Foto: Pixabay
- Møtes vi i kulturen, blir det vanskeligere å krige - 13.11.2023
- Berøring er bra for samfunnet! - 03.11.2023
- Språklig mangfold styrker folket! - 30.09.2023
Jeg vet å nyte estetikk
En klassisk, rødfarget kjole av Valentino av det luksuriøse slaget. Lang, formsittende og gjerne med bar rygg. Som hentet rett ut av en premierefest i Cannes. Blomstrete og tradisjonelle porselenstallerkener fra italienske Richard Ginori som har holdt på siden 1735. Lyden av den sofisikerte jazzen på en fin morgenstund, a la ECM Records. Det behøver ikke nødvendigvis å være noe dyrt for at jeg skal tolke det som skjønnhet, men det må være noe særegent, sensorisk, estetisk eller sublimt. Den skjønne pittoreske landskapet i Toscana. Den skjønne eldre mannen som holder døren for deg i nabolaget. Som sier «etter deg, frue» og har beholdt noe av det gammeldagse i seg. Som estetiker beundrer jeg det vakre og fagre. Ikke bare fordi de gir meg sensorisk glede rett til hjernen, men også når det bærer på en historie og en fortelling. Noe karakteristisk.
Skjønnheten hviler i det særegne
I et samfunn preget av likhetstyranni, fundamentert i tredje feministiske bølge og likhetsidealer, er det desto viktigere å fange opp det det absolutt vakre. Som nevnt, det særegne i skjønnhet er det som ofte fanger mitt blikk. Jeg er dog bekymret for at det estetiske forsvinner i vår tids blikk på kunst, mote, filmer, musikk, og menneskelige personligheter.
Jeg foretrekker å spole litt tilbake i tid fremfor å eksponeres for vår tids idealer. For det er noe med den potensielle kunstformen skjønnhet som i dag virker tamt og halvhjertet i sitt uttrykk. Man bruker ikke tid, men kopierer og konstruerer. Ta for eksempel moderne tidsskrifter innen mote, som stadig forsøker å skyve bort det kvinnelige med det androgyne for å skape en slags feministisk look eller en trend.
En intern sosietetsklubb for salg
Vogue Italia og Frankrike har fortsatt mye «kvinnelig» innhold, men ser på nyere tidsskrifter, finner vi en trend som vil konstruere det kvinnelige fremfor å hente fra en allerede eksisterende, udiskutabel skjønnhet hos kvinner. Vi ser lite til den karakteristiske stilen som kvinnene gjerne bar på den tiden Jeanne Moreau, Catherine Deneuve og Sophia Loren var stjerner. I dag selges tøy, produkter og forsider basert på influencere som alle er på Instagram, som gjerne selger noe, og som tar selfies ved sponsede produkter.
Det virker som de fleste influencere i dag er en klone av hverandre. Vår tids skjønnheter er de som poserer for moteindustriens vinning og har tusenvis av følgere på sosiale medier.
På magasinforsider og i TV-programmer blir de omtalt som «influencere», og man sitter igjen med et inntrykk av at de utgjør en venninnegjeng, en gjeng som løfter fram og støtter hverandre. Det er ikke et fnugg av intellekt fremstilt gjennom deres tilstedeværelse på sosiale medier. Kun sminke, selfies og antrekk. Er målet kun å være et reisevant fotogent produkt, en «Public figure» på Instagram? Hvorfor har skjønnhet blitt til en salgsvare?
Skjønnhet undervurdert i vestlig tradisjon
I gresk mytologi blir Afrodite fremstilt som gudinnen av skjønnhet og kjærlighet, beryktet for å ha en vakker og grasiøs kropp. Jean Bolen, forfatter av boken Goddesses in every woman, tar for seg positive sider ved Afrodites arketype; sensualiteten, lidenskapeligheten og den magnetiske utstrålingen hvis moderne betegnelse ofte er «sex appeal».
En annen skikkelse fra antikkens tid, vakre Hypatia, var filosof og matematiker, og ikke minst en høyt intelligent og respektert akademiker. Men med en trist skjebne: hun ble dømt til døden, anklaget for hekseri.
Det særegne i skjønnhet er det som ofte fanger mitt blikk
Grekerne mener at all skjønnhet koker ned til matte, og i årevis har forskerne søkt etter en felles kvalitet i alle attraktive ting, som kan forklare vår oppfatning av skjønnhet.
Estetikeren i meg mener at vår tids «influencere» mangler en rik personlighet, hvilket de vakre skikkelsene fra den greske mytologien og antikken har flere gode eksempler på. For å sitere den amerikanske feministen Camille Paglia: «Uten forskjell ingen skjønnhet». Hun hyller kvinnens mystikk og skjønnhet. Ifølge henne er skjønnheten undervurdert i vår vestlige tradisjon. Feministene avfeier den.
Som frafallen feminist finner jeg også det skjønne i de erotiske forskjellene mellom en kvinne og mann. Som «nyfrelst» katolikk ser jeg det vakre i troen, som da jeg observerte første gang en mann knelte foran paven og henga seg til han. Eller min fasinasjon av menn og kvinner som blir vakrere med alderen. Eksempelvis var Marcello Mastroianni en vakker mann, med karakteristiske trekk. Det samme kan sies om hans datter Chiara Mastroianni. Føflekkene, anonymiteten og modenheten hun utstråler som en kvinne.
Mellom det feminine og det maskuline
Den sensoriske gleden mangler litt i vår tidsalder. Vi ser den hos Picasso, Fellini og hos den amerikanske fotokunstneren Sally Mann, som er kjent for sine nakenportretter av barn. De er så estetiske og vakre at man ikke tenker på fotografiene som voldsomme og pornografiske. Hun fremstiller ikke barna som stakkarslige og har et blikk på den naturlige nakenheten som fødtes før mobilkameraer og sosiale apper som farliggjorde nakenhet.
Mange kvinnelige artister i dag er en slags kopier av den meksikanske maleren Frida Kahlo. Opptatt av å bruke arbeidet sitt til å markere at kvinner er ofre for patriarkatet. Offerfeminisme, om man vil. Jeg er ingen fiende av feminismen, men jeg opplever at dagens likhetspersspektiv kan bidra til å avlive skjønnhet, og at mesteparten av det vakre kan komme til å forsvinne i en haug med ting somm mangler kvinnelighet som er feminin og mystisk.
Som Monaco-fyrsten Charlotte Casiraghi så fint har sagt det i et intervju en gang: «It’s not that I do not like feminism, but what interests me is the dialogue between the feminine and the masculine. We are not going to wage a war of the sexes! The singularity of each must be made possible. Obviously, it is sometimes more complex for women to build a singular destiny.»
Det er ofte i det moderlige og kvinnelige vi finner mystikken, erotikken og skjønnheten. Ikke i plastisk kirurgi, men i det naturen har gitt kvinnen av proporsjoner, bevegelser, ansikt og karakter. For å sitere Paglia igjen:
«Beauty is our weapon against nature; by it we make objects, giving them limit, symmetry, proportion. Beauty halts and freezes the melting flux of nature.»
