Foto: Firuz Kutal
Der jeg jobber er mange barnerike familier, flere av dem lever med vedvarende lav inntekt. Folk flest bor trangt. Ungdom «henger» i større grupper utendørs, stikk i strid med helserådene, og bidrar til økt smittespredning. Dette har sin naturlige årsak i trangboddhet og mangel på informasjon til foresatte som har språkbarrierer.
Mange gode tiltak
Det finnes mange gode tiltak i bydelen. Bydelsmødrene er en viktig ressurs for å spre informasjon på ulike språk. Tøyen Sportsklubb, KIGO og Forandringshuset er andre eksempler på aktører som har jobbet iherdig for å lage digitale møteplasser, støttesamtaler, online arrangementer og mye mer. Men er det nok?
Korona og klasse
Det er naivt å tro at tiltak som er tilrettelagt for middelklassen også vil ha samme effekt på familier med lav inntekt. Jeg etterlyser flere lokale tiltak for ungdom og deres familier som bor trangt.
Jeg er redd for at de nasjonale rådene treffer skjevt. Hvilket signal sender myndighetene når de anbefaler smittede som bor hjemme med familiene sine å bruke eget bad der det er mulig? I flere bydeler er det ikke uvanlig at to-tre søsken deler soverom, mens foreldre sover i stua. Studenter i bokollektiv med begrenset plass er også vanlig i store byer. Slike råd passer fint for en familie på fire i en villa med stor hage. Men hva er myndighetenes råd til en fembarnsfamilie i en liten blokkleilighet?
Det er naivt å tro at tiltak som er tilrettelagt for middelklassen også vil ha samme effekt på familier med lav inntekt
Som en følge av pandemien står mange hotellrom tomme i disse dager. Kan disse benyttes til å avlaste familier som bor trangt? Tilby rom til de som har symptomer eller påvist smitte?
Helsemyndighetene som kommer med råd og retningslinjer til befolkningen bør samarbeide tett med organisasjoner og aktører som jobber tett på familier som lever med vedvarende lavinntekt for å tilpasse råd og kommunikasjon. Det er et felles ansvar å sikre at viktig og rett informasjon når alle. Sårbare og utsatte grupper må få hjelp med tilrettelegging når det ikke er fysisk mulig å følge retningslinjene som gis av myndighetene.
Vi frivillige og ideelle aktører vil fortsette arbeidet med å skape aktivitet og trygge møteplasser i en krevende tid for å møte utfordringene som forsterkes når samfunnet vårt er i unntakstilstand, men nå er det viktigere enn noen gang at helsemyndighetene styrker arbeidet mot strukturelle skjevheter. Det vil være en skandale hvis det i etterkant av denne pandemien viser seg at størrelsen på folks lommebok har vært avgjørende for smitte og sykdomsforløp.
Igjen trekker familiene med minst ressurser det korteste strået. Vi trenger politikere som ser behovene og tør å prioritere de som har minst. Det er billigere enn å vente på effekten av et forsterket utenforskap.
