Foto: Pixabay
Det er koronatid, men den er på hell og myndighetene har, etter seks uker, begynt å åpne samfunnet forsiktig. Instruksen er å holde minst én meter avstand. Folk er oftere ute med venner, og småbarnsfamilier oppsøker steder der barn kan leke fritt. En slik Østkant-familie er på tur et sted i Vestmarka. Deres yngste barn, Milan, klatrer i hinderløypa og roper på serbisk:
«Mammaaa, se her! Se hvordan jeg gjør det! Ikke vær redd! Bare gjør det samme som meg!»
Mor, rett bak sønnen, ser fascinert på en annen liten gutt. Denne gutten snakker norsk med sin mor.
Den serbiske mora begynner å tenke på norsk mens hun står der og ser:
«Gud, så flink han er til å balansere! Så liten, men likevel så flink! Og tøff! Gir seg aldri. Det må jeg si til han! Men blir det riktig? Sier man sånt her til et lite barn man ikke kjenner? Blir det kanskje unaturlig? Kanskje barnet blir forskrekket. Men mor er der! Ja, jeg sier det til mor! Hun virker blid, og hun virker ung nok til ikke å se rart på en som kommer uinvitert med kommentarer. Jeg venter bare til vi er kommet nærmere, gidder ikke å rope.»
Milan kommer nå fort bort til den lille norske gutten som hun fortsatt ser på med beundring. Hun er for opptatt med tankene sine til å legge merke til at Milan nå står på mindre enn én meters avstand fra den lille gutten.
Men det gjør den norske mora. Hun ser forvirret og forskrekket på Milan. Åpner og lukker munnen igjen. Leter etter ord. Etter noen sekunder sier hun, tydelig frustrert, både av situasjonen og at hun har måttet lete etter ord:
«Distance! Distance!»
Millan kaster et kort, tomt blikk mot henne, og beveger seg fort videre.
Den serbiske mora er i sjokk, bruker tid på å roe seg ned og tenker:
«Aldri, aldri vil jeg forstå hvorfor en utlending liksom skal forstå engelsk bedre enn norsk. Spesielt hvis det er et lite barn.»
I det han merker uroen hos henne, mister Milan fokuset og faller:
«Aaajjjj!»
Den serbiske mora klatrer ned fra hinderløypa for å hjelpe sønnen. Hun retter all oppmerksomhet mot sitt barn. Løfter ham og klapper trøstende:
«Går det bra? Har du slått deg? Få se. Nei, ikke farlig. Vi går nå.»
Hun går med barnet bort fra hinderløypa og snur seg aldri. Hun tenker på norsk igjen:
«Kanskje, om jeg hadde vært et par meter nærmere, kunne jeg sagt: ‘Jeg tror ikke barn i barneskolealderen forstår engelsk så godt at de kan vite hva ordet distance betyr’.»
