Tyrkias president, Recep Tayyip Erdoğan, i en scene fra dokumentaren «En gave fra Gud».
Foto: Screenshot, «En gave fra gud»
En dokumentar om kuppforsøket i Tyrkia glemmer viktige spørsmål. – Gülen-bevegelsens sanne ansikt har vist seg både før, under og etter kuppet, forteller Sercan Leylek. 

Norske leseres engasjement rundt internasjonal politikk og forskjellige verdenssaker er fascinerende. Det er veldig få steder på jorden der det er samlet så mange avanserte og krevende lesere. Dette skyldes det høye antallet utdannede. Kanskje er mangel på problemer i regionen også en annen faktor i dette resultatet.

Folket svelger dokumentar med tvilsomme kilder

Vanlige medieorganisasjoner gjør sitt beste for å dekke behovene til publikum, og konkurransen mellom avisene er tydelig. Imidlertid er det tilsynelatende også et annet fenomen som også vokser, og det er intellektuell uvitenhet. Publikum leser få artikler og ser overfladiske dokumentarer om et viktig emne, som får dem til å se ting med denne vinklingen. 

Det som fikk meg til å skrive akkurat denne teksten er en fersk dokumentar: En gave fra Gud. Jeg har tidligere satt pris på verkene til Integral Film, herunder dokumentaren Mannislam (2014), og jeg vil ikke gå glipp av sjansen til å anmelde deres verdifulle arbeid igjen.

En gave fra Gud fokuserer på et mislykket kuppforsøk som fant sted 15. juli 2016 i Tyrkia. Som resultat av denne hendelsen, døde mer enn 300 mennesker, tusenvis ble såret og millioner av liv har blitt rammet.

Integral Film har samlet synspunktene fra et bredt spekter av deltakere. De klarer å nå frem til anerkjente figurer fra tyrkiske, politiske debatter, og listen over intervjuobjekter rommer en perfekt katalog av forskjellige politiske synspunkter, bortsett fra Doğu Perinçek, grunnet at han er en kjent spøk i Tyrkia. I dokumentaren har dog Mr. Perinçek blitt fremstilt som en pålitelig kilde for informasjon, til tross for at han er en mester i konspirasjonsteorier og at hans parti følgelig fikk 0,25% av stemmene ved forrige valg.

Gülen-bevegelsens rolle glemt

For å utdype det jeg nevnte om intellektuell uvitenhet: 

Ola Nordmann lyttet til påstandene fra Mr. Perinçek og leste tittelen, «Leder av Vatan-partiet», under hans navn. Etter hvert betraktet Ola Nordmann ham som en pålitelig kilde til informasjon uten å vite noe om hans sanne status.

Et annet poeng som forstyrret meg alvorlig var relatert til mangelen på visjon i dokumentaren. Filmen er regissert av Nefise Özkal og litteraturviteren Jørgen Lorentzen, og Jørgensen fokuserer på ledetråder rundt kuppkvelden. Han drukner i detaljer, mens vi ser bilder fra kuppet, og hører påstandene rundt ulike hendelser fra vitner. Men alt dette bidrar bare til å hindre publikum i å få med seg det store bildet. For det finnes ingen kronologisk sammensatte begivenheter som førte oss til 15. juli – Rom ble ikke bygget på en dag.

En stor del av norske medier foretrakk å fremstille Gülenister som engler


En stor del av norske medier foretrakk å fremstille «Gülenister», medlemmer av den kontroversielle Gülen-bevegelsen, som engler. En gave fra Gud følger også denne tradisjonen. Gülen-bevegelsen er av den tyrkiske staten klassifisert som en terroristorganisasjon, mens andre hevder at organisasjonen arbeider med sosialt bevisst dialog. Andre, igjen, ser organisasjonen som en religiøs sekt. Under sine uttalelser i filmen nevner Lorentzen bare én kritiserende setning om Gülen-bevegelsen der han godtar det faktum at de spredte seg i de forskjellige lagene av den tyrkiske republikken. Og dét er dét. Imidlertid må man trolig skrive mange bøker for virkelig å kunne forklare hva Gülen-bevegelsen har gjort de siste 40 årene. Likevel vil jeg nevne noen av milepælene før den famøse julidagen i 2016.

Gülens propagandamaskineri

Gülen-bevegelsen har et veldig sterkt utdanningsnettverk. De bruker skolene sine til å oppdage fattige og intelligente elever. Disse barna blir fulgt opp av sine såkalte brødre og senere har de blitt plassert i kritiske posisjoner av staten som hjernevaskede individer, herunder som påtalemyndigheter, guvernører, militære offiserer, politimenn m.fl. Etter hvert beskytter disse personene de korrupte behovene i bevegelsen, i stedet for å følge forskriftene og lovene. Nesten alle kjenner denne historien i Tyrkia, men veldig få har hørt den i Norge.

Etter at maktkampen mellom Tyrkias president, Recep Tayyip Erdoğan, og Gülen-bevegelsen nådde sin topp, la tyrkiske myndigheter ned skolene. Dette har vært et nederlag for bevegelsen fordi Erdoğan målrettet rammet røttene til bevegelsen med denne beslutningen. Den samme handlingen skapte videre en sosiologisk uro for Gülenistene. Menneskene som pleide å jobbe på disse skolene, ble plutselig arbeidsløse, og noen av dem begynte å ta side med Erdoğan.

Erdoğans andre sterke slag var rettet mot bevegelsens medieknutepunkt. Gülens avis Zaman ble stengt av tyrkiske myndigheter den 4. mars 2016. Med andre ord, bare fire måneder før kuppet skjedde. Denne avisen var festningen for Gülen-bevegelsen, og den var den mest sirkulerte avisen i Tyrkia i mer enn 25 år. Vær så snill, følg med. Det var ikke den mest solgte avisen, men mest sirkulerte. Gülen-bevegelsen distribuerte til og med avisen  gratis i så mange år.

Både Gülen-bevegelsen og Erdoğans regjering utførte mellom slutten av 2013 og juli 2016 gjengjeldelsesaksjoner. Siden institusjonene til staten er sterkere enn bevegelsen, hadde Gülenistene bare ett alternativ igjen for å vinne denne krigen: Coup d’etat.

Spørsmålene om Gülen som ikke stilles

Værende i opposisjon til Erdoğan ser jeg selv ingen grunn for at han skulle arrangere et falskt kupp – det trengte han ikke. Han hadde allerede et veldig sterkt grep om makten før kuppet skjedde. Å invitere millioner av mennesker ut i gatene og la soldatene jakte er heller ikke et troverdig scenario – fordi det ville være en stor risiko. Ingen kan garantere for de store folkemengdenes respons i tider med kaos.

Vi bør i det hele tatt oftere stille spørsmål ved statusen til Gülen-bevegelsen. Hvorfor bor lederen deres i USA? Hvorfor ønsker de makt så dypt? Hva vet vi om deres korrupte fortid? Hvordan trengte de inn i den tyrkiske staten? Kan de gjøre det samme i Norge? Kan en annen islamistgruppe la seg inspirere med denne blåkopien og følge den samme veien i Europa? Hvorfor brydde de seg ikke om menneskerettigheter og demokrati før deres maktkamp startet med Erdoğan?

Å skrive om intellektuell uvitenhet har vært i tankene mine i mer enn to år. Jeg vil takke Integral Film for å ha gitt meg et så perfekt eksempel ved hjelp av sin dokumentar. Hvis det de ønsket å gjøre var å vise Gülen som engel og Erdoğan som ond, gir jeg 5 stjerner for En gave fra Gud.