Foto: Pixabay
«Det er oppsiktsvekkende at en kapasitet på bibliotekfeltet som Audunson tar så tydelig avstand fra sivilombudsmannens prinsipielle syn», skriver biblioteksjefene ved storbybibliotekene i en kommentar til meg 22. mai, publisert både i Utrop og Bok og Bibliotek.
Det andre hovedpunktet i sivilombudsmannens argumentasjon er knyttet til bibliotekets rolle med hensyn til å bidra til en informert og kunnskapsbasert offentlig samtale. Det er bibliotekets grunnleggende rolle. Om det sier ombudsmannen i sin uttalelse: «Videre er det grunn til å understreke at når formålsbestemmelsen i § 1 bruker formuleringen «samtale og debatt», ligger det noe annet enn at alle har krav på å låne bibliotekets lokaler til å ytre sine meninger på den måten de selv ønsker. Dersom et arrangement ikke er egnet til å gi grunnlag for samtale og debatt, kan biblioteket ikke være forpliktet til å stille lokaler til disposisjon. Dette vil f. eks. gjelde møter som alene går ut på å befeste ensidige synspunkter, der formålet egentlig bare er å rekruttere meningsfeller.»
Dersom et arrangement ikke er egnet til å gi grunnlag for samtale og debatt, kan biblioteket ikke være forpliktet til å stille lokaler til disposisjon
Her sier ombudsmannen at det sentrale for biblioteket er å vurdere om arrangementet bidrar til å realisere, ikke Kristiansand kommunes verdier, men verdien «en åpen og opplyst offentlig samtale». Det er den verdien som må være biblioteksjefenes ledestjerne: «Bidrar arrangementet til den typen offentlig samtale bibliotekene har til oppgave å fremme? En samtale som er allsidig, som lar ulike synspunkter slippe til, som er kunnskapsbasert. Det er det som er formålet – ikke å låne ut lokaler til all verden. Det kan utmerket godt tenkes det i en gitt kontekst vil være riktig å slippe til SIAN i en debatt. Men, som ombudsmannen sier, møter som «alene går ut på å befeste ensidige synspunkter, der formålet egentlig bare er å rekruttere meningsfeller» bidrar neppe til en slik samtale. Dette er bakgrunnen for min skepsis til SIAN-møtet – en skepsis som er helt i overensstemmelse med et av de to hovedpunktene i Sivilombudsmannens uttalelse.
Biblioteksjefens rolle i forhold til møtevirksomhet må ikke reduseres til å være en vaktmester for et samfunnshus, der biblioteksjefen skal kontrollere at loven ikke brytes, men ellers sørge for at alle får «låne bibliotekets lokaler til å ytre sine meninger på den måten de selv ønsker», for igjen å sitere sivilombudsmannen. Det er ikke slik bibliotekene best realiserer oppgaven sin som institusjon for offentlighet. Her har vi åpenbart noen avklaringsrunder som må gås.
Da Einar Førde ble kirkeminister i 1979 sa han at han skulle «ta biskopane i handa og leie dei inn i politikkens rike». Må noen ta på seg oppgaven å ta biblioteksjefene i handa og lede dem inn i offentlighetens rike?
Dette tilsvaret er også publisert i Bok og Bibliotek den 26. mai 2020.
