OSLO 1984: Sagene skole huset Nord-Europas første tokulturelle klasse, der halvdelen av elevene hadde urdu som morsmål. Skolen mottok derfor bombetrusler og fikk brev om at «svartinger ikke skal vise seg i 17. mai-toget». Det førte til at samtlige elever gikk i 17. mai-toget med bannere med påskriften «17. mai for alle – nei til rasisme!» Her 5. og 6.-klassinger.
Foto: May-Kristin Reitan
Historiene om menneskers møte med rasisme i Norge er viktige. Samtidig må vi ikke glemme varmen og rausheten mange som har kommet til Norge blir møtt med, skriver Noman Mubashir.
Noman Mubashir
Latest posts by Noman Mubashir (see all)

De siste ukene har jeg og hundrevis av andre melaninrike nordmenn delt våre selvopplevde historier om rasisme og fordommer. Det har vært en viktig vekker for mange, skapt en ny debatt om hvor utbredt hverdagsrasisme er i Norge, hvordan vi kan bekjempe den og hvilket samfunn vi ønsker å skape for våre barn og barnebarn. 

Men vi må heller ikke glemme alle menneskene i Norge som gjør Norge til et av verdens beste land å leve i. Alle hverdagsheltene, varmen, forståelsen, godheten, empatien og rausheten som vises overfor alle som har flyttet eller flyktet til Norge. 

Her er noen små historier som viser nettopp dette:

Da jeg var liten, fikk bestemoren til en av bestevennene mine vite at vi ikke feiret jul. Hun ble litt lei seg og mente at alle barn i Norge likevel fortjente en julegave. På selveste julaften lå det en stor pakke på dørmatta vår. Den var fra bestemoren til kameraten min. En stor eske med Star Wars-figurer. Jeg husker at jeg ble veldig rørt. Juleferien var reddet 

Da jeg var enda yngre, pleide en gammel dame i nabolaget å rope til meg fra balkongen sin. Hun elsket å snakke med meg. En dag inviterte hun meg opp til leiligheten sin. Jeg husker at hun hadde små krukker med godteri på kjøkkenet. Hun var så snill. Jeg kunne ta fem drops hver gang jeg var på besøk. Siden besteforeldrene mine bodde i Pakistan, spurte jeg damen om det var greit at jeg kalte henne bestemor. Det var helt greit, svarte hun og så fikk hun tårer i øynene. Jeg forstod ikke hvorfor. 

Jeg forstod ikke helt hva «nye landsmenn» betydde – kanskje en strofe fra nasjonalsangen, tenkte jeg

Da jeg begynte på førskolen, inviterte læreren oss hjem på kaffe og kaker. Mamma, pappa, broren min og søsteren min. Jeg husker fortsatt hvor snill og varm hun var. Hun het Rita og var så nysgjerrig på hvordan livet var i Pakistan. Jeg husker at jeg lærte henne å telle til ti på urdu og hun lånte meg masse barnebøker fordi jeg elsket å lese.

Jeg var ikke så flink i matte. En klassekamerat lurte på om jeg ville være med han hjem etter skolen, slik at vi kunne gjøre matteleksene sammen med bestefaren hans. Etterhvert ble det en tradisjon at bestefaren hans hjalp meg med matteleksene hver mandag etter skolen. Etter leksene fikk vi potetskruer og eplemost. 

På barneskolen ble jeg plaget av en eldre guttegjeng på vei hjem fra skolen i en periode. De kunne finne på å stikke trepinner i sykkelhjulet mitt eller kaste stein etter meg. En dag stoppet plutselig en bil opp ved siden av meg. En mann kom ut av bilen. Han var skikkelig sint, tok tak i nakken til en av guttene, klemte til (det hadde vært kriminelt i dag…) og advarte gutta mot å plage meg mer: «Vi skal være snille mot våre nye landsmenn», husker jeg han sa. Jeg forstod ikke helt hva «nye landsmenn» betydde. Kanskje en strofe fra nasjonalsangen, tenkte jeg. Etter den dagen rørte guttene meg aldri igjen. 

Da jeg begynte å lese nyheter i NRK var jeg ung og hadde ikke lært meg å knyte slips. Flaut. En av mine kolleger, Tor, (RIP), var så snill og knyttet slipsene mine hver eneste dag gjennom flere år. Jeg forsøkte meg selv også, men Tor mente at hans knuter var bedre 

Vil du dele dine historier?

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Noman Mubashirs Facebook-side den 9. juli 2020, og publiseres i Utrop med forfatterens samtykke.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER