Foto: Pixabay
- Ytre høyre i Norge brukte pandemien til å fremme sin agenda | Hilmar Mjelde - 22.06.2022
- Politivold og aktivisme i USA - 08.06.2020
Ikke siden 1968 har USA opplevd så omfattende opptøyer og sosiale protester som nå. Den gang herjet Vietnamkrigen, borgerrettighetskjempen Martin Luther King Jr. ble drept i april og presidentkandidat Robert F. Kennedy i juni. Demokratenes landsmøte i Chicago i august kom i skyggen av voldelige opptøyer på gaten utenfor landsmøtet. Politivold mot afroamerikanerne var en hovedårsak, både i 1968 og nå.
USAs første (og eneste) kvinnelige, afroamerikanske utenriksminister, Condoleezza Rice, kaller slaveriet for USAs fødselsskade. Derfor er rasisme, diskriminering og etniske spenninger fortsatt en akilleshæl og et problem for USA. Mye har riktignok blitt bedre, både når det gjelder afroamerikanernes generelle levekår, og når det gjelder å bekjempe rasismen. Men politivold rammer ifølge mye statistikk afroamerikanerne uforholdsmessig.
Statistikk må leses med forsiktighet
Vi må alltid lese statistikk med stor forsiktighet. Grunnen er rett og slett at det kan være veldig vanskelig for forskere og andre å samle inn nøyaktige, pålitelige tall og fakta om virkeligheten. Forskere bruker forskjellige metoder og forskjellige tall, og det resulterer ofte i statistikk og forskningsfunn som spriker. Jo mer kontroversielt temaet er, og jo lengre bak i tid vi går, desto mer vanskelig er det som regel å få tak i nøyaktige tall.
Vi ser allerede en del forskjellig og noe sprikende tallmateriale når det gjelder politivold i USA. Likevel, en stor studie utgitt av Det amerikanske vitenskapsakademiet i 2019 viser at fargede amerikanere har større sjanse for å bli drept av politiet enn hvite. Tallmateriale de har samlet inn fra 2013 til 2018 viser at afroamerikanske gutter og menn har høyest risiko for å bli drept av politiet. Svarte menn har gjennom livet to og en halv ganger større sjanse for å bli drept av politiet enn hvite, statistisk sett.
Mine egne erfaringer fra det afroamerikanske USA
Vi nordmenn hører mye om de systematiske skjevhetene i disse tider. Og etniske spenninger generelt i USA. Personlig fikk jeg innblikk i en del av dette som utvekslingsstudent i en afroamerikansk familie i Kansas City for 21 år siden. Høsten 1998 flyttet jeg inn hos den svarte alenemoren Toni og hennes toårige sønn, Matthew. Gjennom mine åtte måneder med dem tilbrakte jeg mye tid i det urbane, svarte USA i Kansas City og Detroit, hvor familien hadde slekt og venner. Siden jeg var den eneste ikke-svarte blant dem, spurte de meg om jeg virkelig var komfortabel med akkurat det. Det var jeg, og jeg fikk oppleve en del av USA jeg ikke hadde fått oppleve ellers. Jeg ba da også om å få en afroamerikansk vertsfamilie.
Jeg ble på denne tiden introdusert for den klassiske romanen «Roots» av Alex Haley. Den følger historien fra slaven Kunta Kinte frem til det moderne USA. Dagens uro har røtter i slaveriet.
Svartes rettigheter historisk
Delstatene i USA får representanter i Kongressens underhus på basis av folketall, og i USAs grunnlov fra 1789 telte slaver bare tre femtedeler av en hvit mann når folket skulle telles. Først etter borgerkrigen (1861— 65) fikk afroamerikanere formelle politiske og sivile rettigheter. 13. grunnlovstillegg (1865) gjorde slaveri forbudt, 14. grunnlovstillegg (1868) innførte likhet for loven for svarte og hvite, mens 15. grunnlovstillegg (1870) ga svarte menn stemmerett.
Kreative fortolkninger av lovverket gjorde at diskrimineringen av den afroamerikanske befolkningen fortsatte i stor utstrekning. I den beryktede «separate, men likeverdige»-kjennelsen, slo Høyesterett i 1896 fast at rasebasert segregering ikke var ulovlig så lenge for eksempel svarte hadde tilgang på egne offentlige toaletter. Først i 1954 ble denne kjennelsen reversert, da Høyesterett i saken Brown mot Board of Education slo fast at rasebasert diskriminering i skoleverket var et brudd på 14. grunnlovstillegg. Så kontroversiell var denne kjennelsen at president Eisenhower i 1957 måtte beordre føderale styrker til Little Rock i Arkansas for å beskytte ni svarte elever som begynte på den hvite Central High School.
Grunnen til at borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet var så effektiv, var at den var ikke-voldelig
Reelle politiske og sivile rettigheter fikk svarte først i 1964 og 1965. The Civil Rights Act (1964) gjorde segregering ulovlig i det offentlige rom og yrkeslivet, ved utdanningsinstitusjoner og ved stemming. The Voting Rights Act (1965) forbød stemmeavgift, testing av leseferdigheter og andre ordninger som hadde som formål å hindre afroamerikanere i å bruke stemmeretten. Den svarte befolkningens deltakelse i politikken økte dramatisk med disse to lovene.
Malcolm X og Martin Luther King Jr.
De to mest markante afro-amerikanske lederne i borgerrettighetskampen på 1950- og 1960-tallet var Malcolm X og Martin Luther King Jr. Malcolm X var ungdomskriminell i Michigan, havnet i fengsel og gjennomgikk der en religiøs og politisk oppvåkning. Han konverterte til islam og ble en frontfigur i den militante organisasjonen Nation of Islam. Bokstaven X signaliserte at han ikke visste hvem forfedrene var, fordi de var slaver. Malcolm X brøt senere med Nation of Islam og ble en uavhengig politisk leder i 1964. Malcolm X var fortsatt radikal, men mer moderat og forsonlig. Han ble drept i februar i 1965. Jeg anbefaler filmen om ham fra 1992, med Hollywood-stjernen Denzel Washington i hovedrollen.
Martin Luther King Jr. var den moderate og langt mer samlende politiske lederen. Han er langt mer kjent i USA og resten av verden, så jeg skal ikke si mye om ham her. Men det er verdt å trekke frem at King koblet religion og politikk på en veldig effektiv måte. Han satte likhetstegn mellom de svartes kamp og kristne og demokratiske verdier som likhet, som står sterkt i amerikansk politisk kultur. Mens Malcolm X er litt i ferd med å bli glemt, blir King og Barack Obama nå hyllet som de to politisk viktigste afroamerikanerne i historien.
Black Lives Matter og frihetskampen i dag
Det er imidlertid viktig å trekke frem Malcolm X igjen, som en innflytelsesrik foregangsfigur for aktivismen i dag. Black Lives Matter er den nye afroamerikanske kampbevegelsen, grunnlagt etter drapet på 17-årige Treyvon Martin i 2012.
Organisasjonen er kontroversiell, fordi det blant dem også finnes ytterliggående aktivister, slik det vanligvis gjør i løse, sosiale bevegelser. Den har også gitt navn til den populære emneknaggen #BlackLivesMatter.
Nå får imidlertid de voldelige opptøyene vel så mye oppmerksomhet. Opptøyene skaper en åpning for president Trumps lov-og-orden-budskap. Mange blir redde av kaoset de ser på TV. Men jeg vet ikke om noen ledende politiske ledere som forsvarer plyndringen og de materielle ødeleggelsene vi dessverre nylig har sett. Grunnen til at borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet var så effektiv, var at den var ikke-voldelig. Slik vant den over hjerter og sinn også i det hvite USA. Politibrutalitet i USA må tas på alvor, men det er også viktig å presisere at politifolk flest er ikke som mannen som nå er tiltalt for drapet på George Floyd. Det er 800 000 politifolk i USA, og de risikerer livet på jobb. Alle må ikke skjæres over en kam.
Plakaten til en liten afroamerikansk jente oppsummerte budskapet de fleste protestantene står for: «We Said Black Lives Matter. Never Said Only Black Lives Matter. We Know All Lives Matter. We Just Need Your Help With #BlackLivesMatter. For Black Lives Are in Danger!».
Mye av fokuset nå er på politivold, men vel så viktig er det å heve levekårene for den afroamerikanske befolkningen generelt.
Sosiale forskjeller er oppskriften på uro i ethvert samfunn. Politivold var det som fikk begeret til å flyte over denne gangen.
