Foto: Scanstockphoto
Utgangspunktet for denne kommentaren er en sak omtalt i Dagbladet, hvor en person har fått et forelegg på 8 000 kroner etter å ha filmet at politiet anholdt en gutt. Jeg kjenner ikke saken annet enn gjennom denne avisomtalen, med den risiko og de feilkilder det innebærer å basere seg på medieomtale.
Bilder er ytringer – og vi har ytringsfrihet
Det er også grunn til å minne om at mobilkameraer antageligvis er noe av det som i dag har betydd mest for f.eks. fargedes rettigheter, som filmingen av arrestasjonen og drapet på George Floyd i USA. Også i Norge har det vært fremsatt påstander om at politiet opptrer diskriminerende overfor mørkhudede ungdommer. Det blir stort sett benektet fra politiets side. Vi kan tror hva vi vil om det. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at det faktisk er slik, men jeg har en mistanke om at det stemmer. Derfor er det ønskelig med dokumentasjon, og det overrasker ikke at politiet ikke ønsker at kritikkverdig opptreden dokumenteres.
I saker av denne typen pleier jeg å starte med ytringsfriheten og Grl § 100. Dennes tredje ledd lyder:
«Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.»
Politiet er, som statens maktapparat, i høyeste grad en del av statsstyrelsen, og bilder er ytringer. Det er viktig med kritisk omtale av hvordan politiet utøver og eventuelt misbruker sitt maktmonopol. Man må selvfølgelig kunne dokumentere hendelser, blant annet ved å filme politiets handlinger. Vi har dessverre en historie hvor politiet har villet skjule og dekke over politivold, og man kommer ikke noen vei uten dokumentasjon. Det verste eksempelet jeg kommer på fra norsk rettspraksis er den såkalte “Maridalsaken” Rt 1982 s 173. To biltyver ble pågrepet og deretter mishandlet og skadet. 11 polititjenestemenn var til stede, men ingen hadde sett noe, og ingen ble dømt. Det finnes flere eksempler, uten at jeg går inn på dem.
Det er ikke noe forbud mot å filme eller fotografere hendelser. Det kan i visse tilfeller være forbudt å offentliggjøre bilder eller film. Men det er vanskelig å se at slike forbud kan gjelde offentliggjøring av film eller bilder av politiet.
Lovhjemler nødvendige for å ilegge bot
Som så ofte er tilfelle, er medieomtalen av saken ufullstendig. Det gjengis en faksimile av en del av forelegget. Det opplyses at forelegget ble ilagt «for å forstyrre politiets arbeid». Men det står ikke med hvilken lovhjemmel forelegget er gitt. Skal noen kunne straffes, må det være en lovbestemmelse som sier at handlingen er straffbar. Dette følger av Grunnloven § 96. I hvilken lovbestemmelse politiet gir hjemmel for straff, er ikke opplyst i Dagbladets omtale av saken. I straffeprosessloven § 256 første ledd er det bestemt hva et forelegg skal inneholde. I nr. 1 står det:
«opplysning om hvilket straffebud som er anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken»
Hvis det forelegget Dagbladet delvis gjengir i faksemile er formelt korrekt, inneholder det en angivelse av lovhjemmel. Men slike detaljer har ikke Dagbladet sett noen grunn til å gjengi. Dermed blir det vanskelig å vurdere saken. Vi må stille opp noen hypoteser om mulige lovhjemler. Da er det en risiko for at jeg kan overse noe. Den sjansen får jeg ta.
Leder for politiets enhet i Øst, John Roger Lund, sier til Dagbladet:
«… når politiet i forbindelse med en tjenestehandling ber en om å slutte å filme eller forlate stedet så er man pålagt å følge den anmodningen man får.
– I noen situasjoner så ber vi folk om å forlate stedet eller slutte å filme for å ikke eksponere de vi snakker med, og for få arbeidsro. Det er ikke uvanlig det heller.
Han forteller videre at man kan vente seg et forelegg, eller til og med en pågripelse, hvis man nekter å følge politiets ordre om å fjerne seg fra et område som politiet definerer. Dette skal imidlertid begrunnes og forklares godt der det er anledning.»
Tidligere domsavsigelser på feltet er få
Det spørsmålet som må vurderes, er om dette stemmer, og om det finnes hjemmel for straff om man ikke retter seg etter det politiet sier. At politiet ber folk om å forlate et sted eller ikke filme, er i utgangspunktet greit nok. Det har blitt slik at altfor mange filmer f.eks. ulykker. Men spørsmålet her er ikke om politiet kan be noen om ikke å filme, men om de kan pålegge folk å ikke filme, og å bøtelegge folk som ikke etterkommer et slikt pålegg. Når det gjelder eksponering av de som politiet snakker med, så vil det være et spørsmål om det er lov å offentliggjøre et opptak. Det er ikke noe forbud mot å filme.
«Bilder er ytringer»
Den eneste dommen vi har, i alle fall fra Høyesterett, som kan minne om en slik situasjon, Rt-2008–489 Plata, gjaldt et tilfelle hvor politiet i Oslo overlot film fra sine overvåkingskameraer, som viste en pågripelse, til NRK. NRK sendte en redigert utgave av opptaket. Den saken som endte i Høyesterett var mot NRK, og gjaldt krenkelse av privatlivets fred. Men det opplyses i saken at daværende politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, i en annen sak knyttet til samme forhold, var blitt dømt til å betale en bot på 10 000 kr og 50 000 kr i oppreisning, for brudd på den dagjeldende personopplysningsloven § 39, jf. § 48 bokstav e. Oslo politikammer ble i samme sak dømt til å betale en bot på 100 000 kr, og 100 000 i oppreisning. Andre saker som gjelder filming eller fotografering av pågripelser eller lignende, kjenner jeg ikke til. I saken kunne den pågrepnes stedatter et øyeblikk sees i profil. Det var inngått forlik mellom NRK og stedatteren, slik at saken for Høyesterett bare gjaldt den pågrepne. Det var bare vist film av ham bakfra, slik at ansiktet ikke ble vist. NRK ble frifunnet.
– Vi må ikke rette oss etter alt politiet sier
Politiet er vant til å ta seg til rette, og at det skal mye til før det får noen konsekvenser om de opptrer ulovlig, som da en polititjenestemann ulovlig slettet bildene til en VG-fotograf fra en ulykke i Oslo. Det fikk ingen konsekvenser. Det ble bare den sedvanlige svadaen om at man skal lære av det, som det pleier å bli når representanter fra det offentlige gjør noe ulovlig:
«Denne saken blir brukt til konkret læring og gjennomgåelse av rutiner så dette ikke skal skje igjen», sier [Pressesjef ved Oslo politidistrikt, Unni] Grøndal. Hun sier hendelsen nå skal brukes i samhandling med og tilrettelegging for media.
Hva kan så politiet pålegge oss? Politiloven § 5 lyder:
«Enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir i medhold av bestemmelsene i kapittel II i denne lov.»
Det er ikke slik som mange, åpenbart også mange i politiet, tror at vi alltid må rette oss etter politiets pålegg. Politiets myndighet til å gi pålegg som vi må rette oss etter, er begrenset til de situasjoner som er omhandlet i politiloven kapittel II. Det vil si politiloven §§ 4 til 14.
§ 4 sier bare hvem som har politimyndighet. § 6 gjelder politiets utøvelse av sin tjeneste, blant annet at politiet skal opptre saklig og ikke bruke unødig makt. § 6a gjelder (politiets) kameraovervåking og § 6b gjelder vilkår for politiets bruk av skytevåpen. § 7, som er den eneste relevante i vår sammenheng, gjelder håndhevelse av den offentlige ro og orden, denne kommer jeg tilbake til. § 7a gjelder visitasjon for å avdekke skytevåpen, § 8 innbringelse, § 9 inngrep overfor berusede personer, § 10 visitasjon for å bringe på det rene en persons identitet, § 11 arrangement på offentlig sted, § 12 hjelp til syke, § 13 inngrep overfor barn og § 14 politivedtekter.
I politiloven § 7 første ledd, angis tre situasjoner hvor politiet kan gripe inn:
- for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser
- for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet
- for å avverge eller stanse lovbrudd.
Jeg kjenner som nevnt ikke den aktuelle situasjonen annet enn gjennom Dagbladets omtale. Men det er vanskelig å se at å filme politiets anholdelse eller trakassering av en ungdom, forstyrrer den offentlige ro og orden, eller gir grunn til frykt for slike forstyrrelser.
Slik filming kan heller ikke innebære noen fare for allmennhetens eller enkeltpersoners sikkerhet. I og med at det ikke er noe forbud mot å filme, kan det å gripe inn for å hindre filming ikke være noe man gjør for å avverge eller stanse lovbrudd.
Vanskelig å se at filming forulemper politiet
Straffeloven har i alle fall en bestemmelse som kan være relevant: Strl § 156, som lyder:
«Den som hindrer en offentlig tjenestemann i å utføre en tjenestehandling, for eksempel ved å nekte adgang til steder hvor han har berettiget tilgang, straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder.
Den som ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten, straffes med bot.»
Den som filmer politiet nekter dem i alle fall ikke adgang til et sted hvor politiet har berettiget adgang. Det er også vanskelig å se at filming på annen måte hindrer politiet i å utføre en tjenestehandling. Ifølge Dagbladet ble personen bedt om å flytte seg 200 meter vekk, og så stor avstand kan politiet umulig trenge for at de uforstyrret skal kunne anholde en enkeltperson. Det er også vanskelig å se at filming forulemper politiet.
Jeg finner ingen lovbestemmelse som gir politiet hjemmel til å nekte en person å filme deres handlinger, og da er det selvfølgelig heller ikke hjemmel for å ilegge straff for å ha filmet eller for ikke å ha etterkommet et uhjemlet pålegg. Saken reiser prinsipielle spørsmål, og jeg håper derfor at forelegget ikke blir vedtatt.
Det synes å koke ned til at politiet ikke ønsker oppmerksomhet om sine handlinger, og vil hindre noe som kan dokumentere kritikkverdige forhold.
Teksten ble opprinnelig publisert på Olav Torvunds blogg den 5. august, og gjengis i Utrop med skribentens tillatelse.
