Foto: Pixabay
«Tenk om hvite menn heller kunne brukt denne muligheten til å lytte» er et mantra som har gått igjen i det siste, for eksempel i en kommentar (VG 7.7.20) av Hans Petter Sjølie, debattansvarlig i VG. Sjølie går i rette med kritikere av de siste måneders anti-rasistiske bølge, er lite konkret, men ser ut til å kritisere hvite som stiller spørsmålstegn ved forestillinger om at rasisme er et utpreget problem i Norge og ved teorien om strukturell rasisme. Implisitt er det minoriteter (les: ikke-hvite) som det skal lyttes til og slik Sjølie bruker sitatet fremstilles vi ensartet.
Når antirasismen splitter
Ulike minoritetsstemmer har de siste månedene stått frem i media med fortellinger om møte med fordommer og rasisme fra hvite, men ikke alle enige i forestillingen som ser ut til å dominere det offentlige ordskiftet. Den om strukturell rasisme. Ikke nødvendigvis uenige på om den eksisterer eller ikke, men i hvor stor grad og hvordan den gir seg til uttrykk.
Cathrine Sandnes beskriver (Dagbladet 14.6.20) fordommer hun opplevde som barn, og hvordan disse ikke behøver å være rasistiske, selv om de opplevdes krenkende. Dave Spilde forholder seg (BT 12.6.20) ulikt til en del opplevelser andre minoritetspersoner opplever som rasisme. Sammen med Sandnes er han kritisk til strategien til noen antirasister, som de mener fremstår som splittende.
Interesse, ikke fremmedgjøring
Sivilingeniøren Dara Goldar viser til hvordan det norske systemet beskyttet ham i utdannelsen og jobbkarrieren (Aftenposten 7.7.20). I møte med påstander om at hvithet har satt diskriminering mot minoritetspersoner i system (Fylkesnes i Afrika.no 3.10.19) er dette unektelig interessante erfaringer. For de er vel også en del av samfunnets strukturer?
Tolkningene vi gjør av hendelser vi opplever, avgjør hvordan vi har det med oss selv og andre. Hvorfor skal jeg oppleve det som negativt om en hvit fyr spør hvor jeg kommer fra? Innfødte nordmenn spør også hverandre om hvor de kommer fra. Dette kan jeg velge å tolke som uttrykk for interesse, ikke som annerledesgjøring.
Lytt til de du er uenig med
«Forteller vi brune at alt er rigget mot dem, risikerer vi å skyve dem ut av samfunnet», skriver Goldar, og presenterer statistikk som forteller at nordmenn er blitt mindre fremmedfiendtlige med årene, at etterkommere av innvandrere har like stor sjanse for å få jobb som alle andre, og at blant innvandrerbarn tar tre av ti høyere utdanning, mot to av ti i befolkningen for øvrig.
Abdirahman Mohamed viser på Facebook-siden sin (12.7.20) til SSBs levekårsundersøkelse blant personer med innvandrerbakgrunn. Den viser blant annet at afghanere, somaliere og pakistanere i gjennomsnitt har høyere tillit til politiet enn befolkningen forøvrig. Mohamed kritiserer framstillinger om at utfordringene man ser i USA med institusjonalisert rasisme i politiet er normalt også i Norge.
Hvorfor skal jeg oppleve det som negativt om en hvit fyr spør hvor jeg kommer fra?
Hatem Ben Mansour viser derimot hvordan ikke-hvite settes opp mot hverandre i et hierarki som avgjør hvem av oss som er verdt å lyttes til. I et svar til Goldar (Aftenposten 21.7.20) mener Mansour debatten om strukturell rasisme er ferdig snakka og presenterer studier på hvordan jobbsøkere med tradisjonelt norske navn kalles inn til intervju før personer med utalandskklingende navn, om hvordan etniske minoriteter diskrimineres på leiemarkedet og lønns diskrimineres.
Mansour anser Goldars perspektiver for å være diskreditering av alle som har stått frem med fortellinger om rasisme. Stikk i strid med hva Goldar selv gir uttrykk for anklager Mansour ham for å benekte rasisme fordi Goldar ikke skrev om egenopplevelser med dette. Når Goldar anklages for ikke å se forbi sine privilegier; blir «å lytte» en hersketeknikk for å få ham til å slutte rekkene.
Jeg tenker at «å lytte» betyr at man skal møte meningsmotstander med en innstilling om at hin kanskje har noen erfaringer jeg ikke har, og at jeg derfor har blindsoner i min tolkning av verden rundt meg.
Perspektivene som ikke splitter
Det må derimot ikke bety at man skal være enige. Å påpeke erfaringer man har opplevd (observasjon) er ikke det samme som å analysere det som skjedde (tolkning). Du kan lytte til erfaringene du ikke har, vurdere disse sammen med annen informasjon om saken, og ende opp med å være uenig i tolkningen.
De «uakseptable» meningene til Goldar, Mohamed, Sandnes og Spilde viser individuelt mangfold blant ikke-hvite. Meningene deres handler grunnleggende sett ikke om deres hudfarge, men om deres øvrige politiske og filosofiske overbevisninger.
Derfor tar jeg meg selv i å heie på hvite menn som Frank Rossavik, som slår et slag for universalisme (Aftenposten 11.7.20). Fordi dette perspektiv ikke setter oss opp mot hverandre, og ikke gjør hudfargen min mer betydningsfull enn den behøver å være. Det viktigste er meningene vi bringer til torgs.
