«Å ikke slippe dem til kalles sensur, og er ikke i tråd med folkebibliotekets oppdrag, som er forankret i grunnlovens paragraf 100, som handler om noe så viktig som ytringsfrihet», skriver biblioteksjefene om å slippe til organisasjoner som SIAN i sine lokaler.
Foto: Pixabay
«Redaktøransvaret til bibliotekene omfatter også å la de stemmene man er sterkt uenige i komme til ordet», skriver biblioteksjefer fra Kristiansand, Bergen, Oslo, Trondheim,  Stavanger og Tromsø.
Anne Kristin Undlien, Leikny Haga Indergaard, Knut Skansen, Berit Skillingsaas Nygård, Anne Torill Stensberg og Mona Magnussen
Latest posts by Anne Kristin Undlien, Leikny Haga Indergaard, Knut Skansen, Berit Skillingsaas Nygård, Anne Torill Stensberg og Mona Magnussen (see all)

Følgende tekst er en kommentar til OsloMet-professor Joron Pihls tekst publisert parallelt i Bok og Bibliotek og Utrop den 20. mai. Allerede den 17. mai publiserte Bok og Bibliotek et debattinnlegg av professor Ragnar Audunson (en kommentar til en tidligere tekst av Pihl publisert 21. april i Bok og bibliotek og 5. mai i Utrop), og følgende skal også leses som tilsvar på Audunsons kommentar.
—
«Så kan man si at eksterne leietakere er velkommen, dersom deres bidrag passer inn i bibliotekets programmering.» sitat Ragnar Audunson, fra hans kommentar «SIAN på Deicman» 17.5.20 i Bok og Bibliotek på nett.

Dette utsagnet står i sterk kontrast til Sivilombudsmannens prinsipielle svar til Kristiansand folkebibliotek, som handlet nettopp om å gi SIAN tilgang til lokalene på Kristiansand folkebibliotek: 

«Hvis Bibliotekdirektør Knut Skansen personlig er dypt uenig med SIAN, er det likevel slik at han normaliserer organisert rasistisk virksomhet ved å slippe SIAN til på biblioteket, skrev Joron Pihl den 20. mai. [Faksimile, Utrop 20.05.2020.]
«I sin behandling av saken har ombudsmannen kommet tilat biblioteket ikke kunne avslå søknaden med den begrunnelse at SIANS formål ikke er i samsvar med kommunens verdier. Ombudsmannen mener likevel at biblioteket må ha et betydelig rom for skjønn og innflytelse når det gjelder hvordan arrangementer skal avholdes og hvordan ytringene skal framføres. I uttalelsen skriver ombudsmannen at det må kunne legges vekt på om opplegget for arrangementet er egnet til å bidra til en opplyst samtale og debatt.»

«I Norge dømmer vi handlinger, ikke holdninger»

De to siste setningene av det forrige avsnittet, tatt fra sivilombudsmannens utsagn, vil nok Audunson være enige i. Men den første setningen er der sivilombudsmannen og Audunsons argumentasjon spriker i to helt ulike retninger. Det er oppsiktsvekkende at en kapasitet på biblioteksfeltet som Audunson tar så tydelig avstand fra sivilombudsmannens prinsipielle syn. Vi trodde ærlig talt vi var kommet lenger i bevisstgjøring av biblioteksfeltet på dette området. Redaktøransvaret til bibliotekene omfatter også å la de stemmene man er sterkt uenige i komme til ordet. Ikke i den grad at de overdøver alle andre stemmer, eller i den grad at de blir de eneste som slipper til, men de skal slippe til. Å ikke slippe dem til kalles sensur, og er ikke i tråd med folkebibliotekets oppdrag, som er forankret i grunnloven paragraf 100, som handler om noe så viktig som ytringsfrihet.

Men hva da med hatefulle ytringer som omhandles i straffeloven? Her er vi enige med Vidar Lund som i sin kommentar «Biblioteka må ta sin redaktørrolle alvorleg» i Bok og Bibliotek på nett 17. mai påpeker kort og godt: «Vi kan ikke på førehand seie om ein person skal framføre ei hatefull ytring.» Og videre: «I Norge dømer vi handlingar, ikke haldningar.» Vi kan legge til: i Norge så er det ikke slik at den som har sonet en dom aldri skal slippe til lenger i det offentlige ordskifte. Dette er vår demokratiske arv som vi er stolte av i Norge.

Kan bidra til å fremme diskusjon, dialog og samtale

Er dette uproblematisk? Er dette enkelt? Nei, det er det ikke. Men en nøkkel til en god håndtering av kontroversielle, men lovlige, organisasjoner er å holde fast på hva redaktøransvaret innebærer, og å samarbeide godt med politiet som ordensmakt når det er naturlig. Politiet, som i Oslo har en egen avdeling som jobber med nettopp hatkriminalitet, er varsomme med å gripe inn midt under et arrangement, dersom det ikke bygger opp til fysisk vold. De tar opp på bånd det som blir sagt, og lar juristene vurdere før de går til sak. Men de går til sak med jevne mellomrom. Det kan og bør også en biblioteksjef ta ansvar for at skjer, dersom hatefulle ytringer har funnet sted under bibliotekets arrangement. Det å stoppe et arrangement når det finner sted, bør politi ta ansvar for, gjerne i samråd med biblioteksjef.  

Dersom biblioteket ikke er arenaen for ytringsfrihet og for at ulike stemmer slipper til, hvilke andre arenaer har vi?

Det er ikke vanskelig å være enig med Toril Høimyr sin beskrivelse av organisasjonen SIAN som en ytterliggående organisasjon med en fordummende og farlig retorikk i hennes kommentar «Nei til hatefulle og rasistiske ytringer på biblioteket!» som også sto på trykk i Bok og bibliotek på nett 17.05.20. Men har hun rett i at verden og Norge blir et tryggere sted ved at denne type organisasjon ikke slipper til på biblioteket? Skal man tie i hjel eller skal trollet opp i sola og sprekke? Den som hadde fasitsvaret her har svaret på 100 millioner-spørsmålet. Å gi tillatelse til at det blir avholdt et slikt arrangement kan slå begge veier. På samme vis er det med problemstillingen: Kan et slikt arrangement føre til at motstemmene ikke tør ytre seg og blir redde? Ja, det kan det, men det kan også føre til at motstemmene blir provosert og nettopp ytrer seg. Heller ikke her er det en enkel logikk. 

Blir vi kun «nyttige idioter» ved å slippe slike organisasjoner til på biblioteket? Det vil enkelte kunne hevde, men her gir føringene til sivilombudsmannen oss verktøy vi kan bruke avhengig av hva organisasjonen har som formål med møtet. Er det et årsmøte med vanlige årsmøtesaker, da ville vi ikke som biblioteksjefer blandet oss noe særlig opp i programmet, men vi vil kunne vurdere å være til stede under arrangementet eller be om nærmere redegjørelse for å kunne vurdere lovligheten. Det samme gjelder dersom dette er en type lukket medlemsmøte eller et møte for å stifte en politisk organisasjon. Men dersom organisasjonen ønsker å holde nettopp et åpent folkemøte for å sette sitt syn under debatt, så kan biblioteket stille som krav at meddebattanter skal være representert og/eller at ordstyrer må oppleves som nøytral, med bakgrunn i sivilombudsmannens uttalelse. På den måten kan man hjelpe en ytterliggående organisasjon til å skape et arrangement som oppleves mer relevant for flere, og man kan fremme diskusjon, dialog og samtale, og en smule balanse inn i en virkelighetsforståelse som bærer preg av manglende nyanser og faktagrunnlag. Dette kan biblioteket bidra til.

Kan ikke sammenlignes med Nasjonalbiblioteket

Men den viktigste problemstillingen er denne: Dersom biblioteket ikke er arenaen for ytringsfrihet og for at ulike stemmer slipper til, hvilke andre arenaer har vi? De andre arenaene som Torill Høimyr henviser til – hvilke steder er det? Litteraturhusene? Nasjonalbiblioteket? Ute på torget? I kjøpesentrene? Ingen av disse har en formålsparagraf som så tydelig sier at denne ballen er faktisk din. 

Nasjonalbiblioteket praktiserer redaksjonell styring også av utleie. Nasjonalbiblioteket og Folkebibliotekene er regulert av ulikt lovverk og NB driver utleie og avvikler arrangement i svært begrenset omfang i forhold til folkebibliotekene. Vi har rett og slett ulike oppdrag. Det å argumentere med at NBs praksis legitimerer eller signaliserer at folkebibliotekene skal gjøre det samme virker urimelig. 20-30 prosent av arrangementene og utleien i folkebibliotekene skjer uavhengig av bibliotekets redaksjonelle innhold. På alle våre bibliotek skjer mye av besøket i meråpent tid – ofte med masse aktivitet basert på tillit til at brukerne forholder seg til reglementet som gjelder for biblioteket.

Vi skal være uavhengig møteplass for alle

Ja, så vil enkelte ansatte og besøkende skygge banen når SIAN sitt arrangementet finner sted, dette er ubehagelig og provoserende, det blir (forhåpentligvis) demonstrasjon utenfor biblioteket i forkant av selve arrangementet – akkurat der tror vi SIAN og bibliotekledelsen håper på akkurat det samme. Og det er helt greit. Å håndtere dette, i godt samarbeid med politiet, er også bibliotekets samfunnsoppdrag, ikke hver eneste dag, men en gang iblant er dette ikke til å unngå. Og så må vi vel også ha den tillit både til våre ansatte og til våre besøkende at de ved et raskt blikk på bibliotekets arrangementsprogram og innhold for øvrig ikke mistenker bibliotekene for å kun støtte opp om ytterliggående organisasjoner. Ja, noen vil være uenig med biblioteksjefen her, både blant besøkende og ansatte, men er det en vektig nok grunn til å si nei til arrangementet? Vi mener nei. Ja, de ansattes sikkerhets skal ivaretas i samråd med verneombud, men hensynet til de ansatte kan ikke overstyre selve formålet med biblioteket, – som er å være en uavhengig møteplass for alle. 

Bibliotekets styrke er at dette vil være et fysisk arrangement der folk møtes, resultatet blir ofte da et annet og noe mer nyansert enn når partene ikke sees, men sitter og hamrer i sinne på hvert sitt tastatur på et eller annet nettforum, kanskje da også fullstendig anonymisert. Vi mener faktisk at sivilombudsmannens balanserte uttalelse fra 2016 er et viktig verktøy biblioteksjefene bør bruke aktivt når vi skal styre skuta gjennom et vanskelig farvann. Det kan være behagelig å kaste anker, gå fra borde i en liten robåt og komme seg trygt i havn, men da har man faktisk gjort bibliotekenes samfunnsoppdrag mindre betydningsfullt enn det faktisk er.

Denne teksten publiseres parallelt i Utrop og Bok og Bibliotek. 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER