Foto: Pixabay
- Å bruke flere språk styrker kreativiteten | Naima Said - 02.05.2021
- Det hjertet hører - 09.10.2020
- Hvor har empatien, samvittigheten og hjertet blitt av? - 09.08.2020
De sier vi må integrere oss, men de vil sloss.
De snakker om å forebygge rasisme,
men statsministeren har en fortrengningsmekanisme.
Vi er mer enn en hudfarge og et hodeplagg.
Vi blir uthengt i debatt, og behandla som en dørmatt.
Ingen vil ansette oss på grunn av feil navn,
feil farge på huden eller en religion
som en tror står for terrorisme og kvinneundertrykkelse.
26. januar 2001:
De sier Norge er et land med lykke,
men hvorfor føles det som en ulykke?
Hvor mange må dø før det skal blinke «nød»?
Benjamin Hermansen døde ungt, og det var dødstungt.
Han døde fordi han var svart og det var klart.
Han løper, de kappløper.
Han sier stopp, men de får gledeshopp.
Han kjenner blodet renner og det er flere knivstikk,
hvor er folkeskikk?
Han døde, og smerten florerte, det frustrerte
befolkningen og de demonstrerte.
Og vi skal demonstrere til døden.
22. juli 2011:
De sa det var en muslim, men så var det en hvit.
Barn og unge løper for livet, hva er drapsmotivet?
Det skal føles som sommer og sol, men det er masse blod. Tårene renner, man finner ikke venner, musklene spenner
og det brenner
i Norge.
77 uskyldige mennesker døde,
og de sa han var psykisk syk,
vanskelig oppvekst og ustabil.
Samholdet Jens Stoltenberg skapte reddet oss,
men når han dro,
fikk vi ikke ro.
I kommentarfeltet er man tøff, men det hele er en bløff.
Vi må slutte å være naive.
Rasister finnes, de er bilister, artister, jurister, minster, egoister, politimester, pensjonister og ekstremister.
Og de dreper,
de sleper og de har null nåde.
I lille Norge er de stille.
På trikken skal man ikke føle seg stygg, men trygg.
Annerledes fordi man skiller
seg ut,
de sier ha deg vekk, din flekk.
Vi får avskrekk.
Dra hvor? Der vi bor?
Dere har tatt alt vi eier.
Mitt land koloni, ingen harmoni.
Terrorangrepet i en Bærum-moské:
De sier det er frihet, men ingen religionsfrihet.
Tok seg inn i Guds hellige hus,
i et sus.
Det var eid, det skal være glede,
men alle er nede.
Demokrati, men ingen empati.
De sa han var ung og dum,
men rasisme har ingen alder.
Tok seg inn i sitt eget hus, jenta var forsvarsløs.
Tok livet av henne,
privilegert, men segregert.
Medelever sa ifra, de så hat, men rektor sa det var prat.
Og Johanne ble drept,
– og det er en vanskelig aksept.
