Foto: Pixbay
- KrF ansvarlig for forskjellsbehandling - 15.02.2021
- Innvandringsfri valgkamp? - 10.01.2021
- «Når byrådsleder i Oslo peker ut én gruppe, er det ikke tvil om at han stigmatiserer» - 04.11.2020
Det mangler ikke på spådommer og analyser om alt som skal endre seg etter at koronakrisen er overstått. En av forutsigelsene er at rengjørere, hjelpepleiere, butikkmedarbeidere og sjåfører kommer til å få høyere lønn. De som jobber i den lavtlønte tjenestesektoren kommer også i mye større grad til å høste anerkjennelse for den jobben de gjør – nå som alle ser hvordan de står i fremste rekke i kampen mot koronavirusets virkninger. Det vil ikke lenger bli sagt at han eller hun «bare» hadde en vaskejobb, eller at vedkommende «ikke gjør noe annet» enn å sitte bak kassa på Kiwi.
Fagforeningene kan vokse
Sannsynligheten for at et slikt scenario skal bli en realitet er liten. Mekanismene i de kommende lønnsforhandlingene ser foreløpig ut til å bli akkurat slik de var i de foregående. Noen får såkalte lavtlønnstillegg, men det er bare for å hindre at de som tjener minst ikke blir hengende for langt bak de best lønnede.
Alle i offentlig sektor som har mer enn tre års utdanning etter videregående skole mener at de skal ha betraktelig bedre lønn enn de som er i yrker der det ikke er krav om lang utdannelse. Alle de som jobber i bedrifter som selger varer til utlandet, holder fast ved det såkalte frontfagprinsippet. Det er et prinsipp som de fleste politikere og økonomer jubler for, fordi det holder den generelle lønnsutviklingen i landet under kontroll. En negativ bieffekt er at prinsippet også i stor grad låser lønnsnivået for hver enkelt inntektsgruppe. Når ingen skal få fetere lønnspåslag enn de ansatte i de bedriftene som selger varene sine til utlandet (frontfagene), blir det nesten umulig for en yrkesgruppe å få et bedre lønnsoppgjør enn alle andre.
Når man vet at lønnstillegg gis i prosent, blir situasjonen for de lavtlønte enda dårligere. Tre prosents økning av en lønn på 300 000 kroner blir 9000, mens det samme prosentpåslaget for en som tjener 600 000 blir det dobbelte – i kroner.
De som jobber i yrker der lønnen er lav, får trøste seg med at det er verre i mange andre land. I Norge finnes det tross alt fagforeninger og et tariffavtalesystem som det er mulig å få flere til å slutte seg til. En ganske sannsynlig effekt av koronakrisen er at det vil komme krav om tariffavtale i flere bedrifter og at flere lavtlønte – og gjerne deltidsarbeidende – melder seg inn i en fagforening.
Tøffere lønnskamp for lavtlønte
I så fall kan de få litt mer makt enn de har hatt frem til nå, men det skal mye mer til, om de lavtlønte skal lykkes med en effektiv lønnskamp. Motkreftene er sterke nå, og det er slett ingenting som tyder på at de blir mindre sterke i fremtiden. Snarere tvert i mot: I den økonomiske krisehåndteringen har regjeringen lent seg tungt på de såkalte partene i arbeidslivet. De store arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjonene har forhandlet direkte med regjeringen om støtteordninger både for ansatte og bedrifter. I disse forhandlingene er det de største og mektigste aktørene innad i de ulike organisasjonen som naturlig nok har fått mest innflytelse, og de har styrket sin posisjon.
De maktstrukturene i arbeidslivet som har sørget for at lavtlønte forblir nederst på inntektsstigen, er blitt styrket
Enkelt sagt: De maktstrukturene i det organiserte arbeidslivet som frem til nå har sørget for at lavtlønte forblir nederst på inntektsstigen, er blitt styrket. Renholdere, butikkansatte og alle de andre lavtlønte må organisere seg på nye og bedre måter og drive en mye tøffere lønnskamp, dersom det skal bli noe av det lønnsløftet mange i disse dager forespeiler dem.
Kunder og skattebetalere med liten påvirkningsevne
Den kan komme, selv om det ikke er særlig sannsynlig. Da må den intensiverte lønnskampen i så fall suppleres med intens alliansebygging. Vi som er kunder må si oss enig i at det er tid for å skru opp lønnen for alle de som utsetter seg for smitterisiko hver eneste dag. Vi må være villige til å betale mer til den renholderen som i tillegg til alt det vanlige vasker dørklinkene og heisknappene mange ganger hver eneste dag.
Mange kunder ønsker sikkert det akkurat nå, men det er ikke slik at vi kan gå inn selv å bestemme hvem i en bedrift som skal få høyere lønn. Verken i privat eller offentlig sektor har vi som kunder og skattebetalere noen særlige muligheter til å påvirke de interne lønnsforholdene.
Fine ord – få endringer
Landbruket tjener som et godt eksempel. Der er lønna så dårlig at det nesten bare er arbeidsinnvandrere som godtar den. Da innreisestoppen skapte tvil om det i det hele tatt ville bli mulig å få plukket jordbærene i sommer, var det noen som tok til orde for å heve lønningene slik at de som bor her i landet kunne leve av den.
Forslaget ble ikke tatt til følge. Vi fikk et unntak fra innreisestoppen i stedet. Arbeidsgiverne – i dette tilfellet bøndene – trodde ikke at vi kunder ville betale mer enn vi gjør. Dermed forble lønnen like lav.
Det blir nok ikke mer enn fine ord denne gangen heller.
