Foto: Riksarkivet
Definisjonsmakt og rasisme
Rasisme kan betraktes både subjektivt og objektivt. Hvem skal ha definisjonsmakten i dialogen om rasisme, menneskerettigheter og likestilling i Norge og verden? I dag tar dette spørsmålet plass i den offentlige dialogen i mange land. Kan noen som aldri har erfart rasediskriminering forstå hvordan det føles og hvor skadelig den er for selvbilde, selvfølelse og tilhørighet? Hva skjer i et demokratisk samfunn når mennesker ikke blir sett og hørt – når deres kollektive og individuelle behov for validering og tilhørighet nektes, bortforklares eller ikke møter forståelse? Når Den offentlige dialogen er tillitsbasert.
Menneskerettigheter og antirasisme
FN-sambandet beskriver menneskerettigheter som «rettigheter alle mennesker har, uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn eller nasjonalitet». Grunnlovsfestet beskyttelse av menneskerettigheter er viktige første steg, men kompetanseheving rundt samfunnets forbedringspotensiale er avgjørende for å bli kvitt bevisst og ubevisst, samt eksplisitt og implisitt rasisme.
Likestilling underbygger menneskerettigheter og er et grunnleggende prinsipp i et demokratisk samfunn. Det betraktes i dag som avgjørende for å ivareta samfunnets kompleksitet, stimulere deltakelse og skape tilhørighet. Mennesker opplever mangelen på menneskerettigheter og likestilling på forskjellige måter basert på sine livserfaringer og situasjon.
Rasisme: Et problem for både individ og samfunn
Tanker og handlinger som fører til rasisme og diskriminering kan være bevisste eller ubevisste. Samhandlinger som utgjør rasisme har instrumentelle, symbolske og produktive karakteristikker og konsekvenser. Både som holdning og handling reproduserer rasisme mønstre som munner ut i skjevheter mellom individer og befolkninger. På det individuelle planet og samfunnsnivået, gjenskaper rasisme strukturelle forhold med konsekvenser som kan observeres og måles. Dette utgjør noen av rasismens instrumentelle og produktive trekk.
Både som levd erfaring og utført handling skaper rasisme nye erfaringer og forhold. En person som opplever å bli utsatt for rasisme kan gjenfortelle erfaringen i en aviskronikk, bok eller samtale med naboer, arbeidsgiver, lærere eller venner. Personer som føler seg urettferdig stemplet som rasist eller som utfordrer andres personlige erfaringer av rasisme vil møte motstand og bli utfordret I sosiale medier deles og kommenteres konkrete saker som eksempler på rasisme. I diskusjonene som følger blir definisjonsmakten forhandlet på nytt i offentligheten. Idéveksling og samspillet skapes med leserbrev, kronikker, nyhetssaker og TV-debatter. Dette gjør slike sammenhenger til eksempler på produktive konsekvenser og samfunnsprosesser tilknyttet rasisme.
Maktstrukturer og sosial urett
Rasisme oppstår i samspillet mellom individer, omgivelser og sosiale forhold. Det som skjer mellom individer reproduseres i samfunnets strukturer og institusjoner. Eksempler inkluderer samhandlinger mellom kollegaer, kunder og bedrifter samt sivilsamfunnsorganisasjoner og offentlige institusjoner. Verdier, forhold og handlinger som reproduseres i et samfunn på ulike nivåer blir strukturelle og systemiske – uansett om forholdene skapes bevist eller ubevist. Derfor er grunnlovsfesting av likestilling og forbud mot hatefulle ytringer nødvendig. Både den amerikanske og norske grunnloven beskytter enkeltpersoner mot diskriminering i utdanning, arbeidsmarked, boligmarked, hatefulle ytringer, hatkriminalitet og krenkende verdier og handlinger.
Mobilisering for antirasisme
Rasisme strider mot menneskerettigheter, borgerrettigheter og likestillingsprinsipp. Det å endre og forbedre verdier og forhold i samfunnet krever ofte at mennesker mobiliserer seg til å handle kollektivt. Hvordan betraktes sosiale bevegelser, protestaksjoner og mobilisering, og handling for å ytre seg og kjempe for sosial rettferdighet, borgerrettigheter og menneskerettigheter? Hvordan er sosiale bevegelser, samfunnsendringer og individenes erfaringer dokumentert og bevart for ettertiden?
Norgeshistorie.no beskriver en sosial bevegelse som «en vedvarende politisk samling av en stor gruppe mennesker». «Bevegelsen bygger på allerede eksisterende nettverk og tradisjoner for samarbeid, og jobber mot mektige motstandere i samfunnet,» skriver Idar Helle. Her nevnes kampsaker som arbeiderbevegelsen, undertrykking, krig og vestlig imperialisme, kvinnebevegelsen, norsk medlemskap i EF og EU blant andre.
Artikkelen nevner ikke eksplisitt pågående kollektive protester for antirasisme. Man kan argumentere for at rasisme berøres av emnet «undertrykking». Betraktes ikke antirasistisk arbeid som en sosial bevegelse som berører hele samfunnet? Siden jeg kom til Norge i 1995 har den offentlige dialogen om rasisme og likestilling stadig vokst. Kronikker, ytringer i sosiale medier, bøker, debatter om språkbruk (særlig rundt begrepet neger) – underbygger en kollektiv mobilisering som har foregått eksplisitt siden 1970-tallet i hvert fall. Hvor har det blitt av historien til borgerrettighetsbevegelsen i Norge? Selv om den virker usynlig i den offentlige dialogen og i historieskriving er erfaringene, minnene og historiene sterkt levende hos mange jeg er i kontakt med.
Demokrati og sosiale bevegelser
I Store Norske Leksikon er artikkelen om Borgerrettighetsbevegelsen tilknyttet til emner som verdenshistorie og USAs samtidshistorie, og omfatter perioden fra 1945 til 2001. «Målet var likebehandling og innlemming av afrikansk-amerikanarane i det amerikanske samfunnet. Ved å trygge dei sivile og politiske rettane deira ville dei bli likestilte med kvite amerikanarar og ta del i samfunnet på like fot,» skriver James Godbolt (Universitet i Sørøst -Norge). Borgerrettigheter skal sikre individer likebehandling og gir muligheter for økt sosial rettferdighet og samfunnsdeltagelse.
Begrepet borgerrettighetsbevegelse omfatter både organisert og kollektiv mobilisering (som for eksempel «Marsjen mot Washington» i 1963) og ad hoc og individuelle handlinger (når Rosa Parks nektet å gi sin plass på bussen til en hvit passasjer 1. desember 1955 i Montgomery, Alabama). Den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen (ca. 1954-1968) var en mangesidig politisk bevegelse med et vidt spenn av filosofier og politiske strategier – alt fra solidarisk koalisjonsbygging, sivil ulydighet og ikkevold, til et proaktivt budskap om Black Power, selvforsvar, selvhjelp og autonomi.
1970-tallet og antirasisme i Norge
På 1970-tallet engasjerte mange sivilsamfunnsorganisasjoner og enkeltpersoner seg i kampen mot rasisme i Norge. Allerede på slutten av 1960-tallet opplevde arbeidsinnvandrerne utfordringer med hensyn til rettigheter, bolig, og holdninger. Verken allmennkunnskap, lovverket eller institusjonelle apparater i Norge var forberedte nok for å forebygge diskriminering, fordommer og skeptiske holdninger til landets «nye minoriteter». Kampen for antirasisme og rettigheter i Norge besto av mange aktører som organiserte seg rundt ulike saker. Et eksempel er Fremmedarbeiderforeningen som har donert sitt arkivmateriale til Oslo byarkiv.
Likestilling underbygger menneskerettigheter og er et grunnleggende prinsipp i et demokratisk samfunn
Fremmedarbeiderforeningen (FAF) ble stiftet i 1972 og hadde som formål å jobbe for menneskerettigheter og utenlandske arbeideres interesser. Viktige mobiliseringsspørsmål for FAF var oppholdstillatelser, familiegjenforening og diskriminering i arbeidsliv og boligmarked. Foreningen utga avisen Fremmedarbeideren i 1974. Innvandringsstoppen innført i 1975 ble også en viktig sak som berørte mange arbeidere med utenlandsk bakgrunn. Den midlertidige innvandringsstoppen vedtatt av Stortinget skulle gi myndighetene tid til å legge til rette for en «integrerings- og velferdspolitikk». Vedtaket førte også til at utenlandske arbeidssøkende som ble nektet inngang i andre land ikke fikk opphold i Norge. FAF spilte en viktig rolle i arbeidet for antirasisme og borgerrettigheter og var en av aktørene som organiserte en antirasistisk demonstrasjon i Oslo i 1976.
«We can’t breathe» i 2020
I Norge var arrangementet We can’t breathe. Justice for George Floyd 5.6.2020 organisert av African Student Association, Arise og flere andre organisasjoner. Demonstrasjonen er del av en lang tradisjon med politisk engasjement for antirasisme, sosial rettferdighet og likestilling.
5.oktober 1976 arrangerte innvandrerorganisasjoner, arbeidere og antirasisme-allierte en demonstrasjon mot rasisme og diskriminering i Oslo. Når man søker på Fremmedarbeiderforeningen i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket finner man nyhetssaker og annonser om demonstrasjonen. De viktige kampsakene var diskriminering bolig, sysselsetting, og representativitet i media samt oppholds- og arbeidstillatelser. Demonstrasjonen i Oslo i 1976 protesterte mot rådende politikk og en økende rasisme og strukturelle ulikhet som målgruppen opplevde i møtet med det norske samfunnet.
Definisjonsmakt & rasisme
Definisjonsmakt er kjernen i protestene om George Floyd, debatten om monumenter og historiske symboler og spørsmålet om i hvorvidt det finnes rasisme og strukturell sosial ulikhet i det norske samfunnet. Det å ha makten til å definere opplevelser og få ens perspektiver validert som legitime er et grunnleggende behov. Det er også i tråd med prinsipper om likestilling, borgerrettigheter og menneskerettigheter.
En norsk borgerrettighetshistorie
Rasisme i Norge kan betraktes ut fra borgerrettighetsbevegelsen og sosialmobiliseringene på 1970- og 1980-tallet i Norge. Rasisme ble mer synlig i dialogen om innvandring og innvandrere, men den kan allikevel settes i en større sammenheng. Rasisme handler om individer og systemer som bevisst og ubevisst diskriminerer og undertrykker «de andre», ideer om «de», «vi» og om tilhørighet. Rasismen påvirker også om individer opplever tilgang og deltakelse på lik linje med majoritetsbefolkningen i samfunnet.
I Aftenposten 17. juni 2020 kommenterte USA-ekspert Jan Arild Snoen forskjeller mellom rasisme i USA og Norge. I følge Snoen i USA er rasismen knyttet til slaveriet og borgerkrigen. «Man har få eksempler i Norge på kobling til slaveriet», sier han. «Men noen miljøer blir inspirert av USA og prøver å finne norske eksempler. Vi adopterer diskusjonen som følge av den pågående rasismedebatten.» Når journalisten Mylena Kifle spør ham om det er på tide at «Norge ta et oppgjør med historien», svarer Snoen «Dette er ikke vår historie. Slavehandel er ikke vår historie. Rasisme er noe annet, det finnes både i Norge og USA og det kan vi ta et oppgjør med hele tiden». Selvfølgelig er rasismens historiske forutsetninger i Norge og USA ulike. Men Snoen også påstår at «I USA er rasismen i større grad knyttet til slavehandel og borgerkrig, mens det i Norge er mer knyttet til innvandring i moderne tid». Stemmer dette?
Samer, Alta-saken & rettigheter
Jeg tenker på Alta-saken, den politiske konflikten som varte fra rundt 1968 til 1982. Interessene til Samer, lokale befolkninger og miljøvern-aktivister kolliderte med regjeringens ønske om vannkraftutbygging i indre Finnmark. I 1978 munnet motstanden ut i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget. I 1979 utførte folkeaksjonen store demonstrasjoner og sivil ulydighetsaksjoner. Demonstranter stanset arbeidet med bygging av anlegget midlertidig, mens en annen gruppe slo opp telt utenfor Stortinget og senere utførte sultestreik. Et bilde brukt i SNLs artikkel viser demonstranter som møtte opp under besøket av Stortingets kommunalkomite i Masi 28. august 1970. Plakatenes slagord er «Vi kom først» og «Vi flytter ikke» og speiler lokalbefolkningens unike perspektiv på definisjonsmakt, rettigheter og historieforståelse. Kan samenes motstand og Alta-saken settes inn i en større sammenheng med den historisk undertrykking av samiske interesser, rettigheter og kulturarv?
Status som urfolk og nasjonale minoriteter er lovfestet i Norge og omfatter en anerkjennelse av gruppenes lange historiske tilknytning og bidrag til den norske kulturarven. Men «nyere minoriteters» relevans og forholdet til «det nasjonale» kan virke vanskelig å beskrive. Snoens utsagn i Aftenposten illustrerer dette poenget.
Når emnene rasisme og definisjonsmakt møtes, kan det oppstå heftige debatter rundt historieforståelse, historieskriving og fortellinger om nasjonen og samfunnet. Det finnes mange skjulte historier å oppdage, dokumentere og formidle om borgerrettighetsbevegelsen i Norge. Historie er en diskurs om fortiden i nåtiden. Jeg inviterer alle til å bli med på dette eventyret.
