Foto: [Kunstverk av Hans Hacke, utstilt på Documenta i Kassel, 2017: «Wir (alle) sind das Volk – We (all) are the people» (2003/2017). Fotograf: Joron Pihl.]
Skal biblioteket være et møtested for spredning av rasisme, hat og trusler mot biblioteketsansatte og brukere? Bibliotekdirektør Knut Skansen påstår i Utrop den 16. mai at han «ikke har mulighet til» og ikke «kan» nekte SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) å leie lokaler på Deichmann i Oslo. Biblioteket «kan ikke» legge redaksjonelle vurderinger til grunn for utleie. Dette er feil og et forsøk på ansvarsfraskrivelse fra Skansen.
Bibliotekenes uavhengighet og redaksjonelle vurderinger
Deichman kan velge samme redaksjonelle retningslinje og begrunnelse for utleie som Nasjonalbiblioteket. Dette vet Skansen utmerket godt. Likevel påstår Skansen at Deichman «ikke kan» legge redaksjonelle vurderinger til grunn for utleie og velge hvem de vil leie ut til. Ved å skrive «ikke kan» framstiller Skansen det som om han og bibliotekene i Oslo ikke har noe valg. De er «pliktige til» og «må» slippe til SIAN på lik linje med andre organisasjoner. Slik fraskriver Skansen seg ansvaret for den redaksjonelle beslutningen han har tatt om å slippe til rasistiske aktører som SIAN/Thorsen på biblioteket.
Skansens redaksjonelle valg – omsorg for SIAN
Skansens påstander er et forsøk på å begrunne hvorfor han gir SIAN talerstol på Deichmanske bibliotek i Oslo. Ingen må tro at Skansen og bibliotekene har noe annet valg enn å slippe til SIAN. Hvis bibliotekdirektøren i Oslo ikke har noe valg, har heller ikke de lokale lederne på Deichman-filialene i Oslo noe valg. Slik fremstiller Skansen saken.
Men selvsagt har både bibliotekdirektør Skansen, de lokale biblioteklederne og bibliotekarene i Oslo et valg. Er det noe vi lærte av Nürnberg-prosessen og rettsoppgjøret mot nazistene etter andre verdenskrig, så er det at hver og én av oss alltid har et valg. Vi er alltid ansvarlige for våre egne valg og handlinger. Vi kan ikke frigjøre oss fra ansvaret ved å henvise til plikt eller overordnede. Det gjelder også bibliotekdirektør Skansen og hans beslutning om å slippe til en rasistisk organisasjon som SIAN.
Det springende punktet er derfor bibliotekdirektørens valg. Skansen bruker sin makt, autoritet og prestisje til å stille møtelokaler til disposisjon for organiserte rasister som truer bibliotekarene og brukerne på folkebibliotekene. Dette er sakens kjerne. Men som sjef har Skansen et overordnet ansvar for å ivareta bibliotekarene og de ansatte på Deichmann i Oslo. Med beslutningen om å slippe til SIAN på Deichmann i Oslo svikter Skansen både sine ansatte og publikum.
De ansattes fagforeninger har gjentatt og skarpt begrunnet hvorfor SIAN er en trussel mot dem, senest 17. mai. Ifølge Arbeidsmiljøloven skal arbeidstakere beskyttes «så langt det er mulig», mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (Arbeidsmiljøloven § 4-3(4). Men Skansen argumenterer som om det ikke «er mulig» for ham å beskytte de ansatte og publikum mot SIAN. Som om han ikke har noe annet valg enn å slippe SIAN til. Påstandene er ikke overbevisende.
Skansen og SIAN inntar samme standpunkt i denne saken, og argumentasjonen er til forveksling lik. Tilliten til folkebibliotekene er stor i befolkningen. Men tillit er en skjør ting. Hvis Skansen slipper til organiserte rasister på bibliotekene, risikerer Skansen å svekke bibliotekets omdømme og publikums oppslutning om bibliotekene.
Sivilombudsmannen åpner for SIAN-nekt
I et forsøk på å begrunne og gi tyngde til sitt standpunkt, påkaller Skansen vurderinger som Sivilombudsmannen gjorde i 2016 i forbindelse med en tilsvarende problemstilling ved Kristiansand folkebibliotek. Sivilombudsmannens vurderinger i denne saken er imidlertid langt mer nyansert enn Skansen gir uttrykk for i Utrop den 16. mai.
Sivilombudsmannen drøfter Biblioteklovens §1: «Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Hvordan skal dette forstås? Sivilombudsmannen knytter sin fortolkning til Biblioteklovens forarbeider og Grunnlovens §100, der det heter at staten pålegges å legge til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette er Sivilombudsmannens fortolkning.
Bidrar SIAN til «en åpen og opplyst samtale»?
Mener Skansen virkelig at SIAN og Thorsen bidrar til en «åpen og opplyst samtale»? SIANs propaganda er tilgjengelig og kjent for allmennheten. Dommen i Oslo Tingrett mot Lars Thorsen redegjør for innholdet i fem SIAN-brosjyrer. I brosjyren «ISLAM – en forbrytelse mot menneskeheten» står det:
«Islam foreskriver massedrap, systematiske voldtekter, tortur, slaveri og undertrykkelse som verktøy for å fremme egen verdensherredømme». Det uttales at det pågår et folkemord på befolkningen i Europa i form av en befolkningsutskiftning der «moralsk bedervede hitreiste som bekjenner seg til Muhammeds onde lære, erstatter Europas befolkning» (Dommen i Oslo Tingrett mot Lars Thorsen, 6.11.2019 side 8).
Underteksten her er at muslimer ved sin blotte tilstedeværelse forårsaker folkemord i Norge. Klarere kan det neppe sies at alle muslimer er folkefiender som SIAN bekjemper. SIAN sprer hatkriminalitet og truer alle muslimer og antirasister. Dette er så langt fra en «åpen og opplyst debatt» som det er mulig å komme.
På tross av dette og alt som er offentlig kjent og dokumentert om SIANS koran-brenning og hat mot islam og alle muslimer, mener Skansen åpenbart at Thorsen og SIAN bidrar til «en åpen og opplyst debatt». For det er jo Sivilombudsmannens kriterium for utleie, som Skansen støtter seg på.
Vi er vitne til en allianse mellom Skansen og SIAN/Thorsen. Men det som bør kunne forventes av bibliotekdirektør Skansen i denne saken, er at han allierer seg med bibliotekets ansatte og brukere, til forsvar for deres demokratiske rettigheter og beskyttelse, de som er mål for hets og trusler.
SIAN-påstand om «folkemord» på europeere
SIANs påstand om folkemord på europeere sammenfaller med nynazistenes påstand om «folkemord på den hvite rase». Veien fra rasistisk hatytringer til vold mot alle som ikke er europeere eller hvite, kan være farlig kort. Rettssaken mot Manshaus som pågår i disse dager belyser dette i detalj. Det gikk åtte dager fra Manshaus lastet ned manifestet til Brenton Tarrants, mannen som utførte massakren på 50 muslimer og skadet 50 i Christchurch, til Manshaus skjøt og drepte sin egen halvsøster fordi hun var farget, og brøt seg inn i Al-Noor moskeen i Oslo for å drepe alle muslimene der.
PST peker i sin trusselvurdering i 2020 på at høyreekstrem vold er en av de tre viktigste truslene for tiden. Fagforbundet peker i sine uttalelser på høyreekstremismens frammarsj og de farene som dette utgjør for muslimer, andre kolleger og publikum. Skansen legger ingen vekt på dette. I stedet prioriterer han hensynet til SIAN.
Sivilombudsmannens kriterier for nekt av utleie
Sivilombudsmannen er eksplisitt på kriterier for å nekte bruk av bibliotekets lokaler:
«Leie til arrangementer som ikke er egnet til å fremme en offentlig samtale og debatt, må kunne nektes».
Er det noe vi lærte av Nürnberg-prosessen og rettsoppgjøret mot nazistene etter andre verdenskrig, så er det at hver og én av oss alltid har et valg
Sivilombudsmannen siterer også uttalelse innhentet fra avdelingsdirektør Tinnesand ved Nasjonalbiblioteket som skriver om å utøve et redaksjonelt ansvar:
«Infrastrukturen i grunnlovens ytringsfrihetsparagraf vektlegger at staten skal legge til rette for offentlig samtale, det gjøres gjennom bl.a. NRK-plakaten og pressestøtten, ingen av disse ordningene fratar institusjonen selv å kunne styre innholdet. I bibliotekenes tilfelle må dette ansvaret altså ligge til biblioteksjefen». (Min utheving)
Sivilombudsmannen skriver:
«Bibliotekene må nok ha et visst rom for skjønn i situasjoner der det er snakk om fremsette ytringer som grenser mot det straffbare og som vil oppfattes som grove krenkelser, ikke minst for brukere av biblioteket.»
Det kan ikke herske tvil om at SIAN sprer grove krenkelser mot brukere av biblioteket (muslimer). Og det kan ikke herske tvil om at biblioteket gjennom sine redaksjonelle vurderinger og programmering styrer innholdet på biblioteket.
Sivilombudsmannens uttalelse vektlegger veldig tydelig at bibliotekene gjør skjønnsmessige vurderinger ved programmering og utleie. Sivilombudsmannen gav ikke pålegg til Kristiansand folkebibliotek i 2016 om å slippe til SIAN. Likevel framstiller Skansen det som om Sivilombudsmannens påla biblioteket i Kristiansand en plikt til å leie ut til SIAN, og at dette har skapt presedens. Det stemmer ikke.
Sivilombudsmannen bad biblioteket i Kristiansand å vurdere på nytt begrunnelsen for avslaget biblioteket hadde gitt til SIAN, om møte på biblioteket. Samtidig redegjorde Sivilombudsmannen for kriterier for å nekte utleie. Men kriteriene for å nekte utleie til SIAN vektlegger Skansen ikke i sin artikkel den 16. mai.
Skansen vektlegger systematisk argumenter i SIANs favør. Skansen underkommuniserer og nedprioriterer systematisk argumentene fra Sivilombudsmannen, fagforeningene, gjeldende rettspraksis og forskere som vektlegger hensynet til de ansatte og publikums rett til beskyttelse mot rasistiske trusler, dehumanisering, hat og diskriminering, jfr. (Straffelovens § 185.
Skjerpet kamp mot organisert rasisme og høyreekstremisme
Høyreekstremisme og høyreekstrem vold er i vekst. Organiserte rasister og høyreekstreme kjemper samtidig for innpass i etablerte samfunnsinstitusjoner. Dette skjer over hele Europa og nå også i Norge, og på folkebibliotekene. Klungtveits bok: «Nynazister blant oss» (2020) dokumenterer hvordan rasister og nynazister har skaffet seg fotfeste i Sverige og terroriserer hele lokalsamfunn. Organiserte rasister får innpass når sentrale institusjoner og institusjonsledere gir dem innpass. Dette er stridens kjerne i SIAN/Deichman-saken.
I Sverige har myndigheter, media, institusjoner og opinionen ikke ytt nødvendig og tilstrekkelig motstand mot de organiserte rasistenes og nynazistenes framstøt for innpass i etablerte samfunnsinstitusjoner og i det offentlige rom. Dette illustreres i et fotografi av ledelsen i den nynazistiske organisasjonen «Svenske motståndesrörelsen» på et bibliotek omkranset av bøker, med et automatvåpen liggende foran seg på bordet i biblioteket.
Samtidig viser Klungtveit i sin bok at hvis rasister og nynazister møter motbør, tilpasser de sin taktikk i konkrete situasjoner til motstanden de møter. I Norge ser vi for eksempel at SIAN anlegger en demokratisk retorikk for å få innpass i bibliotekene. SIAN setter inn Selvstendighetspartiet som møtearrangør når de støter på motstand, og SIAN forandrer dagsorden så den skal bli godtatt av biblioteket. Samtidig opprettholder og utvikler SIAN sin aggressive rasistiske virksomhet med trusler og hatpropaganda på egne nettsteder, i løpesedler og demonstrasjoner. Dette er typisk. Organiserte rasister vil normalisere og legitimere rasisme og hat innenfor bibliotekets rammer.
En offentlig, opplyst og effektiv motstand mot rasisme og nynazisme er bare mulig ved å ta i betraktning de organiserte rasistenes virksomhet. En redaksjonell vurdering kan ikke bare avgrenses til vurdering av opplegg for et møte eller en dagsorden, isolert fra aktørenes øvrige virksomhet. Skansens strategi om å tillate SIAN møte på Deichman, vel vitende om hva SIAN står for, for så eventuelt å anmelde dem etter et møte på biblioteket, normaliserer rasisme og hat på biblioteket. Skansens strategi baner veien for svenske tilstander i Norge.
Trusler fra SIAN som får mulighet til å virke, skaper frykt, og er intimiderende. Skansen og Deichman bør ikke bidra til spredning av rasistisk og hatefull propaganda ved å slippe SIAN/Thorsen til på biblioteket. Hvis Skansen personlig er dypt uenig med SIAN, er det likevel slik at han normaliserer organisert rasistisk virksomhet ved å slippe SIAN/Thorsen til på biblioteket. Dette er en uønsket utvikling i Norge, som ikke bør finne sted.
Ingen bibliotekplikt å leie ut til SIAN/organiserte rasister
Skansen tar feil når han framstiller det som om han ikke har noe annet valg enn å leie ut biblioteket til SIAN/organiserte rasister. Han bør snakke nærmere med Nasjonalbiblioteket om saken. Og sine ansatte. Og lytte til dem.
Hvis Skansen ikke forsvarer de ansatte og publikum mot SIAN, må bibliotekarene og publikum forsvare seg selv. Fagforeninger har lange tradisjoner i å kjempe for sine egne interesser mot rasister og nynazister som vil splitte befolkningen med rasistiske trusler, og spesielt når ledelsen svikter dem i denne kampen.
Arbeidsnedleggelse – fagforeningenes valg
De fagorganiserte kan velge å legge ned arbeidet hvis Skansen pålegger dem å åpne biblioteket for møte med SIAN. Da må biblioteket stenge. Det blir i så fall en politisk protest som retter seg mot både SIAN og mot biblioteksjef Skansen, med negative konsekvenser for bibliotekdirektørens og bibliotekets omdømme.
Hvis bibliotekarene legger ned arbeidet for å beskytte hverandre og bibliotekets brukere mot SIAN, vil bibliotekarene få støtte av bibliotekbrukere og antirasister som vil demonstrere utenfor bibliotekets lokaler.
Er muslimer allerede så stigmatisert i Norge at Skansen ikke vil beskytte dem på biblioteket?
Det er fremdeles å håpe at Skansen velger å utøve sitt redaksjonelle ansvar ved å ivareta biblioteket som en rasismefri arena; et sted for åpne og opplyste samtaler. Det er å håpe at Skansen velger å utøve sitt redaksjonelle ansvar ved å ivareta, samarbeide med og beskytte bibliotekarene, ansatte og publikum, og nekte organiserte rasister som SIAN/Thorsen å utøve sin truende, stigmatiserende og hatefulle virksomhet på biblioteket.
Denne teksten publiseres parallelt i Utrop og Bok og Bibliotek.
