Foto: PIxabay
- En liberal bevegelse mot islamisme | Basel Kadem - 08.07.2021
- Muslimhat må takles innenfra | Basel Kadem - 24.06.2021
- Religion er en faktor i økt korona-smitte | Basel Kadem - 15.05.2021
Under Pride-måneden, juni, markerer lhbt+-miljøet sin kamp for rettigheter og viser et mangfold av legninger og kjønnsuttrykk. Homofili er dessverre et meget tabubelagt tema, spesielt i forholdet med religion. Dette må endres; forholdet mellom islam og homofili må kunne diskuteres i det offentlige, og kritikk fra begge sider må komme frem i all ærlighet og åpenhet. Seksualitet er en naturlig og viktig del av mennesket, og det skal ikke være tabu å snakke om det.
Sett fra sjiamuslimsk narrativ
Diskusjonen om forholdet mellom islam og homofili innehar et spektrum av ståsteder: islamkritikere (samt enkelte muslimer) som hevder at islam straffer homofile med døden; progressive muslimer som ønsker mer islamsk aksept for homofili og homoseksuell praksis; muslimer som skjuler sitt syn på homofile av frykt for represalier m.fl.
Dette innlegget er ment å drøfte dette fra et teologisk perspektiv, samt kritisere rådende tilnærminger til lhbt+-spørsmål. Jeg understreker at mine refleksjoner representerer kun meg selv som en uavhengig forsker, ikke som en rettslærd. Ikke minst gjør jeg oppmerksom på at jeg utelukkende går ut fra det sjiamuslimske narrativet.
Islam oppfordrer til rehabilitering, ikke straff
Homofili er en fysiologisk tilstand der en føler seksuell attraksjon for individer av samme kjønn; det er ikke det samme som homoseksuell praksis. Homofili oppfattes for mange som ikke-kontrollerbart, og mange vil hevde å være født med denne legningen. I denne konteksten gjelder et sentralt juridisk prinsipp – som også er integrert i doktrinen om Guds absolutte rettferdighet – som går ut på at Gud ikke pålegger et individ mer enn individet er i stand til å tåle. Dermed blir det irrelevant å snakke om at det er syndig at man befinner seg i denne ukontrollerbare fysiologiske tilstanden der man føler seg i ustand til å kontrollere følelser og tanker.
Riktignok er selve tilstanden i seg selv uønskelig og fordømt fordi den regnes som en preliminær til det forbudte; altså, den skaper en forutsetning for å begå syndige handlinger som homoseksuell praksis. Det som derfor kan være syndig i denne konteksten er dersom: (1) man styrker denne tilstanden ved å gjøre handlinger som stimulerer seksuell attraksjon for individer av samme kjønn, som f.eks. å se på andre med seksuell lyst, lese erotikk osv.; og (2) unngår å foreta endringer som kan bidra til å forebygge homofili, som f.eks. å gifte seg og kunne tilfredsstille sine seksuelle lyster på en heteroseksuell måte, og f.eks. gjennom å bryte med elementer i ens omgivelser som kan stimulere homofil lyst.
Det er en utbredt misoppfatning at det i islamsk lov gjelder dødsstraff for homofili. Dette stemmer ikke; det er ingen tekst i rettskildene som foreskriver straff på homofile. Forenklet er altså homofili en tilstand som trenger rehabilitering, og ikke er straffbar.
Syndig og straffbart i det hinsidige
I alle jusskapitler gjelder det primære prinsippet om at alt er tillatt med mindre det er noen lov som forbyr det. Homoseksuell praksis er i seg selv syndig, fordømt og dermed straffbart i det hinsidige, og det på grunnlag av flere hjemler i rettskildene. Det gjelder dog ingen dødsstraff for homoseksuell praksis i seg selv, når denne praksisen finner sted i den private sfæren. En slik straff må i tilfelle foregå i et oppgjør mellom individet og Gud.
Ingen dekning for straff i et modent samfunn
En absolutt påstand om at homoseksuell praksis er straffbart, er helt feil og misvisende, og beviset for dette kan oppramses i tre hovedargumenter:
- Under tiden til Profeten og imamene levde individer som ikke kun hadde rykte på seg for å ha homofile tendenser, men som til og med var ganske åpne om sine homoseksuelle forhold med andre menn og hadde en avhengighet til homoseksuell omgang. Dette er eksempelvis dokumentert for en mann som het Umar bin Suhak.
- Det er totalt fravær av noen tekst i rettskildene som foreskriver straff, for homoseksuell praksis i en absolutt forstand.
- De tekster i rettskildene som foreskriver straff for homoseksuell praksis, gjelder ikke i absolutt forstand, fordi de er begrenset til ekstremt krevende tilfeller, og har dermed aldri noen anvendelse i et modent og sivilisert samfunn. Dette kommer jeg til.
Forbrytelser mot medmennesker kontra synder begått mot Gud
Jf. ultraortodoks sjiaislam er det blasfemisk å danne en islamsk stat, og kun en guddommelig utvalgt og feilfri Profet eller imam har autoritet til dette. Dermed faller alle funksjoner en stat har, inkludert straff, til jorden. Det er teologiske uenigheter blant lærde om hvorvidt rettskildene gir lærde noen autoritet, om graden av denne og rundt dannelsen av en islamsk stat i en tid når den nåværende Guds representant, den 12. imam, lever i skjul.
Det finnes et bredt spekter av meninger, fra lærde som mener at dannelsen av en stat er nødvendig eller tillatt – for å holde orden og unngå anarki – til lærde som mener at dannelsen er blasfemisk og at en, i størst mulig grad, skal unngå blanding av religion og politikk. Det er videre uenigheter blant førstnevnte gruppe (som er for dannelsen av en stat) om hvilken grad rettslærde har autoritet og hvilke aspekter av lovverket staten har rett til å anvende. Det er videre uenigheter innad i denne gruppen om hvor stor del av straffeloven som kan brukes, spesielt i kontrasten mellom straff for forbrytelser begått overfor andre mennesker (mord, voldtekt, tyveri osv.) og straff for synder begått mellom mennesket og Gud.
Straffeloven og ikkevoldsprinsippet
Det er utenkelig med straff for noe som foregår i privatlivet, bak dører, hemmelig og mellom fire vegger. Det finnes dog såkalte Hudud-straffer for syndige handlinger som begås mellom mennesket og Gud. Ellers er det et krav at handlingen begås i en klar grad av offentlighet og vitnes av et spesifikt antall definerte individer, for at den skal medbringe straff. Rettskildene oppfordrer dessuten til å unngå implementeringen av Hudud-straffer.
Gud pålegger ikke et individ mer enn individet er i stand til å tåle
Ikkevoldsprinsippet og samfunnets velvære er godt integrert i lovverket, og de juridiske prinsippene om gradvis implementering og skadeunngåelse er rådende i nærmest alle jusskapitler. For ordens skyld understreker jeg at dette ikke er meningen jeg bærer, men jeg belyser her nyanser blant rettslærde.
Enkel tilrettelegging for seksuelle behov
Økonomi er bærebjelken i et samfunn og spiller en sentral og integrert rolle i nærmest alle kapitler i lovverket. Det berettes at Imam Ali bin Abi Talib har sagt: «Dersom fattigdom var en mann, hadde jeg drept ham». Islamsk lov skal være slik at den unngår over-byråkratiserte organer og lovverk, har minimalt antall statlige ansatte, ikke blander seg inn i folks privatliv og at økonomien og samfunnet styres nedenfra. Systemet åpner for fri bevegelse og ressursbruk ved at jord og naturressurser tilhører folket. Individet er altså fritt til å eie egen jord, eie eget hjem, drive virksomhet fritt, etablere seg fra ung alder, bestemme over eget liv og være sin egen herre, og ikke minst gifte seg, stifte familie og dekke sine naturlige behov.
Inngåelse av ekteskap krever heller ikke lange prosesser hos over-byråkratiserte statlige organer, men er gratis, enkelt og inngåelse av kontrakt mellom partene kan foregå muntlig og skje i løpet av sekunder. Det skal ikke være komplikasjoner som unødvendig hindrer individet fra å tilfredsstille sine seksuelle behov.
Islam veileder i retning sunn seksualitet
Dessverre ser mange troende på seksualitet som syndig og skittent. Dette negative synet er kulturelt preget og og ødelegger livene til mange unge.
Islam oppfordrer derimot begge kjønn til å gifte seg ved tidligste modne alder, slik at de får eksperimentert med sin partner og dekket sine seksuelle behov allerede fra begynnelsen av den alderen der det seksuelle behovet gror hos mennesket. Seksuell tilfredsstillelse er dessuten ikke begrenset til kun penetrering, og muslimer må gjerne gjøre ting – som er tillatt i lovverket – som hjelper begge parter å oppnå tilfredsstillelse.
Til manges overraskelse, er det faktisk detaljerte islamske seksuelle etiketter som er ment å veilede til maksimal nytelse for begge parter, og det er også nevnt visse typer mat som styrker seksuell tilfredsstillelse. Dette må også ses i sammenheng med andre anbefalte praksiser, som god hygiene, renhet i hjemmet og spirituell renhet. Et slikt positivt forhold til seksualitet står sentralt i (1) å bidra til å hindre fremveksten av seksuell frustrasjon og (2) sette hindringer for oppsøking av alternativ seksualitet (avvik fra heteroseksualitet).
Dette skjer parallelt med det doktrinære elementet om at Gud vil holde en ansvarlig for ens gjerninger, samtidig som Koranen ideologisk takler de etiske prinsipper hvis grunnlag homoseksualitet rettferdiggjøres på.
Muslimer vil ikke skade eller hate homofile
Intellektuelle blant muslimer – også konservative – har ingen interesse av verken å skade eller introdusere straffelover for homofili eller homoseksuell praksis. Dette sier jeg ikke basert på min sekteriske tilhørighet. Selv grupper av salafister har en ikke-voldelig tilnærming til spørsmålet. For noen år siden sirkulerte det fritt vilt et klipp der Islam Nets Fahad Qureshi uttalte hva som kunne oppfattes som støtte til dødsstraff for homoseksuelle, og ble brukt til å svartmale både Islam Net og muslimer generelt, når verken Islam Net eller muslimer generelt vil skade, ei heller hate, homofile.
Vold mot homofile, en tragedie
Paradoksalt nok brukes konsepter som menneskerettigheter og religionskritikk som ammunisjon til å svartmale muslimer og tillegge dem meninger og intensjoner de ikke har. De brukes også som ammunisjon til å presse muslimer til å uttrykke aksept, ja til og med religiøst legitimere, homoseksuell praksis som usyndig og innføre forbud mot såkalt homoterapi. Dette strider mot tros-, religions- og ytringsfrihet.
Riktignok finnes voldelige anti-homofile, og de er heldigvis en minoritet. Det var en sann tragedie da kjæresten til en homofil sønn av en religiøs leder i Oslo, brutalt ble slått ned i Pride-paraden i Oslo for noen år siden.
Lhbt+-miljøet må tåle kritikk
Det er troendes rett (jf. trosfrihet) å tro på at homofili er en uønskelig tilstand og at homoseksuell praksis er syndig, samt å drive ikke-voldelig og forebyggende endring av hva de anser som syndig og uønskelig. Det er et destruktiv bidrag i diskursen at strenge heteroseksuelle stemples og hetses som homofobe, og det er en feig taktikk der noen bruker personangrep istedenfor å diskutere saklig. Homofobi kan med tillit sies å ikke eksistere; fobi er irrasjonell frykt.
Dette må lhbt+-apologeter finne seg i og akseptere, og de skal ikke være immune for kritikk. Det må være et større handlingsrom og fleksibilitet til å kritisere Pride-arrangementet og ikke-normativ seksuell praksis, uten at man stemples og hetses som homofob.
