Foto: Rolf Gupta under et 17. mai-arrangement i Kristiansand på siste halvdel av 1970-tallet [privat]
- Skammen over å være meg - 17.06.2020
For meg har det verste med rasismen vært skammen. Skammen over å være meg.
Den som jeg helt siden jeg var 5-6 år gammel daglig har brent av enorme mengder med energi på å fortrenge og ikke vise. De selvironiske vitsene som kan virke befriende på både venner og fremmede, men som innerst inne bare skader meg selv. Skammen over å bli sett på som en hypersensitiv pingle.
Det smertefulle ved å måtte bruke så mye krefter på å signalisere at jeg ikke er farlig når jeg ser frykten, forakten eller medfølelsen i andres øyne. Det innestengte raseriet når holdningen til mannen i butikken plutselig blir en helt annen enn da vi snakket sammen på telefonen.
Følelsen av å ikke høre til. Alle de fine, gode vennene som naturligvis ikke har forutsetning for å forstå den daglige indre kampen med meg selv. Sårbarheten som jeg har prøvd å skjule med arroganse, ironi eller sjarm.
Rasismen er en gift som gjør oss alle syke. Derfor er jeg så takknemlig og glad for oppvåkningen i denne tiden: Det er vidunderlig at så mange griper sjansen til å starte en helingsprosess for en sykdom som mange av oss ikke aner at vi har og som vi kanskje ikke engang vet at vi har symptomer på.
Meg selv inkludert.
Denne teksten ble først publisert på Rolf Guptas Facebook-side den 6. juni 2020.
