Foto: Politiet/Twitter
- «Politiet svarte meg med en tom konvolutt» - 04.07.2020
Noen mennesker i Norge blir rutinemessig kontrollert, forfulgt, overvåket, stoppet og sjekket ved flyplasser, gater og butikker av politi og vakter, og uten forklaringer på hvorfor. Vi vet at ungdom fra innvandrerfamilier opplever dette stadig, samtidig som det sjeldent kan gis noen gyldig grunn for at det skjer. Personlig har jeg dessverre også erfart noe av dette. Av hensyn til min familie vil jeg være anonym, men likevel fortelle om erfaringene mine slik at flere får vite hva som skjer i Norge.
Politianmeldelse en mulig avledningsmanøver
Da min asylsak ble behandlet i UDI, ble det gjort en feilvurdering, og jeg sendte inn en klage. UDI kan enten innvilge søknaden eller sende den videre til klagebehandling. Istedenfor å bli sendt til klageenheten, ble saken – ifølge korrespondansen mellom enhetene – «ved en feiltakelse» arkivert bort i flere år. Jeg kontaktet UDI mange ganger i denne perioden og minnet dem om å sende asylsaken min videre til klageinstansen, uten at de lyttet til meg. Da klageenheten endelig fikk oversendt saken, påpekte de feilvurdering i behandlingen av saken, samt bemerket den uforholdsmessige lange tiden det hadde tatt UDI å oversende saken til dem. Etter dette ble saken igjen liggende i flere år hos UDI før de avviste og returnerte den til klageenheten.
På dette tidspunktet ble jeg utålmodig og begynte å uttale meg offentlig om den dårlige behandlingen jeg fikk i min asylsak. Da ble jeg anmeldt til politiet for å være uberegnelig, og noen påsto at det jeg fortalte ikke hadde rot i virkeligheten. På dette tidspunktet hadde jeg bodd i Norge i 10 år. Jeg hadde midlertidig arbeidstillatelse og jobbet i ni år, hadde fast jobb og betalte min skatt som alle andre. Jeg var godt kjent med norsk arbeidsliv, regler og normer. Jeg hadde ikke begått noen lovbrudd eller andre former for lovstridige handlinger, og ble mildt sagt forbauset over at noen kunne finne grunnlag for å anmelde meg. Jeg opplevde anmeldelsen som et personangrep og sverting av meg som troverdig person, og ikke minst en avsporing i forhold til min alvorlige kritikk av UDI. Jeg skrev et svar til politiet og UDI, men fikk aldri skriftlig bekreftelse på at dette var mottatt eller annet svar fra noen av dem.
Forsøkt skremt
Etter mye egeninnsats har jeg fått asyl og får bli i Norge. Jeg har nå oppholdstillatelse og er norsk statsborger. Dessverre opplever jeg likevel daglig at politiet og vektere driver med forfølgelse, overvåkning, trusler, sverting og blokkering mot meg. Det er også blitt drevet forsøk på å holde meg ut av arbeidslivet. Denne maktutøvelsen har pågått i 11 år uten opphold. Ved to tilfeller har til og med våpen blitt rettet mot meg uten at jeg har truet noen. Maktutøvelsen generelt skjer om jeg er i butikker, på restauranter eller offentlige steder. Jeg er også blitt forsøkt skremt ved at ukjente har forsøkt å kjøre med ned med bil.
Har måttet finne meg i trakassering
En gang jeg spiste på restaurant pekte kelneren på meg og sa høyt til dem ved nabobordet «pass dere for ham, han kan stikke». De ble skremt og skyndte seg vekk, det samme gjorde jeg. Jeg blir helt knust og såret når slikt skjer. I noen butikker har jeg hørt ansatte si til hverandre at jeg er farlig og at de må passe seg for meg, og de overvåker meg gjerne under butikkbesøkte. Det samme gjentar seg om jeg handler i samme butikk igjen.
Da jeg skulle ta sertifikat og øvelseskjørte for noen år siden, gjorde politiet det ekstra vanskelig for meg og mine kjørelærere. De som kjørte med meg ble stoppet av politiet uten grunn og syntes det var plagsomt. Politiet var stadig i nærheten og jeg opplevde at de fremprovoserte hendelser som kunne ha forårsaket at jeg krasjet. På selve oppkjøringstidspunktet satt sensoren og jeg inne i bilen og han forklarte hvordan oppkjøringen skulle foregå, og jeg svarte på muntlige spørsmål før selve oppkjøringen, samtidig som politiet kjørte rundt og rundt bilen med en meters avstand. Jeg beholdt roen og klarte å gjennomførte oppkjøringen. Tårene mine rant av glede da jeg fikk beskjed om at jeg hadde bestått til tross for omstendighetene. Dessverre har jeg senere opplevd at politiet blokkerer veien for meg uten at det er noen åpenbar grunn til det. Det er slikt jeg må finne meg i.
Stillhet fra politiet
Etter de tre første årene kunne jeg ikke lenger overse og leve under slike forhold uten å foreta meg noe. Derfor tok jeg den gang kontakt per telefon med gjeldende politidistrikt og spurte hvorfor jeg ble behandlet slik. Jeg forklarte dem alt som hadde skjedd med meg og stilte spørsmål ved hva som hadde gått galt. Jeg ble bedt om å sende inn min bekymring skriftlig, og det gjorde jeg raskt, og ventet spent på svar. Etter flere måneder fikk jeg bekreftelse på at brevet mitt var mottatt. Jeg ventet i noen måneder til, men det kom aldri noe svar på brevet mitt. Jeg ringte og etterlyste en tilbakemelding, men fikk beskjed om å vente. De svarte fortsatt ikke, og jeg fortsatte med å ringe og etterlyse en forklaring.
Jeg opplevde anmeldelsen som et personangrep og sverting av meg som troverdig person
Etter hvert endret tonen seg når jeg ringte, de hevet stemmen, ble uhøflige og jeg opplevde at tonen ble truende. Til slutt fikk jeg beskjed om å ikke ringe dem igjen, fordi de hadde mye å gjøre. Flere uker senere kom det post fra politiet, jeg åpnet spent konvolutten – men det var ikke noe brev der, konvolutten var tom. Jeg ringte og spurte hvorfor de hadde sendt meg en tom konvolutt, men fikk ikke noe konkret forklaring. På denne måten ignorerte de mitt brev og viste at de ikke tok meg, eller det som skjer mot meg alvorlig.
Da tok jeg saken videre til Spesialenheten for politisaker og ga dem konkrete opplysninger om hendelser med tid og sted, og det ble opprettet sak. Igjen ventet jeg på svar og fikk det: «– på bakgrunn av innhentede opplysninger, finner spesialenheten ikke rimelig grunn til å iverksette etterforskning, og dermed er saken henlagt.» Saken ble videreført til Riksadvokaten og de opprettholdt spesialenhetens konklusjon. Saken ble behandlet også hos Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste som konkluderte med at de ikke fant noen kritikkverdige handlinger mot meg. De daglige vonde opplevelsene mot meg fortsatte likevel som før.
Jeg undrer på om de ulike statlige organene virkelig har behandlet min sak ordentlig, eller om de alle kan være villedet av en annen informasjonskilde?
Det som har skjedd, og som fortsatt skjer, er ikke hverdagsrasisme men strukturell rasisme. Det utføres blant andre av de samme som skal sørge for at lov og orden opprettholdes. Hvordan kan jeg behandles slik uten at det får noen konsekvenser for noen av de ansvarlige?
[Red.anm. Utrop ønsker generelt å være varsomme med å publisere kritikk fra anonyme skribenter, men ser også behovet for å gi en stemme til de som er for redde til å avsløre sin identitet. Opplevelsen av forfølgelse er sterk hos mange av de som har vært i kontakt med asylsystemet. Uavhengig av om forfølgelsen skulle være reell, tegner den også et bilde av den kroniske redselen som ofte blir en del av mennesker som har vært på flukt. I dette tilfellet har Utrop mottatt dokumentasjon fra skribenten på kommunikasjonen denne har hatt med nevnte etater, og vi opplever at skribenten har vært utsatt for reell trakassering.]
