oljeinntekter. For eksempel lar Canada, Australia og England sine innvandrere beholde sine opprinnelige statsborgerskap. Der respekterer de ikke bare religion og etnisitet, men også den tidligere nasjonaliteten.

I disse landene finnes det ikke en stor debatt om hvem som har lov til å kalle seg Aussie, heller ikke noe krav til å kalle seg en. Hvem som helst som oppholder seg lovlig i landet, lever lovlydig og er tilknyttet landet kan kalle seg en Canook, Aussie eller Brit.

For å skape dedikasjon og lojalitet blant sine innvandrere og integrere dem viser disse landene respekt for innvandreres religion, tradisjoner og språk – ingen unntak.

For å få et flerkulturelt Norge trenger vi en stat som er sekulær og riktig utstyrt med en moderne juridisk ramme og institusjoner som ikke bare regulerer innvandring, men planlegger landets fremtid med innvandring. Det nytter ikke med et tungvint UDI som gjør like mye skade som godt, og heller ikke med en utdatert Utlendingslov.

Vi trenger nye mentaliteter og holdninger. Vi blir ikke multikulturelle ved å lese om at det bor folk fra 179 nasjoner i denne byen. Vi blir ikke mer tolerant ved å feire Norge som det er i dag. Vi bor jo i et land hvor folk tror ”fremskritt” er navnet til et politisk parti, ikke en prosess hvor et samfunn tenker kritisk om seg selv og finner måter å utvikle seg på.

Tja, vi elsker Norge, men jeg tviler på om Norge har ”much loving” for et flerkulturelt samfunn. Å være flerkulturell krever åpenhet, storsinnethet og en vilje til å forandre seg.

Hvorfor skal denne åpenheten, storsinnetheten og viljen dukke opp nå, etter 22 juli, hvis ikke de ikke var her før?
 
 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER