Foto: Portrett, Folkeblandet 1901
- Henrik Wergeland var sin egen profet - 25.05.2020
«Henrik Wergeland bekjente seg til Allah!» Denne freidige nyheten dukker gjerne opp i pressen rundt 17. mai. I år kom den i Utrop, ført i pennen av Dag Herbjørnsrud. Han klarer det kunststykke å gjøre denne gamle halvsannheten til en ny oppdagelse. Hans kilde er et notat av Wergelands pasientvenn, Wilhelm Lassen, som skrev ned noen av dikterens oppsiktsvekkende uttalelser fra de siste smertefulle månedene av hans liv i 1845.
Wergeland ble ikke muslim
Imamen Muhammed Birgivi (også kalt Mohammed Ben Pir Ali Elberkevi) skrev en gang på 1500-tallet en elementær lærebok i islamsk troslære, oversatt og utgitt på norsk i 1829 under tittelen Tyrkisk katekismus. Wergeland påstår overfor Lassen i 1845 at han har lest den om igjen, og at han finner den langt overlegen kristendommens dogmer. Denne påstanden må ses i sammenheng med pasientens dagsform. Og ikke minst hans humør. En frisk og godlynt Henrik Wergeland ville aldri ha funnet et godt ord å si om Birgivis middelalderske helveteslære. Dette kan jeg utdype hvis redaksjonen tror det er av interesse for Utrops lesere.
Henrik Wergeland, Norges store profetiske dikter, var en religiøs mann som trodde på en gud og gledet seg over hans skaperverk. Han kalte seg deist, det vil si en som tror det finnes en gud (latin: deus) som har skapt verden. Han anså naturen, den skapte verden, for å være bevis på Guds godhet. Han anså det for sikkert at det finnes et liv etter døden i en annen slags verden, men var beskjeden nok til ikke å uttale seg bastant om forholdene i det hinsidige. Han regnet med at det var den samme guden som bestyrte det himmelske dødsriket. I den forbindelse brukte han navnet Allfader. Andre ganger brukte han begreper hentet fra opplysningstidens filosofer, som gjerne var deister, de også. De snakket helst om Det høyeste vesen , l’Être suprême. En sjelden gang tok han også i bruk det arabiske ordet allah.
En frisk og godlynt Henrik Wergeland ville aldri ha funnet et godt ord å si om Birgivis middelalderske helveteslære
Det har vært diskutert hva han egentlig mente med å kalle seg en oppriktig dyrker av Allah. I ekstreme tilfeller har det vært påstått at Henrik Wergeland omvendte seg og «ble muslim» på tampen av livet. Dette stemmer ikke.
Herbjørnsrud bidrar ikke med noe nytt
Henrik Wergeland var sønn av en prest og oppdratt i kristendom, og hadde selv studert teologi og tatt eksamen. Det var bare så vidt han besto. Av flere grunner ble han aldri prest. (Her er det en faktafeil i Herbjørnsruds artikkel.) Man har ofte hørt at det skyldtes hans uregjerlige livsstil med fyll og spetakkel på offentlig sted, og det var sikkert avgjørende. Men det hjalp heller ikke at han hadde sin egen kjetterske oppfatning av hva kristendom er, til dels stikk i strid med den luthersk-evangeliske kirkens dogmer. I trosspørsmål forholdt han seg til sin forstand. Dermed var han nødt til å avskrive jomfrufødselen og Jesu guddommelige opphav og flere andre fornuftstridige fenomener som prestene vil ha oss til å tro på. «Gud kan da ikke bryte sine egne naturlover», som han ganske pussig argumenterte.
Velmenende kristne forsøkte flere ganger å fortelle den dødssyke Wergeland at han var et syndig menneske som trengte en frelser, det nyttet ikke å anrope våren og blomstene («Forår, forår, frels meg!»), hans sjel måtte renses i Jesu blod om han skulle ha noe håp om å tre inn i saligheten. Wergeland ble rasende. Han betakket seg for belæringen. Han trengte ingen frelser, ingen mellommann, han forholdt seg til sin gud uten noen formidler, Gott ohne Mittel, som mystikerne sier. Hans metafysiske hovedverk (Skapelsen, Mennesket og Messias, 1830) konkluderer også med at «hver i eget hjerte har alter og offerkar; drott er hver for jorden, prest er hver for Gud»! Det er et radikalt teologisk standpunkt. Wergeland var sin egen profet.
Man friest være må i tro: Dette er første punkt i Henrik Wergelands Nordmandens katekisme, nyutgitt våren 1845. I et ideelt samfunn skal det herske individuell frihet, det gjelder også den enkeltes trosliv. Det bør gjelde for jøder og katolikker, «mohamedaner» (det er Wergelands ord) og kristne fritenkere som han selv. Elberkevi (eller Birgivi) er neppe enig: Den som taler imot gud og religionen, kan ustraffet drepes og hans lik bør betraktes som liket av et dyr, mener han. Og en fryktelig straff i et evig helvete venter den som ikke har den rette tro. – Min teori er at Wergeland aldri leste noe mer enn oversetterens forord. Hva annet han har tilegnet seg av kunnskap om islam, er ikke kjent. Wergeland «har indtil det sidste benægtet enhver form for historisk aabenbaret religion. De specielt kristelige lærdomme har blot været ham til forargelse», skriver Aage Kabell, en av Wergelands mest velopplagte biografer. Ingen åpenbaringsreligion, heller ikke islam, holdt mål for Henrik Wergelands kritiske forstand.
Wilhelm Lassens franske notater ble oversatt første gang av Rolv Laache i hans trebindsverk om Wergeland og Praëm-saken i 1930. De har senere vært sitert og omtalt i en rekke bøker, aviser og radioprogrammer. Uttalelsene har vært diskutert, tolket, forstått og misforstått. Bortsett fra noen nye misforståelser, bidrar ikke Dag Herbjørnsrud i Utrop med noe nytt.
