Foto: Firuz Kutal
Kommentator i Utrop
I år har homobevegelsen i Norge sitt 70 årsjubileum. 20. mai 1950 ble den første norske organisasjonen for homofiles rettigheter stiftet. Kampen har vært lang og tøff, men er en suksesshistorie. Norge er i dag blant de beste landene å være homofil i. Men slett ikke for alle.
Pionerene blant skeive med muslimsk bakgrunn
Homofile med muslimsk bakgrunn har riktignok de samme formelle rettighetene som øvrige homofile, men har ikke kommet like langt i kampen for å bli akseptert i islam og i sine miljøer. Når den norske homokampens historie skrives, så må man ikke glemme homokampen blant minoriteter.
En av pionerene som stod fram som homofil med muslimsk bakgrunn var norskirakiske Alexander Kaltham Lie. I et intervju med Dagsavisen i mai 2007, under overskriften «En skeiv virkelighet», fortalte Lie om sin bakgrunn. Han sa blant annet at han var sjokkert over at det ikke er mer akseptert å være homofil i Norge enn i Irak. «Når jeg ser de religiøse lederne i tv-debatter, tenker jeg at det ikke er stort bedre her enn i Irak. […] Hvordan kan religiøse ledere si at jeg ikke er like mye verd som en heterofil mann, når Gud har skapt meg slik?»
Året etter kom Sara Azmeh Rasmussen på banen som den første kvinnen med muslimsk bakgrunn som sto offentlig frem som lesbisk (senere transperson) i Norge. Det skjedde i januar 2008 gjennom en kronikk i Aftenposten. Tittelen var: «På jakt etter en tapt identitet». Sara virket lettet over å ha kastet sløret. Hun skrev:
«Jeg er avkledd. Fasaden har falt. Jeg klatrer over mine siste hemninger og ser en ny horisont åpner seg for mine gamle lengsler. Redd og beruset av frihetsfølelsen børster jeg av meg ørkenstøvet og jager fortidens mørke skygger ut av sinnet. Et liv utenfor murene er nå innen rekkevidden.»
Sara Azmeh Rasmussen – muslimske skeives Kim Friele
Tiden for verdikamp var inne, men det sier noe om utgangspunktet for denne kampen at debatten handlet om hvorvidt det var riktig å dømme homofile muslimer til døden. Av de som fremsto som muslimske talsmenn i denne perioden var det bare daværende advokat Abid Raja som var tydelig motstander av dødsstraff: «Jeg tar avstand fra enhver form for dødsstraff. Uansett hvor det er i verden, Iran eller Texas», sa han til NRK.
Omtrent samtidig som Sara sto frem som lesbisk, satte også norsktyrkiske Nefise Özkal Lorentzen homofili i islam på dagsorden med filmen Gender Me.
For Sara Azmeh Rasmussen var det ikke nok å bare stå frem. Hun ønsket å konfrontere Islamsk Råd Norge (IRN), som paraplyorganisasjon for norske muslimer, og ville presse den til å innta et tydelig standpunkt i homofilispørsmålet. IRN ønsket imidlertid ikke å ta stilling til dette på selvstendig grunnlag. De ba om veiledning fra Det europeiske fatwarådet om hva de skulle svare folk i Norge. Årene gikk uten at IRN klarte å svare på ett helt enkelt spørsmål: Er dødsstraff for homofili greit, eller er det ikke greit?
«Jeg er avkledd. Fasaden har falt. Jeg klatrer over mine siste hemninger og ser en ny horisont åpner seg for mine gamle lengsler. Redd og beruset av frihetsfølelsen børster jeg av meg ørkenstøvet og jager fortidens mørke skygger ut av sinnet. Et liv utenfor murene er nå innen rekkevidden.» (Sara Azmeh Rasmussen, 2008)
Sara var utålmodig og ville ikke la IRN slippe unna så lett. I februar 2011 aksjonerte hun derfor foran lokalene til Islamsk Råd Norge i Calmeyers gate i Oslo. Hun sultestreiket og drakk bare vann fra ni om morgenen til ni om kvelden, med avslutning etter kveldsbønnen. Alt hun ba om var å bli anerkjent, å bli akseptert for den hun er. Hun ville vise Islamsk Råd Norge og de muslimene som gikk inn og ut av moskeen at homofile muslimer finnes, og at de krever å bli sett og akseptert. Hun hadde en plakat med seg hvor det sto: «Rettigheter og verdighet for homofile og transpersoner», på både norsk og arabisk. Men hun ble spyttet på, trakassert og bryskt bedt om å flytte seg.
Sara er for homokampen i muslimske miljøer det Kim Friele har vært for homosaken for etnisk norske. Kim Friele var den første i Norge som åpent sto frem som homofil under sitt eget navn. Det skjedde i 1963. Den gangen var homofili forbudt i Norge, men etter en historisk kamp kjempet av Friele og andre, ble homofili avkriminalisert i 1972. Sara har ikke måttet kjempe for å endre landets lover, men hun har kjempet for å avkriminalisere homofili i sharialovene, i det minste i Europa og Norge.
Framskritt, men teologisk aksept lar vente på seg
Sara var unik som intellektuell og aktivist, men hun var ikke en like ensom kriger lenger. I et intervju i Aftenposten 7. august 2011 sto også norsksomaliske Amal Aden frem som lesbisk. Som Sara hadde også Amal barn. På spørsmålet om hvorfor hun valgte å stå frem, svarte hun at det var for å gjøre det lettere å leve åpne liv for de mange unge homofile med etnisk minoritetsbakgrunn. Hun hadde hørt historier om selvmordstanker blant unge homofile muslimer som ikke turte å stå frem: «Hvis det bidrar til noe bra for ungdommer som sliter med sin legning, så får det koste hva det koste vil», sa hun.
Det at hun både er lesbisk og fritenker har gjort henne til et hatobjekt for mange i det somaliske miljøet. Hun har fått en rekke drapstrusler og har flere ganger blitt fysisk angrepet. Et av de verste angrepene opplevde Aden 9. november 2014, da hun ble slått ned av to somaliske kvinner som sa at hun var en skam for islam. Hun måtte til legevakten med skadene etter overfallet.
Kampen for homofili i islam har hatt sine fremskritt og tilbakeskritt de siste årene. Konteksten med dødsstraff og annen form for forfølgelse av homofile i muslimske land gjør norske muslimske homofiles kamp mer presserende. Det er mye som står på spill. Situasjonen for muslimske homofile i Norge har generelt sett blitt bedre siden Alexander Kaltham Lie og Sara Azmeh Rasmussen sto frem i 2007 og 2008. Flere andre muslimer er åpne homofile i dag.
Synet på homofili som synd skaper både intolerante holdninger overfor homofile og en skamfølelse blant homofile muslimer. En slik holdning kan dessuten presse homofile muslimer til å forlate islam siden man får høre at man ikke kan være homofil og muslim samtidig. Derfor er det viktig med organisasjoner som Salaam som nylig ble opprettet og som fungerer som et møtested for religiøse homofile muslimer.
Selv om det har blitt noe lettere å stå frem som homofil muslim i Norge, har den teologiske aksepten latt vente på seg. Frihetskampen blant homofile muslimer har startet senere og ligger mange år bak den øvrige homokampen i Norge, men den er i det minste på rett vei. Forhåpentlig vil det ta mindre enn 70 nye år før vi kan kalle den muslimske homokampen i Norge en suksesshistorie.
