Foto: Pixabay
Jeg og mannen min har vært gift i 8 år. Vi har 2 barn på 4 og 6 år. Begge barna var planlagt og vi var klare for å bli foreldre. Det som har blitt et stort problem er at vi har så ulik mening om barneoppdragelse. Han mener at vi skal være strenge, og han mener at barna først og fremst skal være lydige. Han gir «straff» i form av å miste lørdagsgodt, og de må oppholde seg på rommet sitt når de ikke hører. Jeg er kanskje for svak, og klarer ikke å være så streng.
Hva skal vi gjøre?
Hilsen mor som ikke er like streng som far
Hei!
Det er nok mange som kjenner seg igjen i dette. Her på familievernkontoret er dette noe vi ofte drøfter med foreldre. Det er som du beskriver flere måter å være foreldre på. Noen mener at det å være streng er viktig, mens andre mener at barn blir redde når man er for streng. Barn kommer ikke med bruksanvisning, vi må finne ut av dette mens vi står midt oppi det. Barn er forskjellige og søsken kan være ulike. Barn har ulike behov og ulikt temperament. Vi må tilpasse oss det enkelte barn rett og slett.
Snakk sammen om målet:
Det kan være lurt at du og mannen din snakker om dette og kanskje stiller dere spørsmålet: hva ønsker jeg å oppnå med barneoppdragelsen? De fleste vil svare at barnet mitt skal lære å ta hensyn, være snill, hjelpsom og en god venn. Dette er egenskaper vi kommer langt med. Blir dere enige om målet, kan det bli lettere å bli enige om veien dit.
Hvordan nå målet:
Det er viktig at vi er gode eksempler for barna våre. Barn legger merke til ALT vi gjør og sier. Dersom vi er gode til å lytte til barnet vårt, vise at vi forsøker å forstå hvordan de har det, er nysgjerrige, og viser at vi legger merke til barnet, vil barna komme til oss med det det de trenger hjelp til. Dersom vi viser at vi tåler de følelser barnet viser, vil de lære at det er lov å ha ulike følelser. Følelser som sinne, tristhet, glede, frustrasjon og nysgjerrighet er viktige i barns utvikling. Dersom de lærer at alle følelser er lov, og får hjelp av oss til å snakke om følelser, lærer de å håndtere dette på en måte som hjelper dem.
Hvordan var din barndom?
Som foreldre har vi ofte på forhånd tenkt at noe vil vi ta med fra vår egen barndom, mens noe vil vi absolutt ikke bruke på egne barn. Kanskje hadde vi strenge foreldre selv, og opplevde det sårt, eller vi hadde foreldre som ikke brydde seg. Det er heller ikke godt. Å huske tilbake til hvordan vi selv hadde det, og ble møtt/ikke møtt, kan hjelpe oss. Kan dere snakke sammen om drømmer og tanker dere hadde om barneoppdragelsen før dere fikk barn?
Husk at det også er mye kjærlighet i et NEI, dersom det blir sagt på en vennlig men bestemt måte.
Barn trenger å kjenne seg viktig, elsket og forstått uansett. Det er det viktigste i hele barneoppdragelsen.
Lykke til!
