Foto: Illustrasjonsfoto
Ingeborg Vardøen Rama Jama
Det har vært mye diskusjon om informasjon fra det offentlige i forbindelse med korona-epidemien. Fra noen minoritetshold har det vært uttrykt misnøye med informasjon på de forskjellige språk som brukes i Norge. Den skal ha kommet for sent og vært utilstrekkelig. Var informasjonen god nok, kom den raskt nok og nådde den fram til alle?
Trangboddhet, serviceyrker og en håndfull rasisme
Folkehelseinstituttet var raskt ute med informasjon på mange språk, og stat og kommuner fulgte hakk i hel, i tillegg til at innvandrerorganisasjoner og privatpersoner har lagt ut informasjon i sosiale medier, både produsert her og i andre land. Etter hvert kom det nesten daglig nye informasjonsvideoer. Vår tids jungeltelegraf, sosiale medier, virker raskt og effektivt, ofte med en muntlig-klingende form for informasjon. Utfordringen har vært å nå fram til eldre og enslige uten et digitalt nettverk og med manglende norskforståelse.
Somaliere, som en av de største innvandrergruppene, fikk mye negativ oppmerksomhet, siden smitten, i følge Folkehelseinstituttet, så ut til å spre seg raskere blant dem enn andre. Reaksjonene fra det somaliske miljøet har ikke latt vente på seg. Mange har tatt somalierne i forsvar, både de som hevder å representere miljøet, og andre som er solidariske med dem, og reagerer på den negative omtalen, noe de dessverre har blitt vant til. Men hva kan årsaken være?
Forklaringene er mange: store og trangbodde familier, utsatte jobber i helse- og serviceyrker, sosiale vaner, manglende norskkunnskaper og altså for dårlig og for sen informasjon fra det offentlige. Enkelte har også tatt til orde for at det dreier seg om diskriminering og rasisme.
Tok situasjonen på alvor
Nå er somalierne mestre i formidling og muntlig informasjon, og for å finne ut hva grasrota selv synes om saken, ble det arrangert to treff på Facebook Livestream, hvert på 90 minutter. Over 300 deltok, de fleste fra Norge, men også fra flere skandinaviske og europeiske land. Språket var somalisk, noe ikke alle de yngste behersker like godt, men de kastet seg likevel uti. Unge som eldre engasjerte seg, og til forskjell fra andre slike fora var fokuset på integrering, hvordan tilpasse seg situasjonen her i Norge.
Temaene var: Hvorfor blir så mange somaliere smittet i forhold til resten av befolkningen? Reaksjon på statistikken fra FHI? Hva gjør somalierne for å forebygge smitte? Hvordan var hverdagen for familien i isolasjon? Hvilke erfaringer har vi gjort?
At informasjonen kom litt sent, kan så være, men det tok ikke mange timene før formidlingen var i gang. Som en innringer sa: «Når barna blir sendt hjem fra barnehage og skole, og man ikke kan gå på jobb, forstår man jo at noe er alvorlig galt, og har ansvar for å finne ut hvordan man skal forholde seg.» Likevel var noen litt sene med å ta inn over seg informasjonen de fikk.
Tiden vi har til rådighet i denne ellers vanskelige perioden, kan snus til noe positivt.
I Oslo, der folk bor tettest, har smitten bredt seg raskest. Somaliere som bor i distriktene ba Oslo-beboerne om å ta seg sammen, eldre formante de unge, og omvendt, og etter hvert sank kunnskapen inn. Det var ingen unnskyldning for å bryte reglene. Det er ikke greit å bli merket som «den verste gruppen.»
Smitteproblemer ble til en utvidet samtale
Nå er det slik at veldig mange somaliere er drosjesjåfører, og noen har spurt seg om det ikke var nettopp de som har kjørt skituristene fra Østerrike og Italia fra flyplassen. Mange arbeider i helsevesenet, de kan vel også ha vært utsatt for smitte i den første fasen, i likhet med de mange i forskjellige serviceyrker. Uten å vite det har mange sikkert tatt med seg smitten hjem, og til slekt og venner de omgås med. Det er vanskelig å be en somalier om ikke å besøke sin gamle mor, som han føler ansvar for.
Av økonomiske årsaker har mange en vanskelig bosituasjon, og å holde barn og voksne inne i en liten leilighet i ukesvis, er en stor utfordring. Likevel har mange erfart positive ting, i likhet med mange andre foreldre har de hatt utbytte av å ha bedre tid med barna, i beste fall har det styrket samholdet i familien. Man har sett at selvfølgeligheter, som å kunne omgås og besøke hvem man vil er en verdi man ikke kan ta for gitt.
Sosiale medier er som skreddersydd for folk som bruker muntlig informasjon til å holde hverandre orientert. Fra fokus på smitteproblemer, har det åpnet seg et mye videre perspektiv. Temaer som barn og unges situasjon, mobbing, ikke bare fra storsamfunnet, men også internt i gruppen, sosial kontroll og religionens plass. Denne formen for kommunikasjon, med utveksling av ideer og erfaringer, bidrar positivt til integrering, antall deltakere, og interessen for et slikt forum øker. Tiden vi har til rådighet i denne ellers vanskelige perioden, kan snus til noe positivt.
