Foto: Alta Høgskole
Naturen er intens i Finnmark, så når en av klassene ved Alta Folkehøgskole viser ukas teaterstykke, bruker de tau fra en balkong til scenen, som om de var i fjellet. Stykket beskriver studentenes verden, og tilskuerne ler. En artig komedie om elvenes verdenssyn – synet på hva som er riktig og galt.
Alt fra naturen i én skole
Jeg er på Alta Folkehøgskole som tidligere het Øytun Folkehøyskole. Det er skrevet en egen bok om den med tittelen Fra Øytun til Alta ved 100-årsskiftet. I boken står det at mange har blitt boende lenge i Alta på grunn av fagtilbudet og miljøet ved skolen.
Folkehøgskolen ligger i Furuskogen ved foten av fjellet Skoađđovárri, seks kilometer fra Alta sentrum og 12 kilometer fra flyplassen. Skolebygget og åtte internater ligger rundt et trivelig tun der også mange av skolens personale bor. I Skoađđovárri finner du fiskevann, klatrefelt, sykkelstier og et flott tur- og skiterreng. Altaelva, som regnes som en av verdens beste lakseelver, og som har Nord-Europas største elvecanyon, Čávžu, ligger i gåavstand fra skolen. Det er plass til 121 elever fra august til mai måned, og skolen har også et par elever fra utlandet. Naturvernlinje, naturforvaltning, off piste-linje, ‘ski og skred verden rundt’, hundekjøring og friluftsliv er noen av fagtilbudene.
Skolen lever videre i krisen – nå på nettet
Etter mitt besøk har folkehøgskolen stengt byggene sine som en del av den nasjonale dugnaden mot koronasmitte.
Skolehverdagen fortsetter dog like fullt. Kristin Bakke er elev på Arktis-linja. Nå er hun hjemme i Sandnes sammen med resten av familien sin. Herfra har hun kontakt med klassen og resten av skolen på nett, og hun forteller via skolens nettsider hvordan det fungerer:
«De som ikke er elever, men bare besøker skoleområdet, kan, en søndag morgen, møte på unge med ryggsekk på vei tilbake til høgskoleområdet. – Hvor har dere vært? – Vi har overnattet ved en frossen elv i en hengekøye! Sånn er elevene.
Interessen for natur, friluftsliv, og ikke minst hunder, har ført til at mange har blitt boende igjen i kommunen lenge etter avsluttet utdannelse. Det man legger merke til er at det er et enormt godt samhold. Vennskap som kommer til å vare i lang tid.
Kommende naturfotografer går også på høgskolen. Elevene fremkaller bilder og de utstilles på et galleri i Alta.
Nå hvor koronaviruset herjer, og elevene har måttet reise hjem, inntil vi kan komme tilbake, er savnet stort til vennene våre.
– Vi starter mange av dagene med morgensamling live på Facebook, og jeg sitter klar i Sandnes! Samlingene består av dagens ord og allsang sammen med rektor. Ofte får vi også ulike utfordringer fra de ansatte på skolen, for eksempel treningsøkter og å lage middag til resten av familien.
I tillegg har hver klasse fått sin egen hjemmeplan. Arktis-klassen, som jeg går i, har fått mange ulike oppgaver, som å lage mat ute på bål, studere sportegn og planlegge en sommertur. I tillegg får ve nye, små oppgaver hver uke. Det kan for eksempel være å presentere hver sin nasjonalpark gjennom videochat.
Dette fungerer veldig bra! Den tette kontakten med klassen og skolen gjør at vi elever har noen å «gå» til hver dag. I tillegg kan det være enklere å komme seg ut når vi får oppgaver som allerede forteller hva vi skal gjøre»
Under mitt besøk kom jeg ofte over kommentarer som at skolens elever er en fantastisk ressurs for lokalmiljøet i form av både arbeidskraft, inspirasjon og kompetanse. Den gamle boken jeg nevnte innledningsvis bekrefter elevenes glede og energi. Under kapitlet Øytunårene, beskriver Ragnhild Larshus sin tid som elev ved skolen slik:
«Et bekymringsfritt og lekent år hvor jeg fikk fylt opp alle de pottene jeg følte måtte fylles opp etter tre krevende år på videregående. Vennskap, glede, frisk luft, tur,ski, hund, mennesker, lykkerus og praktisk kunnskap.»
Etter besøket tenkte jeg at de av elevene som skulle til Svalbard i april gledet seg voldsomt, og nå når koronaviruset dominerer hverdagen, er jeg sikker på at elevene savner hverandre voldsomt.
Gjenklang fra Grønland
Igjen blir jeg var på hvor nært forbundet mye av det som skjer på folkehøgskolen jeg har besøkt er med skoler på Grønland hvor jeg selv er fra. For i Alta møter jeg ekstremsport, snø, snøskredsikkerhetskurs, arktisk villmarksliv og mye, mye mer. Og også på Grønland er man nær naturen, især nærheten til innlandsisen dominerer. Den er stor og skremmende, men kan også oppleves i en litt snillere variant fra området rundt den internasjonale flyplassen i Kangerlussuaq!
Også på Grønland er man nær naturen, især nærheten til innlandsisen dominerer
På Grønland er det to høgskoler. Den ene er Knud Rasmussens Høgskole i Sisimiut, midt på Grønlands vestkyst.
Høgskolen tilbyr skoleopphold av cirka åtte måneders varighet bestående av to moduler, hver med 16 ukers opphold, hvor elevene kan fordype seg i fag som dansk, engelsk, grønlandsk, Grønlands historie, kultur, drama, håndarbeid, økonomistyring, personlig utvikling, idrett m.m.
Dessuten tilbyr høgskolen kortere kurs som familiehøgskole, samt ordblindkurser. I sommerperioden, når der ikke er elever, blir høgskolen brukt som kurssted for foreninger og organisasjoner, så som eldreorganisasjoner og SORLAK-ungdom, som er en paraplyorganisasjon for barne- og ungdomsorganisasjoner. Den andre høyskolen ligger sør på Grønland, i byen Qaqortoq. Den eies av arbeidernes organisasjon, SIK.
Høgskolen avholder tillitsrepresentantkurs for SIK (Grønlands Arbejder Sammenslutning) og er dessuten alminnelig folkehøgskole for blant andre vinterskoleelever fra hele landet og for nordiske konferansegrupper. Dessuten tilbyr høgskolen aktiviteter for turister i høysesongen. Høgskolen er utstyrt med oppdaterte IT-fasiliteter, både til kurs- og undervisningsvirksomhet.
Det er fint å oppleve at de tilbudene som finnes på Grønland også manifesterer seg i Finnmark, og omvendt. Alta Høgskoles konsept kan fungere på Grønland! Et litt forunderlig sammentreff – og samtidig ikke så rart allikevel.
