Foto: Pixabay
- Uten frihet – ingen fred | Afshan Rafiq - 21.05.2021
- Sett negativ sosial kontroll på dagsordenen - 28.11.2020
- – Belønn arbeidsgivere som rekrutterer minoritetskvinner - 17.05.2020
Søndagsspalten: Utrop ber politikerne fortelle om sin visjon for Norge
Norge er et av de landene i verden hvor likestillingskampen har kommet lengst. Det er i hvert fall det vi ønsker å tro, men det er viktig å ikke legge skjul på at vi har enda en krevende jobb å gjøre for norske minoritetskvinners rettigheter og frigjøring fra ukulturer og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
I retning jobb, ikke tiltak
En rapport fra SSB (2016) viser at 4 av 10 innvandrerkvinner mellom 16 og 34 år ikke er sysselsatte gjennom jobb eller skole. Innvandrerkvinner faller utenfor arbeidsmarked og skole. Mens de som er født i Norge med innvandrerforeldre klarer seg bedre enn før. Innvandrerkvinners mangel på nettverk er et alvorlig problem når vi ser at 9 av 10 kvinner fra den norske befolkningen er i arbeid eller utdanning. Av innvandrerkvinner er 6 av 10 i jobb eller under utdanning.
I et flerkulturelt samfunn skal det være rom for alternative norskheter og bindestreksnordmenn
Det er på høy tid å få på plass treffsikre tiltak og ordninger for å få synliggjort og dokumentert både den formelle og uformelle kompetansen disse ressurssterke kvinnene sitter inne med. I tillegg må norskopplæringen/introduksjonsprogrammet bli mer målrettet i den forstand at den kvalifiserer den enkelte til ordinær jobb, ikke til – tiltak på tiltak.
Reell frihet til å velge eget liv
Alle kvinner, uansett etnisk tilhørighet, skal ha adgang til den kunnskap og de standarder man har i det norske samfunnet. Dette er slett ikke en selvfølge for mange kvinner i Norge i dag. Derfor må det føres en bevisst politikk som motvirker holdninger og prosesser som isolerer minoritetskvinner. Valget skal ikke stå mellom full underkastelse eller fullt brudd med egen familie og eget miljø, fordi man ikke velger å følge det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret hvor kvinnens plass er i hjemmet, og hvor en er «dømt» til å leve i familieforhold der kvinnen er underordnet mannen.
For å vinne denne likestillingskampen må vi sørge for at minoritetskvinner får reell frihet til å velge sitt eget liv, enten det gjelder valg av utdanning, jobb eller ektefelle, og sikre dem retten til å få delta i samfunnet på sine egne premisser. Det er ikke til å stikke under en stol at minoritetskvinner opplever dobbel-diskriminering i det norske samfunnet, både fordi de er kvinner og på grunn av sin etniske bakgrunn. Det kommer frem bl.a. gjennom flere studier hvor kvinner fra ikke-vestlige land har oftere og større problemer med å skaffe seg relevant jobb, selv om de har kvalifikasjonene i orden.
Kamp mot diskriminering og sosial kontroll
Vi vet f.eks. at det er stort behov for arbeidskraft, spesielt innenfor pleie- og omsorgssektoren, samtidig som vi har mange minoritetskvinner med meget verdifull kompetanse på dette området. Mange av disse kvinnene ønsker å komme seg ut i arbeid, men barrierene er så store at de gir opp før de lykkes. Dette er en sløsing med menneskelige ressurser som Norge ikke har råd til.
For å møte minoritetskvinners utfordringer må debatten løftes fra et symbolnivå til de faktiske hindringene og problemene de opplever i hverdagen. Dette debattinnlegget er et forsøk på å få til det. Jeg støtter minoritetskvinners kamp, og står ved deres side for å kjempe mot alle former for diskriminering eller negativ sosial kontroll disse møter, om det skulle være fra det norske offentlige samfunnet, enkeltpersoner eller fra egne minoritetsmiljøer i Norge.
De nødvendige tiltakene
Konkrete tiltak jeg mener må på plass for å få flere innvandrerkvinner til å bli synlige og sterke medborgere i det norske samfunnet er:
- Bevisst rekruttering av minoritetskvinner til offentlig sektor
- Kartlegging av kompetanse og bedre oppfølging for å få flere i ordinært arbeid
- Loven mot diskriminering brukes mer aktivt på arbeidsmarkedet for å bekjempe diskriminering og forskjellsbehandling
- Oslo kommune/offentlige arbeidsgivere må aktivt rekruttere kvalifiserte minoritetskvinner (med minst bestått B1 prøve) til bl.a barnehager, sykehjem, skoler/Aks…
- Opprette mentorordning for kvinnelige ledere med minoritetsbakgrunn for å få flere kvalifiserte minoritetskvinnelige ledere i offentlig sektor
- Stimulere gründerlysten og skreddersy opplæring rettet mot innvandrerkvinner som ønsker å bli selvstendig næringsdrivende. Her kan en prøveordning i Oslo med mikrolån være en god ide
- Sørge for mer effektiv godkjenning av utenlandsk utdannelse, men også klare å nyttiggjøre seg den uformelle kompetansen som mange innvandrerkvinner har
- Yrkesrettede kurs som øker sjansene for å komme inn i arbeidsmarkedet, og flere og gode praksisplasser
- Jobbsjanse-programmet må styrkes, og målrettes i forhold til mino.kvinner
- Belønningsordning for ledere som rekrutterer bredt deriblant flere minoritetskvinner (har vært et slikt forsøk i England for å rekruttere flere kvinner i privat sektor – med gode resultater)
Rom for bindestreksnordmenn!
Min visjon er et Norge hvor alle har muligheten til å realisere seg selv – med utgangspunkt i hva en har av kvalifikasjoner og kompetanse fremfor hvilken etnisk bakgrunn en har. I et flerkulturelt samfunn skal det være rom for «alternative norskheter» og «bindestreksnordmenn», slik at vi alle kan bli en inkludert del av både det norske samfunnet og arbeidslivet. Vi må klare å se mulighetene fremfor begrensningene hvis målet faktisk er et samfunn med like muligheter for alle.
