Foto: Pixbay
- En liberal bevegelse mot islamisme | Basel Kadem - 08.07.2021
- Muslimhat må takles innenfra | Basel Kadem - 24.06.2021
- Religion er en faktor i økt korona-smitte | Basel Kadem - 15.05.2021
Vi lever i en tid der det intelligente og teknologisk orienterte mennesket settes på dagsorden av en mikroorganisme. Hvorfor er det slik? Er vi ikke biologisk immune nok? Har vi defekter vi ikke kjenner til?
Dette innslaget er ment å rette kritiske blikk mot, og belyse, sider ved det etablerte system, som i første omgang skaper utfordringer som rammer de svakeste. Håpet er at det kan bidra til å observere fenomenet fra ulike aspekter og utfordre tradisjonell problemløsning. Ved å kunne endre måten en ser på ting, vil ting en ser på, endres.
Handelslogikken
Mennesket har medfødte instinkter og rettigheter til å leve et trygt og verdig liv; praksis i form av at man har til rede de nødvendige ressurser til bolig, klær, mat, trygge omgivelser og insentiver til selvutvikling og -realisering. Det moderne mennesket forbinder ressurser med penger eller hva som kan måles i penger. Selvinnlysende er denne av knapp tilgjengelighet. Anskaffelse av ressurser baseres på en handelslogikk: verdiobjekter i bytte mot varer og tjenester; arbeid i bytte mot lønn. Øvrige samspill mennesker imellom baserer seg på en logikk om at en må gi noe for å få noe annet i gjengjeld.
Med dette i bakhodet kan vi gå over til kjøpekraft, som påvirkes av en rekke faktorer; spesielt relevant er pris og inflasjon. En av hovedutfordringene til kapitalismen er nettopp at i tråd med økende populasjon og etterspørsel, krever den konstant vekst; simpelthen gjennom inntjening av mer penger.
Ultra-industrialismen
I skyggen av den tredje industrielle revolusjon skjer en overproposjonal utvikling i teknologi, som i sammenheng med fenomener danner trender på individ- og samfunnsnivå. Trender tar utslag i endringer av vaner, livsstil, ideer og verdier. Nye produkter danner ikke kun insentiver til eksperimentering og kunnskap, men også til nye levemåter, bransjer og markeder.
Har det blitt slik at et menneskes nytteverdi bestemmes av innholdet på et papirstykke vi kaller CV?
Konkurranse er en naturlig konsekvens av knapphet. Produsenter dyttes i retning av å: (1) øke kvalitet på produkter, som gir teknologisk forsprang; og (2) øke produksjonskvantum, som gir forutsetninger for å selge flere enheter til lavere enhetspriser. Samlet gir disse større markedsandel, og i sin tur større forhandlingsmakt overfor interessenter, samt begrensning av handlingsrommet for nykommere.
Arbeidssøkerens kamp
De blant oss som ikke er så heldige å allerede være selvtilstrekkelige grunnet gitt etter arvet formue, er simpelthen nødt til å tilby tjenester i arbeidsmarkedet på jakt etter en arbeidskontrakt – en jobb.
Markedsandel gir forhandlingsmakt også overfor arbeidsmarkedet. Samfunnet er arena for trender. Jobbsøkerprosessen tvinger den trengende til å tilpasse seg dominerende trender. Den første utfordringen ligger i at en kun kan søke de jobber som er tilgjengelige; de er tilgjengelige fordi en annen part har behov for det, og dette behovet skyldes sistnevntes profittsøk i en konkurransesituasjon. Den andre utfordringen ligger i at arbeidsmarkedet er arena for intens konkurranse grunnet større krav til kompetanse, for å ikke nevne normer og krav til tilpasning til trender. Tap av- eller uaksept til en inntektskilde, tvinger individet til dette, kun for at vedkommende må «passe inn» og unngå et «uverdig» liv med økonomisk og sosial ydmykelse.
Ikke nok er den kognitive dissonansen dette kan skape grunnet uopplevd samsvar mellom personlig overbevisning og hva en praktisk må tilpasse seg til; situasjonen kan oppleves stressende fordi krav oppfattes å overstige tilgjengelige ressurser. Det er ikke til å skjule på antallet utbrenthet, sykefravær, arbeidsløshet og sosialhjelp. Har det blitt slik at et menneskes nytteverdi bestemmes av innholdet på et papirstykke vi kaller CV?
En ekstern trussel
I midten av et allerede krevende system slår en ekstern trussel inn i form av en pandemi. I bestefall har titalls mistet jobbene i Norge alene. Spørsmålet som stiller seg selv er: hvem skal ta seg av de som rammes hardest?
Velferdsstaten kan ikke tas for gitt; den har begrenset kapasitet, og penger vokser ikke på trær. Sosialhjelp gjelder dessuten kun i de land som faktisk tilbyr det. I land der dette er fraværende, vil de hardest rammede derimot ha alle forutsetninger for å ty til kriminalitet som levebrød, med mindre de velger å uttørke sine gjenstående ressurser.
Det er på høy tid at politikere og eksperter innen feltet tar et alvors gjenblikk på grunnlaget i den etablerte økonomien. Det trengs tiltak i retning av selvtilstrekkelighet og finansiell frihet for den enkelte, og tiltak som ruster oss bedre til å tåle kriser.
