Søndagsspalten: Utrop ber politikerne fortelle om sin visjon for Norge
De av oss som har en annen etnisk bakgrunn enn norsk, kjenner til skepsisen og kritikken i nettverdenens ekkokamre: Vi bidrar ikke. Vi er en belastning. Vi ødelegger Norge. Og om vi ikke allerede har gjort det, så kommer vi hvert fall til å gjøre det over tid.
Styrken i å forstå at Norge ikke er selvsagt
Urettferdig? Ja visst. Vi vet jo selv hvor ulike vi er, og hvor hardt mange av oss står på. Ikke bare for å lykkes i egne liv, men også for å bli en bidragsytende del av det norske samfunnet. Samtidig har jeg vært tydelig på at dette handler om mer enn et fritt valg for den enkelte. Det er noe det norske storsamfunnet skal kunne forvente av oss. At når vi bor i Norge, skal vi bidra til Norge, bli en del av Norge. I dette ligger det selvsagt også en kritikk av at ikke alle er like bevisste på sitt ansvar i så måte. Noe som er en konsekvens av at vi er – nettopp – forskjellige.
I all vår forskjellighet har vi like fullt noe felles, som gjør oss annerledes enn flertallsbefolkningen. Det åpenbare er utfordringene: det å skille seg ut med utseende og navn, det å stå i ulike kulturer hjemme og ute. Mindre påaktet er et fellestrekk som er entydig positivt, og som gjør oss til en stor ressurs for Norge – ikke minst i et langsiktig perspektiv: Vi skjønner at Norge ikke er selvsagt.
Gratis utdanning, gratis sykehusbehandling, rettigheter for arbeidstakere, et sosialt sikkerhetsnett – alt det som vi sammenlagt kaller velferdsstaten – i kombinasjon med en moderne økonomi som fungerer. Mange nordmenn tar dette for gitt. Ingen kan laste dem for det, all den tid de ikke har et nært forhold til – eller erfaring fra – andre virkeligheter. Men det ligger en fare i at tidsavstanden til det gamle, norske fattigsamfunnet blir stadig lengre. Norske kvinner og menn som husker hvordan det var å stå småsulten uten sko, mens mamma bøyde hodet for overklassens representanter, er i ferd med å dø ut. Tar man den norske velferdsstaten for gitt, svekkes bevisstheten om at den må forsvares – ikke minst med stemmeseddelen.
Mange har opp gjennom årene lurt på hvorfor partiene på venstresiden, Arbeiderpartiet spesielt, har stått så sterkt blant velgere med innvandrerbakgrunn. Jeg tror mye av forklaringen ligger nettopp her. Arbeiderpartiet og venstresiden knyttes til de positive sidene av Norge som er alt annet enn selvsagte, noe vi lettere og mer intuitivt ser og forstår: velferdsstaten, små klasseforskjeller, anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Vi ser friheten og mulighetene som åpner seg for alle, i et land med slike systemkvaliteter. Og vi ser det bedre enn andre, fordi vi har så nær kjennskap til land der veiene til frihet og gode liv er stengt for så mange.
Jeg ønsker små forskjeller og store muligheter
Det blir ofte hevdet at norske politikere er enige om det meste, at det knapt er forskjell på partiene. Til en viss grad er det riktig, spesielt om man sammenligner med en del andre land og med tidligere tider. Konfliktene i det norske samfunnet er ikke like harde som for 100 år siden, de demokratiske tradisjonene har bidratt til enighet om mye, og partiene har en evne til å opptre konstruktivt og samlet når en krisesituasjon oppstår – som nå, med koronaen.
Fordi vi har nær kjennskap til helt andre fortellinger enn den norske, ser vi lettere det store bildet
Først og fremst er det likevel feil. Et mye brukt bilde er to supertankere som legger ut fra samme havn med litt ulik kurs. I starten ser man ikke så tydelig at de skal ulike steder, men etter hvert er det nettopp der de havner: ulike steder. Og er det noe jeg brenner for, så er det at vi skal havne på det stedet der vi fortsatt har en frigjørende velferdsstat, et Norge med små forskjeller og store muligheter – for alle. Da tåler vi ikke for mange perioder med høyrestyre. Når man i sitt forsvar for de rikestes lommebok, gjennomfører stygge kutt for svake grupper og sultefôrer sykehus og kommuner, svekker man det som er bra med Norge.
Ekstra godt rustet til å verne om velferdsstaten
17. mai 1814 var på sett og vis en revolusjon, men siden den gang har fortellingen om Norge handlet om små og store skritt. Små og store politiske saker, fra dag til dag, budsjett til budsjett. Derfor er det lett å miste det store bildet av syne. Uten klare forestillinger om dette bildet, blir man mer sårbar for «vær og vind» – for enkeltsaker, tilfeldige medieoppslag, følelser av om man liker den og den politikeren som person.
Det er her vi som har familiebakgrunn fra mindre ressurssterke land enn Norge kommer inn. Det er her vi har en styrke. Fordi vi også har nær kjennskap til helt andre fortellinger enn den norske, ser vi lettere det store bildet: den norske suksesshistorien. Vi skjønner at Norge ikke er selvsagt, og at det vi har i Norge må videreføres og styrkes – ikke bygges ned, bit for bit. Derfor har jeg kommet til at vårt bidrag til det norske samfunnet ikke bare handler om at vi jobber og står på hver for oss. Vi kan også – som velgere – gjøre vårt til at velferdsstaten styrkes, at den norske suksesshistorien fortsetter.
