Foto: Pixabay
- Hvitt privilegium blir ikke kjempet mot - 18.07.2020
Hva etter George Floyd, og hva bør vi ta hensyn til her til lands? Vi er er nødt til å snakke om elefanten i rommet. Nemlig privilegium.
Gammelt mønster fortsatt synlig
Ideen om «privilegium» – at noen drar nytte av ufortjente, og i stor grad ukjente fordeler, selv når disse fordelene ikke er diskriminerende – har en ganske lang historie. På 1900-tallet skrev den amerikanske sosiologen og menneskerettighetsaktivisten W.E.B. Du Bois om den psykologiske kampen som gjorde det mulig for fattige hvite å føle seg overlegne overfor fattige svarte; i løpet av borgerrettighetstiden snakket aktivister om «hvit-hud-privilegium».
Men konseptet kom virkelig til sin rett på slutten av 1980-tallet, da Peggy McIntosh, en forsker på kvinnelige studier ved Wellesley-universitetet, begynte å skrive om det. I 1988 skrev McIntosh artikkelen White Privilege and Male Privilege: A Personal Account of Coming to See Correspondences Through Work in Women’s Studies, som inneholdt 46 eksempler på hvitt privilegium. (Nr. 21: «Jeg blir aldri bedt om å snakke for alle menneskene i min rasegruppe». Nr. 24: «Jeg kan være ganske sikker på at hvis jeg ber om å snakke med ‘ansvarlige’, vil jeg møte en person av min rase». Disse eksemplene er blitt det mange av oss møter i 2020.
Privilegier vanskeligere enn rasisme
Privilegium eksisterer når en gruppe har noe av verdi som blir nektet for andre bare på grunn av gruppene de tilhører, ikke på grunn av noe de har gjort eller ikke har gjort. Tilgang til et privilegium avgjør ikke resultatene, men det er definitivt en eiendel som gjør det mer sannsynlig at uansett om man har talent, evner og ambisjoner eller ikke, vil en person med slikt privilegium, ha større sjanser for selv å lykkes.
Det er ofte lettere å beklage rasisme enn å ta ansvar for privilegiene noen av oss får
«White Privilege» er den andre siden av rasisme. Med mindre vi nevner det, står vi i fare for å velte i skyld eller moralsk forargelse uten noen anelse om hvordan vi kan bevege oss utover dette. Det er ofte lettere å beklage rasisme og dens virkninger enn å ta ansvar for privilegiene noen av oss får som et resultat av det. Når vi har forstått hvordan hvitt privilegium fungerer, kan vi begynne å adressere det både på individuell og institusjonell basis. Det har vi ikke gjort idag.
Opplevelsen av å svømme mot strømmen
Jeg kan helt sikkert forstå hvorfor mange fattige, etnisk hvite mennesker blir forbanna når ordet «privilegium» kastes rundt. Når man stadig blir diskriminert på grunn av sin fattigdom, og de sårene fortsatt er dype. Men, interseksjonalitetsbegrepet anerkjenner at mennesker kan være privilegerte på noen måter og definitivt ikke på andre.
Jeg sier ikke at hvite mennesker ikke sliter eller møter barrierer eller ikke jobber hardt, men det eksisterer en stor barriere i samfunnet – rasisme – som du som hvit ikke sliter med og ikke opplever på samme måte. Hvordan har det å være hvit formet hvordan man opplever fattigdom og hvordan man kommer seg ut av denne hvis man aldri har opplevd fattigdom?
Igjen, jeg sier ikke at etnisk hvite ikke har jobbet hardt for å komme dit de er, men det er litt som å være en fisk i en strøm som påvirker resultatet av dette arbeidet. Det er en slags bevegelse som forsterker det arbeidet, og for folk med annen hudfarge, for svarte, så oppleves det litt som om man svømmer mot strømmen. Og både svarte og hvite svømmer, men med forskjellige utgangspunkt og forutsetninger, og dette har innvirkning på resultatet etter innsatsene begge gjør.
