Foto: Faksimile, Budstikka
- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
«Nettavisen, VG og Dagbladet har stilt meg spørsmål mandag og tirsdag, og jeg har svart, men jeg har ikke sett noe på trykk – selv om beviset er uomtvistelig her.»
Slik lyder det i en epost jeg fikk fra høyesterettsadvokat John Christian Elden sist fredag. I likhet med undertegnede synes han forundret over den totale mangel på mediedekning av en filmet voldshendelse i Bærum Idrettspark på Rud:
En såkalt muslimsk kvinne (iført skaut) ble 10. april plutselig dyttet ut i en grøft av en såkalt kristen mann (iført hjelm) – etter at mannen hadde tatt av seg rulleskiene. Dette skjedde på selveste langfredag, dagen da kristne minnes Jesu død på korset.
Lokalavisen i Bærum heter Budstikka. Denne avisen har ennå ikke omtalt voldshendelsen annet enn i form av én lengre notis morgenen etter. Da var tittelen «Full krangel i rulleskiløypa». For ikke lenge siden omtalte norske medier det som «husbråk» når en mann slo kona hjemme. Nå heter det tydeligvis «krangel» når en innvandrerkvinne dyttes ned i en grøft av en Bærum-mann. Budstikka-redaktøren heter Kjersti Sortland. Hvor er du nå?
Hvor er dere, bæringer?
Bærum har 127.000 innbyggere. Jeg har ennå ikke sett at noen av dem har skrevet et debattinnlegg der de tar avstand fra volden. Ei heller ser jeg noen opprop om at de har et ønske om å hjelpe sin «med-bæring», kvinnen, eller hennes traumatiserte datter. For en kontrast til hvordan lokalmiljøet på Holmlia stiller opp når enkeltpersoner har gjort noe feil.
Hvis man på sosiale medier etterlyser noe anti-voldelig engasjement fra Bærum-folk, klager selv kvinnelige bæringer på at man heller må «granske egne fordommer mot bæringer». Akkurat. Det er selvfølgelig Bærum-folk flest det er mest synd på nå. La oss tenne et lys. Og la oss samtidig be en stille bønn om at «hvit skjørhet» (white fragility) fortsatt kan styre narrativene i norsk offentlighet.
For all del: Jeg vet det er mange flotte folk også i Bærum. Men ettersom jeg ikke når frem til dere på Facebook, så prøver jeg heller her: Hvor er dere nå?
Høyt utdannet akademikerkvinne
Siden ingen av de andre mediene har omtalt saken i Bærum for over to uker siden, tok jeg fredag kontakt med Elden for å sjekke status på «rulleskisaken». Utrop kunne nemlig 11. april vise en video som dokumenterer denne påskens mest omdiskuterte voldshendelse. Filmen har nå fått drøyt en kvart million visninger i Norge. Hendelsen skaper naturligvis stort engasjement i sosiale medier.
Videoen viser at en mann ved 20-tiden langfredag tar av seg rulleskiene og brutalt dytter en uforberedt småbarnsmor – slik at hun faller ukontrollert ned en skrent og ut i en grøft. Kvinnen hadde hendene fulle av leker. Begge de involverte er i 40-årene. Kvinnen ble skadet. Dagen etter måtte hun til legevakten.
Småbarnsmoren hadde kommet til idrettsparken for å hente sin datter på ni år, som hadde lekt pinnespillet «Mikado» på gressletten med venner. Det kommer i anmeldelsen frem at kvinnen er lærer i videregående skole, samt at hun har bodd i Bærum i mange år. Den kvinnelige bæringen har tatt en master ved Institutt for informatikk på Universitetet i Oslo, hun arbeidet som forskningsassistent, og hun har hatt sentrale tillitsverv i det norske samarbeidsrådet for tros- og livssyn. Kvinnens egne barn trener selv på rulleski på rulleskibanen, og hun er slik godt kjent i området.
Rulleskimannen omtales som investor. Han har tidligere vært omtalt i mediene i forbindelse med flere konfliktfylte økonomisaker.
Om «rasistisk motivert» angrep
Fredag mailet Elden meg anmeldelsen han samme dag hadde sendt til Oslo politidistrikt. Eldens epost gjorde at Utrop lørdag kunne avsløre nye detaljer i den stadig mer rystende rulleskisaken. Bærum-investoren anmeldes for kroppskrenkelse (paragraf 271), noe som omtales som et «klart» brudd. I tillegg ber Elden om at saken vurderes omfattet av «grov kroppskrenkelse» (paragraf 272), med en strafferamme på seks års fengsel, da den synes overlagt og mot en forsvarsløs person.
Elden reiser også spørsmål ved om «angrepet var rasistisk motivert». Konflikten skal ha
oppstått etter at mannen ropte «jævla drittsekker» etter barna ved rulleskiløpa. Da han rullet forbi dem på neste runde, forteller den kvinnelige læreren følgende i anmeldelsen:
«Han påstod at jeg og de andre kvinnene ikke hadde lov til å være her. Vi måtte vekk. (…) Plutselig ville han vite hvor jeg kom fra (…) Han begynte å argumentere med at han var mer norsk og hadde større rett til området fordi han betaler mer skatt.»
Det unike med hendelsen i Bærum Idrettspark, er at volden er foreviget med lyd og bilde. Dermed er dette noe av det mest dokumenterte vi har på vold mot en kvinne i Norges offentlige rom i det 21. århundre.
Tausheten etterpå: Dysses ned i mediene
Verre enn volden er likevel tausheten etterpå. Spesielt i lokalmiljøet. Bærumskvinnen og barna overlates til seg selv – de får ingen offentlig støtte. Det er kanskje ikke alltid slik at «den som tier samtykker». Men kjære bæring: Du kan gjerne tenke litt på hvorfor vi har dette uttrykket på norsk.
Budstikkas manglende dekning de siste to ukene er sjokkerende. Redaksjonen og nyhetsredaktør Karianne Steinsland kan i det minste ikke skylde på at deres daglige taushet utøves i affekt. I den nevnte notisen unnlot redaksjonen, tilfeldigvis, å fortelle at kvinnen bar skaut (hijab) og hadde muslimsk bakgrunn.
Heller ikke min tidligere avis Aftenposten, som har Bærum som et sentralt nedslagsfelt, har publisert ett ord. Som vi så innledningsvis i eposten fra Elden, har kun Nettavisen, VG og Dagbladet tatt kontakt med advokaten. Men de har så unnlatt å nevne hendelsen. Isteden har høyreradikale blogger og forsvarere av «Bærums ære» fått presentere sitt narrativ på nett og i sosiale medier.
«Knuffing og dytting» i Budstikka
Det er nok å kritisere Bærum-politiet for i denne saken. Men la oss her se på Budstikkas ene notis på påskeaften, 11. april:
Tittelen på teksten er «Full krangel i rulleskiløypa». Her ser vi hvordan voldshendelsen omskrives til heller å bli en «krangel». Det nevnes i ingressen at kvinnen «falt», men ikke at hun falt ned i en grøft – noe som kan være livstruende. Slik bagatelliser Budstikka den politianmeldte volden.
Det viser seg at Budstikka allerede da har sett videoen. Men de unnlater å publisere den. Og heller ikke gir avisen et reelt referat. Isteden står det:
«I en video som Budstikka har fått tilsendt, krangler partene høylytt. Det hele ender med at mannen dytter kvinnen slik at hun faller. Klippet viser imidlertid ikke foranledningen til situasjonen.»
Legg merke til hvordan avisen her skriver at «klippet» (i realiteten: hele hendelsesforløpet) «imidlertid» (som om det er noe mistenkelig ved at videoen/volden ikke varer lenger) ikke viser «foranledningen til situasjonen» (er dét strafferettslig relevant?).
Men er dette en reell problemstilling eller heller en manipulerende fremstilling, redaktør Sortland?
For det første blir ikke den viste voldshendelsen noe mindre straffri av at kvinnens datter eventuelt skulle ha gått eller sagt noe feil noen sekunder tidligere. Elden skriver i politianmeldelsen at filmen «beskriver hendelsene i sin helhet». Det blir slik irrelevant hva som er «foranledningen til situasjonen». Det å dytte noen med full kraft ned en bakkeskrent, kan være både livstruende og føre til fysisk lammelse. Elden skriver at voldsutøvelsen kan «hverken legitimeres eller unnskyldes».
For det andre viser Eldens anmeldelse at han har sendt inn flere videoer til politiet. Kanskje Sortland og Steinsland da vil la Budstikka vise disse, i anonymisert form, slik at bæringene kan bli opplyst om hva som reelt har skjedd – og hva som kan skje – i deres nærmiljø.
Svikter sitt samfunnsoppdrag
Budstikkas misvisende og mangelfulle dekning er dypt problematisk. I praksis er påskenotisen, og den totale tystnaden etterpå, en fremstilling som kun tjener den mannlige Bærum-investoren i 40-årene.
Det er skandaløst at avisen ikke engang undersøker saken med advokat Elden, den i Norge som fører flest saker for Høyesterett.
Verre enn volden er likevel tausheten etterpå
Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 1.2. sier: «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»
Her har Budstikka åpenbart sviktet sitt samfunnsoppdrag. Budstikkas dekning av «rulleskisaken» er like mye en presseskandale som NRKs famøse og PFU-dømte«romkvinne-sak». Også den presseskandalen omhandlet mangelfull og villedende informasjon til publikum. Men pressens selvdømmeorgan, Pressens faglige utvalg (PFU), vil selvfølgelig ikke dømme Budstikka for brudd på VVP.
En annen forskjell er at rulleskisaken ikke dekkes på de islamfiendtlige bloggene Resett og HRS, som er av Norges mest leste nettsteder. Skal vi tro de siste to ukers mangelfulle dekning av «Bærum-saken», er det de høyreradikale narrativene som lettest vinner frem i dagens klikkbaserte journalistikk – ikke de lovbaserte og sannhetssøkende.
Én ting er det at en journalist på morgenvakt påskeaften ikke får inn andre kilder enn politiet. Langt verre er det at ansvarlig redaktør Sortland og nyhetsredaktør Steinsland ikke ser nyhetsverdien og informasjonsplikten i en lokalsak som går landet rundt og skaper stort engasjement.
Hvor er ordføreren og bærumfolk flest?
Det blir ikke bedre for Bærums rykte at rulleskisaken kun har gitt ett, enslig debattinnlegg i avisen. Så dette er engasjementet for en «med-bæring»? Selv når hun er en høyt utdannet kvinnelig lærer og småbarnsmor som blir dyttet ned i en grøft, ved en rulleskibane der hennes barn læres opp til å gå på ski? Er hun ennå ikke «bæring» nok?
Hvor mye kreves det for at dere skal engasjere dere? Hvor er debattinnleggene? Hvor er Facebook-postene fra bæringer med støtte til akademikerkvinnen og de traumatiserte barna? Hvor er ordfører Lisbeth Hammer Krog (Høyre)?
Mens vi venter svar, og på bæringenes Gogol, kan vi kanskje tenke litt på disse ordene i feministen Simone de Beauvoirs klassiker Det annet kjønn (1949):
«Hvis kvinnene er borgerkvinner, er de solidariske med borgerskapet og ikke med arbeiderkvinnene; hvis kvinnene er hvite, er de solidariske med hvite menn og ikke med fargede kvinner.»
Ikke bare mennene i Bærum kan identifisere seg med den investerende rulleskimannen. Også kvinner i Bærum synes å solidarisere seg lettere med «hvite menn og ikke med fargede kvinner», slik Beauvoir analyserte situasjonen for 70 år siden.
Bærum-kvinner «fortolker» mannens vold
Og hva var det som sto i det eneste leserinnlegget om saken publisert i Budstikka? Jo, to kvinner skrev 16. april et innlegg hvor ingressen lyder: «Trusler og hatmeldinger etter hendelsen på Rud viser behovet for forebyggende arbeid».
Innlegget er skrevet av medarbeidere ved den kristne organisasjonen KFUK-KFUM og deres Forandringshuset i Bærum. Hovedproblemstillingen i innlegget er altså ikke mannens vold mot (den muslimske/fargede) kvinnen i Bærum. Mannens reaksjon synes snarere å bli «forstått» og unnskyldt i Forandringshusets innlegg – i samsvar med Beauvoirs analyse:
«En mulig tolkning av mannens voldelige reaksjon er at han ble sint for at kvinnen befant seg i rulleskiløypa.»
Slik fortolkes, «forstås» og unnskyldes mannens vold i Bærum. Og slik blir kvinner solidariske med hvite menn og ikke med fargede kvinner – til tross for at den voldsutsatte kvinnen her i tillegg er akademiker, IT-analytiker og lærer. Det Budstikka og Bærum-folk til nå ikke har fortalt, er at denne asfaltbanen på Rud ikke er forbeholdt rulleskiløpere. Den brukes snarere av alle, fra syklende barn til hundeeiere.
Ungdom og minoriteter skal nå reddes
Dermed blir det heller ikke overraskende at de to kvinnene skriver i Budstikka: «Vi mener det var riktig av Budstikka å omtale hendelsen nøytralt, uten innstikk av rasistiske antakelser.» Akkurat, «nøytralt». Og dermed er siste ord tilsynelatende sagt i Bærum.
Debattinnleggets hovedtema er slik ikke hendelsen, men snarere reaksjonene på hendelsen. Altså hvordan folk, og da spesielt unge, er blitt provosert over volden mot kvinnen. Uten dokumentasjon påstås det i innlegget at det er kommet «trusler» i saken.
Kvinnenes innlegg i Budstikka tar ikke avstand fra volden i videoen, hovedproblemet er snarere ungdommenes reaksjoner: KFUM Forandringshuset «vil derfor i tiden fremover initiere kurs i nettvett for ungdom i alderen 15+». Forandringshuset bruker altså anledningen med rulleskivolden til å be om mer penger. Men ikke til kurs i sinnemestring eller antirasisme for investorer i Bærum – ei heller til kurs i nettvett for menn over 40.
Denne saken viser selvfølgelig at det kun er ungdom 15+, og da kanskje spesielt minoritetsungdom, som nå trenger hjelp og veiledning. Igjen.
Vi kan her minnes hvordan Regjeringen nylig delte ut 6,6 millioner kroner til informasjonsarbeid om koronaviruset overfor innvandrerbefolkningen. Politikerne «glemte» da å gi støtte til flerkulturelle og innvandrerorganisasjonene. Isteden gikk alle de statlige pengene til monokulturelle kristne organisasjoner, som Kristen Interkulturelt Arbeid og Norske Kvinners Sanitetsforening.
Dekning av Haugerud vs Bærum
Til slutt, tilbake til utgangspunktet med advokat Eldens epost:
Hva er det som gjør at kun Nettavisen, VG og Dagbladet tar kontakt med ham for å undersøke fakta i denne hendelsen? Og hvorfor unnlater de likevel å publisere? Vanligvis pleier jo nyhetsredaksjonene å hoppe på klikkvinnere. Og bilbranner i Oslo Øst eller «knuffing» på Holmlia blir ofte stort oppslått. Eventuelt lar hovedstadspressen politikere påstå i store overskrifter at minoritetsungdom i Oslo bedriver «terror mot bymiljøet vårt».
Noen vil kanskje tenke at påskefri kan forklare den manglende mediedekningen. Men hva skjedde da Resett og Document publiserte udokumenterte saker om at et par hvite menn skulle ha blitt utsatt for «omvendt rasisme» på Haugerud i romjulen? Jo, da la Oslo-redaksjonene ned store ressurser i å finne ut hvorfor én mann hadde blitt rispet i et øre – noe som resulterte i fullt mediekjør og titalls artikler i januar. Da det senere viste seg at et av «ofrene» påpekte at han «var mørk i huden selv», forsvant medieinteressen.
Den norske systemsvikten
Når lokalavisen og de nasjonale mediene ikke gjør jobben sin, sitter publikum igjen med misvisende versjoner av virkeligheten. Ironisk nok har selv den dystopiske bloggen Document nå omtalt rulleskisaken i Bærum. Dette høyreideologiske nettstedet unnskylder selvfølgelig den hvite mannen ved å skrive at dette bare er en «fillesak». Før nettstedet så mener at hendelsen brukes for å spre «’det gode hatet’ mot etnisk norske».
Som tidligere Aftenposten-ansatt er det trist å se hvordan dagens norske nettaviser igjen synes å følge, om enn uvitende, narrativene som dyttes frem av Document og Resett: Etter julen ved å gi enorm overdekning til udokumentert og feilaktig påstått «rasisme mot hvit mann» på Haugerud. Og nå etter påske ved en enorm underdekning at det som er politianmeldt «rasisme mot muslimsk kvinne» i Bærum.
En lignende forskjellsbehandling skjer gang etter gang i offentligheten.
Vi utsettes jevnlig for en systemsvikt i samfunnsmaskineriet. Ennå går det vel an håpe at rulleskisaken gjør at Budstikka, mediene, politiet og Bærum-folk flest tar seg en ekstra kikk i speilet.
I tilfelle kan vi kanskje spørre oss selv: Hva er det egentlig vi holder på med?
Les Budstikka-redaktør Kjersti Sortlands tilsvar på denne teksten her.
* Dag Herbjørnsrud er Utrop-spaltist og grunnlegger av Senter for global og komparativ idehistorie (SGOKI): www.sgoki.org Siste bok: Gå inn i din tid: Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud (Res Publica, 2019).
