Foto: Øistein Norum Monsen
Tretti dager med faste fra morgengry til solnedgang er over. Det er Eid, og da kan Norges i overkant av 200 000 muslimer endelig bryte brød som vanlig. For muslimene har jo den siste tiden stått på som pokker for å være nettopp det man på folkemunne kaller troende muslimer. Eller?
Noen drikker øl, noen er homser, noen har hunder – og noen har ikke engang fastet
Fastemåneden ramadan byr på solidaritet, dugnadsånd, nestekjærlighet, hengivelse og disiplin. Men å ha muslimsk bakgrunn i ramadan (eller ellers i året) er knyttet til så mange fordommer, at man som muslim blir stemplet rimelig raskt.
«Så du skal faste da?», «kan du drikke noe?», «ikke engang vann?», «havner du i helvete hvis du bryter fasten?», «ikke lov med et ligg engang?», «hæ, ikke noe pils?», hvordan kan man gå én måned uten pils?!»
Dette er gjennomgående spørsmål som mange muslimer får på skolen, under lunsjen eller til og med av hvite mennesker, selv de som ikke er såkalte «Karens» [red.anm. ‘hvite, privilegerte kvinner]. Sannheten er at vi med muslimsk bakgrunn ikke er så religiøse som gjengs oppfatning er. Langt ifra. Vi puler, vi drikker, og noen av oss spiser til og med gris. Jenta som går i hijab, har også kjæreste. Gutten som kommer ut fra en moské kan også date en gutt. Noen har bikkjer, andre driver pub og barer. Og mange av oss har ikke engang fastet under ramadan.
Muslimer må svare for hele gruppen – det slipper kristne
Den oppfatningen vi har av muslimer som en homogen gruppe, er gammeldags og utdatert. Likevel må mennesker med muslimsk bakgrunn kjempe mot negativ framstilling i media. Det er ikke ofte jeg ser at kristne må svare for om det ikke er snakk om ren avlatshandel når gjerrige pengepredikanter som Jan Hanevold selvisk bedrar sårbare mennesker – eller når pedofile prester forgriper seg på barn. Eller når prester ikke ønsker å vie homofile. Kanskje ikke engang når regjeringspartiet KrF forbyr kvinner å bestemme over egen kropp. Hvor er de kristne som tar avstand da?
«Alle» er kristne i Norge
Nå er det ikke sånn at alle hele tiden skal ha behovet for å ta avstand heller. Det meste faller faktisk på sin egen urimelighet. Men forskjellen her ligger i folks oppfatning av kristne og muslimer. Mens man tror at «muslim» er en menneskegruppe, får jeg ikke inntrykk av at man oppfatter kristne på samme måte i Norge. Det er fordi vi oppfatter kristne som «mennesker av kristen bakgrunn», og sånn sett har jo hele majoritetsbefolkningen en kristen bakgrunn uavhengig av hvor religiøse de er. Statskirken opphørte riktignok som ordning 1. januar 2017, men Norge er fortsatt tuftet på kristne grunnverdier. Kongen må fortsatt vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religion. Vi er ikke et komplett sekulært land så lenge trosfriheten er avhengig av tradisjonelle dogmer.
Mangel på tidsriktige forklaringer gir rom for de ekstreme
Det største tabuet blant muslimer er å si at man forlater tradisjonell islam. Derfor er det mye enklere å ikke nevne at man gradvis har gitt avkall på troen slik man kanskje forkynte den i barndommen og tenårene. Derfor finner mange med muslimsk bakgrunn det provoserende når man blir møtt med fordommer som ikke nødvendigvis kommer til uttrykk hele tiden, men som eksisterer som en vedvarende byll i form av humring framfor undring. Jeg har ikke fastet, men jeg feirer Eid. Akkurat på samme måte som de som ikke stikker på julegudstjeneste, men som likevel feirer jul. Eid har blitt en tradisjon for oss i Norge, selv om det også er en religiøs feiring.
Jeg våger å påstå at det er en stor andel blant dere i majoritetsbefolkningen som lar tvilen om hva islam og muslimer er, kommer dere til gode. Dere velger å si at ikke alle er sånne eller slike muslimer, for det ligger i deres natur å tro det beste om folk.
Det er på tide å gjøre islam til sitt eget, slik at ingen kan si hva det egentlig vil si å være muslim
Det er også verdt å merke seg at mange muslimske foreldre har fått troen sin direkte forkynt av kjernefamilien og lokalsamfunnet, enten i landet de utvandret fra eller i Norge, og det helt uten noen form for selvstendig tenkning. De vet at man som muslim ikke skal volde andre eller seg selv skade, men samtidig har de ikke kunnskap nok til å debattere mot de ekstreme kreftene i sitt eget miljø.
Med andre ord er deres religionsutøvelse mer knyttet til tradisjoner og troen om at Gud er skaperen av alt, og at Muhammed er hans profet. Men hvorfor og hvordan ting henger sammen, har de ikke ork til å finne ut av. Det har heller ikke dere i majoritetsbefolkningen, og da gir vi heller ordet til ekstreme krefter på begge sider når det gjelder hva islam egentlig er.
Definisjonene er kollektive – jeg er muslim og individ
Det er derfor på tide å gjøre islam til sitt eget, slik at ingen kan si hva det egentlig vil si å være muslim. For tro det eller ei, men det er ikke alle som vil deg ditt eget beste. Folk nærer seg på å kontrollere hva man skal si og føle. De får fornuften og følelsene til å gå i krig med hverandre, og så lenge sinnet lever i en slik tilstand, vil det ikke være lett å bli den man ønsker å være.
Det er i kjølvannet av denne manglende kunnskapen om islam at barn og unge som er tokulturelle, gjør opprør både mot foreldrenes tro, men også samfunnets homogene blikk på hva det vil si å være muslim.
For selv om islam er den raskest voksende religionen i verden, er det ikke nødvendigvis så mange tradisjonelt praktiserende muslimer i Norge, men heller folk med muslimsk bakgrunn.
Og det å være såkalt utøvende muslim er ikke å be på bønnematte hver dag, men det personlige båndet man har til en tro som favner mye bredere enn man tror.
Er dette progressive tanker? Kanskje. Men jeg er av den oppfatning at livet bør brukes til å bli en bedre person for seg selv og de rundt oss, framfor å gi avkall på sin individuelle eksistens.
Eid Mubarek.
