Foto: Privat
- Hold på samholdet etter koronaen - 16.05.2020
Gratulerer med dagen alle sammen!
For JA, vi elsker dette landet! Og ja, jeg elsker dette landet!
Ikke bare på grunn av de flotte fjellene rundt oss. Eller den fine naturen vi nyter. Eller de flotte menneskene her.
Men kanskje mest fordi dagens Norge er bygget på gode verdier – som tillit, likestilling, demokrati og ytringsfrihet. Verdier jeg er stolt å være en del av. Og fordi jeg som kvinne, med bakgrunn som flyktning fra Sør-Sudan, og nå som mor, sosialarbeider og engasjert samfunnsborger i Bergen, har mulighet til å bidra i samfunnet med mine verdier og ressurser.
Årets 17. mai-feiring er blitt veldig spesiell: både Norge og verden opplever nå en global pandemi. Millioner er smittet av koronaviruset – over en kvart million mennesker er døde så langt.
For to måneder siden gikk Norge i gang med sin dugnad mot viruset. Over 200 er registrert døde av viruset i Norge. I dag kan vi minnes disse. Og vi må takke alle de som har stått på hver dag for å holde Norge i gang: ansatte i helsevesenet, butikkarbeidere, søppelkjørere, rengjøringsarbeidere, drosjesjåfører, de i kollektivtransporten, med flere.
Så langt ser det ut som vi har «stått han av», som man sier i Nord-Norge.
Jeg kan ikke huske, i mitt korte liv, at vi mennesker har vært så forent og forbundet (”connected”) som vi nå har vært i koronatiden. Tidligere har vi ikke engang klart å bli enige i klimakampen! Mediene har informert og kommet med det samme budskapet for å dempe den dødelige smitten. For én gangs skyld tenker vi de samme tankene: vi kjenner på frykt, og vi har den samme fienden å kjempe mot – nemlig COVID-19.
Samtidig er helsesystemer i land som Italia, Spania og deler av USA blitt voldsomt overbelastet. Det globale maskineriet har stoppet opp. Økonomien kollapser for mange, og tusenvis av mennesker har blitt permittert også her i Norge. Myndigheter er overveldet og fortvilet over situasjonen i deres respektive land.
Vi hører at viruset ikke diskriminerer i forhold til religion, etnisitet, hudfarge eller mellom fattig og rik. Det er sant at viruset ikke diskriminerer, men vi mennesker fortsetter like fullt å forskjellsbehandle.
Vi ser at enkelte grupper rundt i verden rammes hardest – de fattige i fattige land, minoriteter i rike land. Sosioøkonomiske forhold, hvilke yrker man har, hvilken tilgang til informasjon man har – og hvordan helsesystemene i ulike land er bygget opp – har mye å si for hvem som smittes og hvordan man rammes.
Mange gode tiltak ble satt i gang mot smitten her i Norge fra 12. mars: Fysisk distansering, hjemmeskole og hjemmekontor for dem som ikke har samfunnskritiske oppgaver. Informasjon ble oversatt til forskjellige språk. Alle ble kastet inn i den digitale verden for å finne løsninger for fysisk sosialisering, noe som har vært positivt. Men den menneskelige kontakten kan aldri erstattes.
Nabolag landet rundt har mobilisert i dugnader for å støtte eldre mennesker og andre i risikogrupper. Det vises respekt og solidaritet for helsepersonell, for folk i serviceyrker og andre samfunnskritiske yrker. Rart at det måtte en pandemi til for at vi skulle anerkjenne hvor utrolig viktige og kritiske for samfunnet disse yrkene er!
Jeg håper denne koronatiden, våren 2020, snart vil bli historie – at vi kan legge de strengeste tiltakene bak oss. Men på noen måter vil livene våre nok ikke bli de samme som før. Noe har skjedd, både i Norge og verden. Vi kan ta med oss mange lærdommer fra koronatiden, for det blir mange utfordringer vi må forberede oss på som samfunn. Mange vil slite med å komme tilbake i arbeid, mens vi kan regne med at psykiske belastninger og andre sosiale problemer vil øke.
Når koronatiden er over, og vi går mot en nyere, normal tilværelse, synes jeg vi trenger å fortsette med den samme solidaritet og forbundetheten (”connectedness”) vi har sett de siste ukene. Vi trenger fortsette å vise mer menneskelighet, mer menneskeverd, mer medfølelse.
17. mai 2020 feirer vi igjen grunnlovsdagen i Norge, slik vi har gjort i 206 år nå – siden 1814. Dette er en spesiell dag for oss i Norge. Den norske identiteten vises fram med stolthet. Men hva er egentlig denne identiteten?
Det flerkulturelle Norge blir ekstra synlig på en dag som denne. I dag bor det omtrent 800.000 personer i Norge med innvandrerbakgrunn (SSB, 2020), altså om lag 15 prosent av befolkningen, når vi inkluderer barna til innvandrerne. Mange av oss har bakgrunn fra Sverige, Baltikum og Europa. Andre av oss har familie i Asia, Afrika og Amerika.
Noen har kommet på grunn av jobb, andre på grunn av kjærlighet, studier, flukt fra krig og nød – eller av andre logiske årsaker. Felles for de fleste som har kommet til Norge, er at vi ønsker å se mer fremover enn bakover: Det viktige er hvilket Norge vi vil skape fremover på 2020-tallet, mer enn hvilken bakgrunn vi har. Norge er blitt et enda mer mangfoldig samfunn, noe som både utfordrer, men også gir oss mange nye muligheter!
Ser vi på mangfoldet som en ressurs for Norge, vil vi kunne bruke det positivt. Dette kan berike oss innen næringsliv, kulturliv og utdanning. Men velger vi kun å se på mangfoldet som et problem og en belastning, vil vi ikke dra nytte av ressursene som ligger rett foran oss. Vi trenger å huske at der det er utfordringer, der finnes det også løsninger.
Vi må sammen finne bærekraftige løsninger som kan motvirke utenforskap og legge til rette for et inkluderende samfunn, noe som hindrer at enkelte grupper blir marginalisert.
Innvandring og inkludering er temaer som tar mye plass i den offentlige debatten i Norge. Det er også i dag opphetet debatt om konsekvensene innvandringen har for den økonomiske utviklingen og for verdier i det norske samfunnet. Vi opplever at ytringsfriheten benyttes til å gå i ekstreme retninger – nettets kommentarfelt blir til krigssoner, der folk som står frem hetses og trues grovt. Dette gjelder også sårbare grupper, som arbeidsløse, uføre, seksuelle minoriteter og andre. Hat, fremmedfrykt og skillelinjer mellom «Vi» og «De» vokser som resultat av dette. Fokuset på det som forener oss tas vekk. Polariseringen vokser.
Heldigvis har Høyesterett i januar 2020 slått ned på hatprat i to viktige dommer. Poeten og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali vant frem. Slik styrkes ytringsfriheten i Norge.
På tilsvarende måte trenger vi en samlende politikk nå. En politikk som anerkjenner alle kulturer som unike, og som samtidig fokuserer og løfter fram felles verdier. Vi trenger politikere og myndighetspersoner som velger sine ord med omhu. Som ikke legitimerer at sårbare og utsatte grupper utsettes for hatefulle ytringer, i strid med Høyesteretts dommer.
Norge får internasjonal anerkjennelse og omtales som verdens lykkeligste land på grunn av sine gode verdier og sitt velferdssystem. Ifølge statistikken er vi Lykkelandet!
Men ikke alle har det bra i Norge. Ikke alle kjenner seg igjen i beskrivelsen av det lykkelige landet. Det er vår felles oppgave, vår felles plikt, å ta vare på dem som strever. Ta vare på dem som trenger hjelp. Ta vare på dem som kjenner seg utenfor fellesskapet.
Vi må fortsette å skape et felles «vi» i et mangfoldig samfunn. Et samfunn der alle innbyggerne kan føle et snev av hverdagslykke.
SSBs tall viser at omtrent 110.000 barn under 18 år vokser opp med vedvarende lave husholdningsinntekter, altså under fattigdomsgrensen. At så mange barn i Norge lever i dårlige levekår, er bekymringsfullt. Dette berører særlig meg som jobber som sosionom. Disse barna kan ikke delta i sosiale aktiviteter på lik linjer med sine jevnaldrende. De kan heller ikke dra på lengre sommerferier, delta i dyre idrettsaktiviteter eller feire bursdager med rikere venner – dersom kostnadene blir store. Dette er en negativ utvikling som påvirker barnas psykososiale helse. Derfor trenger vi flere tiltak mot barnefattigdom.
Krig og ustabilitet i mange deler av verden tvinger folk på flukt. I Norge bor det kvinner, menn, barn og familier som har opplevd grusomme hendelser og har traumer som de bærer med seg videre når de skal starte et nytt liv her. En del er også enslige og mindreårige barn. De er ekstremt sårbare barn som trenger tett oppfølging og god omsorg. Hjelpeinstanser som Nav, barnevernet, skole og helsevesenet møter familier med sammensatte behov, familier det oppleves som vanskelig å hjelpe. Familiene på sin side møter forventninger og krav de heller ikke klarer å leve opp til.
Derfor må foreldrene styrkes i sine roller. Med økonomisk selvstendighet vil de få mulighet til å gi sine barn gode oppvekstvilkår. Med råd og veiledning vil de klare å gi den omsorgen barna har behov for. Vi trenger mer satsing på forebyggende arbeid med familier og tidlig intervensjon for å beskytte og styrke barn og unge, og sikre deres psykiske helse. Når vi investerer i barna nå, sparer vi millioner av kroner i fremtidige kostnader.
Vi må styrke kompetansen til dem som skal hjelpe barn og familier. Vi må ha gode nærmiljøer og trygge skoler. Vi må kjempe imot mobbing og legge til rette for varme og tillitsfulle nabolag og inkluderende byer og bygder. Vi må støtte de nye familiene og la dem bli en del av det norske «vi-et».
Det er i arbeidslivet jeg lærte, og fremdeles lærer, nyansene i det norske språket. Det var på Fana Røde Kors jeg ble kjent med norske ungdommer og begynte å danne et viktig nettverk. Det var i en åpen barnehage i Kirkens Bymisjon jeg ble kjent med andre foreldre og ble trygg i rollen som mor. Det var ved å delta i nærmiljøet, være sosial i dugnader i nabolaget og i barnehage og fotballaget, at jeg gradvis lærte meg de «skjulte» kodene.
Slike koder kan man ikke lære ved å lese seg opp: de må oppleves og forstås i sin sosiale sammenheng og i en sosial arena. Det er på disse sosiale arenaene inkludering skjer. Det er i disse arenaene vi skaper felleskap og en følelse av tilhørighet. Det er i disse arenaene vi utveksler vår verdier, lærer av hverandre og får fram menneskeverdet.
Jeg tror vi kan skape et «vi» som vi alle kan kjenne oss velkommen i. Et «vi» som gjør oss stolte av å være norske. Som gir oss grunn til å smile og kjenne på lykkefølelsen. Gir oss en grunn til å elske dette landet. For uansett hva slags bakgrunn vi har, så tror jeg vi alle har lyst til å være en medvandrer!
Gratulerer med dagen alle sammen!
Dora Poni Loro er utdannet sosionom og kom til Norge fra Sør-Sudan i 1999. Hun var en av grunnleggerne av EMPO – flerkulturelt ressurssenter – og har arbeidet i Batteriet Kirkens Bymisjon. Loro har bachelor i molekylærbiologi og master i barnevern fra Universitetet i Bergen. I dag jobber hun som barnevernkurator i barneverntjenesten og sitter i styret i bl.a. Soroptimist International Bergen og Papillon Bergen. Loro ble i 2010 året til «Årets kvinne i fokus» av Positiv Opplæring. I 2012 ble hun av Leadership Foundation kåret til en av Norges Topp 10-rollemodeller for innvandrere.
Deler av denne talen ble også holdt på et arrangement i Bergen kommune 17. mai 2018.
