Ingrid Rosendorf Joys argumenterer, i Utrop den 27. mars, mot vårt forslag om en samfunnskontrakt, og heftig for at det skal være en spesiell mistenkeliggjøring av tros- og livssynsorganisasjoner.
Ikke uvanlig med tilsyn og ombudsmenn
At Joys velger å tolke det slik står det henne fritt å gjøre, men tolkningen er like fullt ikke i tråd med Arbeiderpartiets tanker rundt en samfunnskontrakt. Hun argumenterer som om resten av sivilsamfunnet kun forholder seg til Norges lover og at det er tilstrekkelig.
Vel, da vil jeg minne om at vi har en rekke spesifikke tilsyn, som hver for seg har til oppgave å bidra til at det som skjer i Norge er i samsvar med myndighetskrav og våre felles forventninger. Lotteritilsyn, mattilsyn og helsetilsyn kan tjene som eksempler.
Jeg vil også minne om regjeringens forslag om å øke minstegrensen til 500 tilskudds-tellende medlemmer over 15 år, slik det fremgår av høringsnotatet. Begrunnelsen var den store økningen i antall samfunn, og allerede den gang manglende mulighet til en effektiv og inngående kontroll, knytta til oppfyllelse av lovbestemte krav og vilkår. Regjeringen brukte ordet «må», om behovet for å redusere antall samfunn. Etter det har om lag 70 nye samfunn kommet til.
Tros- og livssynssamfunn er ikke omfattet av for eksempel arkivloven, forvaltningsloven og forskrifter til disse lovene som regulerer både hvordan midler er brukt, at det skal sikres åpenhet, at aktiviteter skal dokumenteres osv. I tillegg er det ombudsmenn på flere områder. Disse ordningene gjelder også for organisasjoner og tjenester på et bredt spekter som har aktiviteter i sivilsamfunnet og som mottar offentlig støtte.
I tros- og livssynssamfunn er det kjerneverdier i menneskers liv som skal organiseres, derfor er en viss lukkethet naturlig og den følelsesmessige og intellektuelle sosialiseringen sterk
Ordningene er kommet på plass for å sikre og konkretisere den store samfunnskontrakten som gjelder i et demokratisk samfunn; at det følger plikter med rettigheter.
Trosrelaterte spørsmål i endring
Det kan virke som om Joys mener det er å mistenkeliggjøre eller snakke ned tros-og livssynssamfunn når jeg viser til overgrep begått i disse. Vel, jeg kan berolige henne med at jeg har vært like opptatt av å bekjempe overgrep innen psykiatrien, barnevern og vold overfor barn og unge. Jeg er vokst opp på en psykiatrisk institusjon og har selv møtt fordommer og sett overgrep skje. For å hindre at slike ting skjer i framtida, er det vesentlig å erkjenne det som faktisk har skjedd uavhengig av hvem som utfører dette, og vi må lære av og undersøke hvordan det kunne skje.
Derfor vil Arbeiderpartiet alltid lytte til de stemmene som opplever seg undertrykt og søke politiske løsninger som ivaretar også dem. Mitt hovedpoeng med å vise til historien, er ikke å mistenkeliggjøre, men å vise at det som har vært betraktet som trosrelaterte spørsmål har endret seg. Og at det har vært nødvendig med kamp, internt fra modige medlemmer som står fram og krever endringer og fra politiske føringer gjennom dialog, lovverk og regulering for å få disse endringene til å skje.
Viktig med opplysende dialog
To fellesnevnere ved slike overgrep er lukkethet og sterk sosialisering. I tros- og livssynssamfunn er det kjerneverdier i menneskers liv som skal organiseres, derfor er en viss lukkethet naturlig og den følelsesmessige og intellektuelle sosialiseringen sterk. Som regel helt uten negative konsekvenser, men som en trygg ramme rundt egen og fellesskapets tro og trosutøvelse. Men ikke alltid og ikke for alle.
I stedet for å bruke en retorikk som har som mål å skille og faktisk ikke ta på alvor det vi sier, så kunne vi heller hatt en opplysende dialog om det som er det underliggende og viktigste grunnlaget for saken. Hvordan mener Joys utfordringene med manglende åpenhet, demokrati, likestilling og den diskriminering som vi vet skjer kan løses? Hvorfor motsetter Joys seg en dialog som forutsetning for å få tilskudd? Hvorfor er det mer inngripende og mistenkeliggjørende å stille vilkår om en dialog i forkant av tildeling enn å stille andre krav?
