Foto: Pixabay
Andrés Lekanger kritiserer debattklimaet i rasismedebatten i sitt Utrop-innlegg 25. juli. Han mener Hans Petter Sjølie i VG 6. juli fremstiller alle melaninrike som ensartet når han ber hvite menn lytte, og at jeg setter melaninrike opp mot hverandre, i mitt svar til Goldar i Aftenposten 21. Juli.
Melaninrik og innfødt – det ene utelukker ikke det andre
Gjennom innlegget bruker Lekanger uttrykket ikke-hvite om melaninrike, et uttrykk jeg reagerer på. På min arbeidsplass utgjør juristene majoriteten. Fagforeningene for andre fagfelt hadde flere år som en fanesak å slippe å bli omtalt som ikke-jurister, de ville ikke bli definert ut fra hva de ikke var faglig, og bli målt opp mot en standard de ikke kan nå og heller ikke streber etter.
Jeg og mange melaninrike vil ikke bli definert ut fra hvilke egenskaper vi ikke har som menneske. Når Lekanger setter «ikke-hvite» opp som motsetning til «innfødte nordmenn», utelukker det samtidig eksistensen av melaninrike nordmenn. Mennesker født og i oppvokst Norge som ikke har noe annet hjemland, og anser seg som norsk, mennesker som meg, født i Norge, med en norsk forelder, og dermed etnisk-norsk, men samtidig del av den synlig minoriteten melaninrike. Vi er også innfødte nordmenn.
De som deler samme erfaringer med diskriminering
Lekanger favner bredt i sitt innlegg, og overforenkler strukturell rasisme til spørsmål fra fremmede om hvor man er fra. På generell basis må jeg si jeg bryr meg lite om noen spør meg hvor jeg er fra; svaret er uansett Langhus. Lurer de på hvorfor jeg ser ut som jeg gjør må de nesten spørre om det. Det fornærmer meg heller ikke. Som innfødt nordmann, spør jeg gjerne folk selv.
Om Lekanger opplever at det er her debatten står, forstår jeg at han opplever den som banal. I mine øyne dreier debatten seg om like muligheter, lik behandling i møte med offentlige myndigheter og likeverd. Jeg oppfatter det som grunnleggende rettigheter i et liberalt demokrati, og noe de fleste tar for gitt i velferdsstaten Norge.
Det er dette Hans Petter Sjølie ber hvite menn lytte til. Han beskriver ikke oss, melaninrike, som en ensartet gruppe, men anerkjenner at mange blant oss deler de samme erfaringer med diskriminering. På samme måte som kvinner har unik kompetanse i arbeid mot kvinnediskriminering, lhbtq+-personer i arbeid med deres rettigheter og funksjonshemmede med sine, har melaninrike kompetanse som er nødvendig for å ta tak i problemet med strukturell rasisme.
Åpen meningsutveksling skal være romslig
Melaninrike deler noen ganger sine personlige opplevelser fra et liv med lite rasisme, og fremmer en positivistisk innstilling. En innstilling der man ikke ser begrensninger på grunn av melaninrikhet, der man velger å ikke se hendelser i egen hverdag som utslag av rasisme, eller der man underslår forskning om rasisme. Dette er ikke å dele sin kompetanse innen strukturell rasisme. De deler da sin livsfilosofi, som jeg er enig i kan hjelpe andre på det personlige plan, men bidrar med lite i debatten om strukturell rasisme og hva samfunnet kan gjøre med det.
At ikke alle melaninrike har erfaring med rasisme kan heller ikke brukes som argument for at problemet ikke må adresseres, på samme måte som metoo var viktig selv om noen kvinner kan fortelle at de selv ikke hadde opplevd seksuell trakassering.
På generell basis må jeg si jeg bryr meg lite om noen spør meg hvor jeg er fra – svaret er uansett Langhus
Lekanger misforstår meg når han skriver at det er fordi Goldar ikke forteller om egne opplevelses jeg mener han diskrediterer andre og benekter rasisme. Jeg er mindre interessert i hans opplevelser, men svarer på hans argumenter. Jeg mener Goldar diskrediterer andres opplevelser og benekter rasisme, ikke fordi han ikke forteller om egne opplevelser, tvert imot fordi han kun legger egne opplevelser til grunn og ser bort fra forskning og andres opplevelser.
I en åpen meningsutveksling må Goldar kunne påstå at jeg ser rasisme der det ikke finnes og jeg si at han benekter rasisme som eksisterer, uten at det knebler noen av oss, eller er hersketeknikk.
Metadebatt uten tydelig mål
Å gå direkte i rette med motstanderen og hans argumenter er god norsk debattkutyme Jeg må berømme Lekanger for at han er direkte i sin uenighet med meg i en debatt der mange går rundt grøten. Derimot syns jeg en gjentagende debatt om hvorvidt strukturell rasisme eksisterer er en avsporing, og metadebatt om at antirasister knebler ytringsfriheten er en avledning fra arbeidet mot rasisme.
Særlig fordi debatten om begrensning av ytringsrommet kommer opp til stadighet, gjerne fra de som hevder de blir kneblet av andres ytringer. De hevder ofte ellers en nærmest absolutt ytringsfrihet, der det er greit å bruke kakerlakk som betegnelse på menneskegrupper. Vi antirasister har heller ingen sanksjonsmuligheter, mulig Goldar blir sett skjevt på av noen melaninrike som leste mitt tilsvar og ikke hans innlegg, men vi har ingen reell makt, økonomisk eller på andre måter. Frank Rossavik som politisk kommentator dekker på den andre siden en helside i Aftenposten med sitt synspunkt om dette ytringsrommet, etter to tidligere innlegg hvor han uttrykker skepsis til påstander om strukturell rasisme. Disse argumentene synes å ha godt rom.
Lekanger går inn i en slik metadebatt om mitt innlegg, uten å gå inn i argumentasjonen, og på bakgrunn av dette konkluderer han i rasismedebatten.
Avsporingene om hvordan vil skal snakke om strukturell rasisme
Etter konsekvent å ha delt inn nordmenn i kategoriene ikke-hvite og innfødt, lander Lekanger på å støtte Rossaviks i hans universalisme. En filosofi der alle skal ha like rettigheter, fordi alle er like, Noe jeg ikke får til å harmonere med klare kategorier.
Universalisme høres i utgangspunktet ut som det perfekte samfunn, men slik jeg har forstått det vil en universalist ikke støtte kvotering, positiv diskriminering eller andre særtiltak for å løfte en diskriminert gruppe. Som krav om å kalle inn kvinnelige søkere til intervju, kvotering av kvinner til verv og stillinger, svangerskapspermisjon eller barnehager. Alt dette var omdiskuterte tiltak for likestilling da de kom. På samme måte kan det være viktig å sette inn tiltak mot strukturell rasisme.
Den lille forskningen som finnes viser at strukturell rasisme forekommer i Norge. De gjentatte påstandene om at det ikke er et problem gjør at arbeidet mot rasisme er som et stigespill, «to skritt frem, ett tilbake». La oss absolutt skaffe mer kunnskap om bakgrunnen og omfanget av strukturell rasisme, men la oss ikke sitte med hendene i fanget la være å jobbe mot det mens vi diskuterer hvordan vi skal snakke om det.
