Foto: Nikolaj Blegvad/Nasjonalbiblioteket.
Fra Norge til India
I 1889 reiste Paul Olav Bodding (1865-1938) med dampskipet D/S Khedive til India. I 1890 ankom han Ebenezer misjonsstasjon. Misjonærene i Den norske Santalmisjonen (DnS) døpte området til «Santalistan», etter santalfolket, en lokal urfolksgruppe. Der skulle Bodding jobbe som misjonsprest og studere livet, språket og kulturen til santalene i mer enn 40 år.
Privatarkivet etter Bodding bevares i samlingen til Nasjonalbiblioteket og består av håndskrevne manuskripter, brev, notater og andre papirer fra hans opphold i India. Arkivet belyser samspillet mellom de norske misjonærene og santalfolket, som også den gang var en marginalisert folkegruppe. Møtet mellom santalfolket og misjonærene representerer et lite stykke sammenfiltret historie om India og Norge, og arkivmaterialet gir mulighet til å se nærmere på hvordan misjonærene og santalfolket har påvirket hverandres lokale historie og kunnskapsproduksjon.
Vandringer. Urbefolkning og misjonærer.
Santalfolket bor i det østlige India, og santali er deres språk. På slutten av 1700-tallet skal de ha innvandret vestfra til de nåværende delstatene Bihar, Vest-Bengal og Orissa. Rundt 2006 var santalbefolkningen i overkant av 6 millioner. I 1867 ble den Den norske Santalmisjonen (DnS) grunnlagt av Lars Olsen Skrefsrud (1840-1910) og Hans Peter Børresen (1825-1901) i den nåværende delstaten Bihar i Nordøst-India.
Bodding. Misjonsprest og vitenskapsmann
Bodding er kjent både som misjonsprest og vitenskapsmann og var opptatt av santalfolkets språk, religion, og samfunnsliv. Han kombinerte sin interesse for lingvistikk og etnologi
med misjonsarbeid. Han samlet inn folkeeventyr, ritualer, muntlig historie, myter, medisinske oppskrifter og ordlister, samt verktøy, musikkinstrumenter og andre gjenstander tilknyttet santalenes hverdag og kultur.
Santaler bidro aktivt til Boddings vitenskapelige arbeid og misjonsarbeid. Deres innsats var avgjørende for innsamling og nedskriving av informasjon om santalenes kulturhistorie. Boddings første samarbeidspartner i språkarbeidet var Biram Hansdak, og i 1892 engasjerte Bodding Sagram Murmu som samlet inn eventyr fra santalene. Resultatet av samarbeidet er en unik samling av håndskrevne manuskripter og Boddings egne bøker som er basert på santalenes manuskripter.
De misjonærene og santalfolket har påvirket hverandres lokale historie og kunnskapsproduksjon
Bodding analyserte santali lingvistisk og tolket det etnologiske materialet som ble samlet inn av Murmu og andre santaler. Deres felles arbeid har bidratt til å dokumentere santalfolkets lokalhistorie og immaterielle kultur. Misjonsprestens publikasjoner om santalfolket omfatter tre hovedemner – språk, misjonsarbeid og kulturliv.
Religion + språk = misjonslingvistikk
Målet med misjonærenes lingvistiske arbeid var å legge til rette for at flere kunne omvendes til kristendom. En santali-ordbok ble påbegynt av Boddings forgjenger, misjonspresten Lars Skrefsrud. Bodding tok opp språkarbeidet og ferdigstilte santali-ordboken, og dette bidro til etableringen av et standardisert santali skriftspråk. Han oversatte mange santali folkeeventyr og medisinske oppskrifter til engelsk og oversatte bibelen til santali. Eksempler på hans utgivelser om santalfolkets språk og grammatikk inkluderer Mostly phonetic(1922), A Santali grammar for beginners (1929) og A Santal Dictionary (1929). Ordboken publisert i 1929 var den første av flere. Bodding baserte slike lingvistiske tekster på ordlistene som var nedtegnet av hans santalske assistenter, og på eget dokumentasjonsarbeid.
Religiøse tekster født i India
For misjonærene var det viktig at santalene fikk lese bibelen på sitt eget språk. Boddings forgjenger misjonsprest Skrefsrud begynte på en oversettelse av bibelen til santali.
Bodding ferdigstilte Skrefsruds bibeloversettelse, og publiserte Det gamle testamentet (1904) og Det nye testamentet (1907). Bibeloversettelsen ble hans første viktige arbeid, og Nasjonalbiblioteket har digitalisert hele manuskriptet til bibelen på santali. I tillegg
oversatte han salmer, troslære, og annet materiale, som for eksempel Kuk’li puthi (1899), en «spørrebok» som forklarer trosartiklene. Oversettelser av religiøse tekster hadde stor betydning for misjonsarbeidet til DnS blant santalfolket. Senere ble det etablert lokale santalske menigheter etter DnS.
Santali folkeeventyr, kultur og lokalsamfunn
Bodding samlet inn etnologisk materiale som ble grunnlaget for publikasjoner om santalske folkeeventyr, ritualer, kosmologi, folkemedisin, kulturelle uttrykk m.m. En type manuskripter i Nasjonalbibliotekets samling beskriver santalfolkets kunnskap om naturen og dens medisinske bruksområder. Blant materialet finnes det råd og oppskrifter for munn- og klovsyke, slangebitt og mer. Santalenes manuskripter om folkeeventyr og kosmologi, sammen med Boddings notater om santalenes folkemedisin, var grunnlag for publikasjoner som Studies in Santal medicine and connected folklore (1925), Santal folk tales (1925) og Santal riddles; Witchcraft among the Santals (1940).
Fra India til Norge
Bodding-arkivet ble skapt da Paul Olav Bodding 7. september 1936 ga «opptegnelser av santaler på santalsk» til Universitetsbiblioteket i Oslo. Etter hans død i 1938 ble ytterligere manuskripter overlevert av enken Christine Larsen Bodding. Privatarkivet gir et unikt innsyn i santali kultur som selv på Boddings tid var under stort press.
Tilgjengelig i nettbiblioteket
Deler av Boddings arkiv er digitalisert og tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek og nettside. https://www.nb.no/santali
