Foto: Age of Artists
Kommentator i Utrop.
- Overtagelsen av sivilsamfunnet er et demokratisk problem - 11.02.2021
- Ingen nasjonalstat uten nasjonen - 26.01.2021
- Den nye arbeiderklassen – og hvorfor ingen liker dem - 29.11.2020
Jeg tenkte jeg ville bruke denne spalten til å skrive om en bok som for få har lest, fordi den bare er ute på tysk, en bok som for tiden tar Tyskland med storm: Andreas Reckwitz: «Slutten på illusjoner: politikk, økonomi og kultur i senmoderne tid».
Slutt på storsamfunn og nasjon
Sosiologen hadde alt gjort seg bemerket med Singulariteternes samfunn, der hovedpoenget er at samfunn siden 1970-tallet systematisk har produsert det som skiller oss fra hverandre (det distinkte, singulariteter), fremfor en sosial logikk som fremmet det generelle, enhet.
Forfatteren starter med verden av i går; da liberalisering; kunnskapssamfunn og livsstils-pluralisme var hva vi definerte som fremskritt. Da kloke mennesker trodde at internett og overnasjonalt samarbeid ville krysspollinere demokrati og menneskerettigheter verden over.
Dette er illusjonen som brister i bokens tittel. Deretter følger de voldsomme endringene som vår menneskeskapte verden for tiden gjennomgår. Industrisamfunnet og høyre-venstreaksen ligger bak oss, det samme gjør storsamfunnet og nasjonen. Vi er på vei inn i noe nytt.
Uforutsigbare demokratier
Dette er kjent materie. Alle vet at en ny underklasse har innvandret og gnisser mot den innfødte trygdeklassen; vi vet at økonomien ikke trenger halve arbeidstokken; at moderniteten splintrer samfunnet og fratar mange livets mening. Vi vet at liberalismen er i krise.
De fleste har fått med seg at demokratier er blitt uforutsigbare, fordi partiene ikke lengre vet hvor velgerne er og velgerne er usikre på hvem partiene representerer. Alle avislesere vet at den samfunnsbærende middelklassen har delt seg i ‘somewheres’ og ‘anywheres.’
Tre-klassesamfunnet
På tross av at analysens bestanddeler er velkjent, er Reckwitz’ bok en original nøkkel til å forstå hva det hele medfører. Poenget hans er at liberal senmodernitet har vendt samfunnet mot seg selv på nye og spennende måter – hvor fremskritt og ubehag er to sider av sanne sak.
I fem essays utdyper Reckwitz de sentrale trekkene i samtiden: konflikten mellom kultur og identitet, det nye klassesamfunnet, den postindustriell økonomiens interne motsetninger, problemet med selvrealisering som ideal, samt hvordan liberalismen kan reddes fra seg selv.
Ifølge Reckwitz har det vokst frem et tre-klassesamfunn der en liberal, kosmopolitisk middelklasse, en usikker tradisjonell middelklasse og et nytt tjenesteproletariat kontrasterer hverandre i kulturell forstand. Det er her identitetspolitikken kommer inn.
Klassenes kulturkamp
Han ser den kosmopolitiske middelklassens kulturelle utrykk som selvrealisering i form av markedsdrevet mangfold. Den nasjonale middelklassen søker essens der nasjonal kultur omfavnes som grunnlag for stabile kollektive identiteter. Prekariatet er kulturelt fragmentert.
I denne analysen er ikke ‘senmodernisme’ en dommedagskrig mellom religioner eller sivilisasjoner à la Huntington, men en kulturkamp av mer grunnleggende og mer abstrakt art: en konflikt mellom to former for ‘kulturalisme’ som grunnleggende sett benekter hverandre.
Senmodernismens problem ligger i begrepsparet «hyperkultur» og «kulturell essensialisme». Hyperkultur kjennetegner et individualistisk forbrukersamfunn som utvidet konsumerismens logikk til å inkludere selvbilder og livsstiler og så eleverte dette til kultur.
Dette kommer i konflikt med «kulturell essensialisme». For disse er ikke kultur en forbruksvare som kan brukes og kastes. Det er noe iboende, nesten organisk. Det vil sikkert støte noen at Reckwitz plasserer islamisme og nasjonalisme i det samme kontinuum.
Kosmopolittenes egen identitetskrise
Ok. Dette høres mer komplisert ut enn hva det er. Jeg har skrevet om dette før. Og Yuval Noah Hariri har vist hvordan mye av det som hevdes å være rasisme, i realiteten er kulturalisme. Altså at debatten ikke handler om medfødte karakteristika, men om ervervet identitet.
Rasisme kommer mest i spill fordi det er en bred pensel å beise motstanderen med, men dette er et eksempel på det Reckwitz kaller ‘essensialisering’ – det at enkelte grupper har identiteter som de selv oppfatter som essensielle, en fysisk del av dem. Selv om det rent faktisk ikke er slik.
Reckwitz inntar rollen som kosmopolittenes psykolog
Ting blir riktig komplisert av at mens den pressede middelklassen tyr til nasjonalisme og innvandrede minoriteter marinerer seg i religiøs intoleranse, har kosmopolittene sin egen identitetskrise. De startet med å se identiteter som en markedsplass der du kan plukke og mikse.
Det gikk ikke lang tid før et problem oppstod. Jeg kan jo definere med selv som katolikk, eller basker, eller kvinne, basert på min respekt og interesse for disse. Men det blir hult om ikke andre behandlet meg som sådan.
Sameksistens taper mot kulturkampen
Jonathan Haidt har vist hvordan universitetene har fremelsket en venstreliberal monokultur gjennom å utrenske konservative stemmer. I marxistisk terminologi har universitetene blitt klekkerier som bekrefter den kosmopolitiske middelklassens selvbilde og sannheter.
Det forklarer hvorfor universitetene er blitt åsted for identitets-politiske trefninger så bisarre at Ludvig Holberg kunne skrevet det. Mye handlet om en antatt ‘rett’ til å være hva man føler ble knyttet en påstått plikt til å behandle mor Åse som en sten, dersom hun anser seg å være en sten.
Så det er altså ikke bare én type identitetspolitikk. Det er to. Sett fra begge sider er det alltid to strategier for å håndtere motparten: sameksistens gjennom inkludering eller avvisning som en absolutt motstander. Reckwitz påpeker at siden årtusenskiftet har sameksistensstrategiene tapt popularitet mens kulturkamp er den nye vin.
Løsning: Liberalisme uten liberalerne
Det kanskje mest spennende, er løsningen Reckwitz foreslår, hva han kaller ‘innebygd liberalisme’. For å være sikker på at jeg ikke hadde misforstått, tok jeg kontakt og den milde sosiologen viste beundringsverdig vilje til å diskutere, også spørsmål som var ment å være spisse.
Reckwitz hevder at liberalismen som politisk prosjekt har knelt under sine interne motsetninger. Bedre da at liberale antagelser trekkes tilbake til et sett med normer og regler som politikken utspiller seg innenfor. Kanskje et bilde vil være at den senmoderne politikken er heksebrygget, mens den innebygde liberalismen er heksegryten.
jeg spurte sosiologen om dette ikke er naivt? Vil ikke dette se ut som et forsøk fra liberalerne om å hugge sine seiere i sten, løfte politiske spørsmål ut av politikken til eksterne organer hvor de kan regjere selv om de taper alle valg? Var det ikke slik de orkestrerte migrasjonskrisen av 2015?
Til dette svarte sosiologen at «en innebygd liberalisme bør legge til rette debatt og krangel og utfall. For eksempel vil spørsmål om hvilken infrastruktur som skal være offentlig eller hvilken form for kulturell integrasjon som er nødvendig, måtte utarbeides i åpen debatt».
Han fortsatte: «så jeg ikke misforstås: at paradigmer alltid har sin historie, og innebygd liberalisme vil ikke være slutten på historien. Jeg tror, det kan løse enkelte krangler som politikken har kastet opp de siste tiårene, så vil nye stridsspørsmål oppstå – og etter det vil et nytt paradigme dukke opp».
Dette er kanskje bokens mest spennende del, siden forfatteren viser hvordan det liberale samfunn kan overleve møtet med populismen. Hva han foreslår er intet mindre enn en liberalisme uten liberalerne.
Får liberale til å skifte mening uten å erkjenne det
Det er vanskelig å beskrive hvor populær Reckwitz bok er i Tyskland for tiden. Europas største avis, Bild kjørte nylig en sak om at tre av Tysklands ledende politikere fra ulike partier, alle anbefalte samme bok som Korona-lektyre.
Skulle jeg forklare bokens popularitet, så er det at Reckwitz inntar rollen som kosmopolittenes psykolog. Han tar pasientens side. Han skriver den offentlige stemningen ‘nærmest har blitt til en depressiv,’ og: ‘Du ser populismens fremgang, [men] du ser ikke hvordan du kan beseire den.’
Han bekrefter for leserne at deres fordommer stemmer, at deres gullalder fra 1980-tallet virkelig var et tapt paradis. Han forklarer hvorfor populistene tar feil, også når de har rett. Han er terapeuten som gjør det mulig for liberale å skifte mening uten å erkjenne for seg selv at de har gjort så.
