Foto: pixabay
Kommentator i Utrop.
- Overtagelsen av sivilsamfunnet er et demokratisk problem - 11.02.2021
- Ingen nasjonalstat uten nasjonen - 26.01.2021
- Den nye arbeiderklassen – og hvorfor ingen liker dem - 29.11.2020
Det er en sannhet de færreste av norske innvandreres selvutnevnte talsmenn vil erkjenne: Den raskeste veien til suksess i Norge går gjennom assimilering. Det er mange med innvandrerbakgrunn som stormer opp og frem. De fleste har til felles at de er norske, uten bindestrek.
Klokt å investere i landet en flytter til
Det er mye å hente på å slutte å late som om man står med ett bein i to kulturer og erkjenne at du står med begge føtter i Norge. Å utvandre er et stort valg, et valg hvor prisen ofte først blir åpenbar etter at det er tatt.
Slik er det ofte for førstegenerasjons utvandrere, de som Knut Hamsun beskrev som «rykket opp med roten» og som tilbringer resten av livet med å trekke disse røttene etter seg. Naturligvis skal det være lov å dyrke gamlelandet, men det er trolig klokere å investere i kulturen i det landet du faktisk har valgt å bosette deg i og hvor dine barn vil vokse opp.
Den israelske historikeren og professoren Yuval Noah Hariri har rett når han skriver: «(…) en nasjonalstat er langt mer enn en samling mennesker som tåler hverandre. Derfor er det ikke nok at innvandrere overholder europeiske standarder for toleranse. De må også ta til seg mange av de unike egenskapene til britisk, tysk eller svensk kultur, uansett hva disse måtte være. Ved å gi dem innpass tar den lokale kulturen en stor risiko og en enorm utgift.»
Oppskrift på fremmedgjøring
Det er naturlig for mange å vise sin takknemmelighet for alt Norge gir gjennom kulturell tilslutning. Å si dette høyt er kjetteri, naturligvis. Alle vet jo at venstreradikale er innvandreres sanneste talsmenn: Slike som ser rasisme i enhver ytring og strukturell undertrykkelse i enhver hendelse.
Jeg er full av medfølelse. Ingen gruppe skulle trenge å representeres av de folkene, for det er tilnærmet en historisk lov at venstreradikalt engasjement nesten alltid ender opp med å skade de grupper de ønsker å hjelpe.
Jeg mener det er uklokt å fokusere på det iboende og særegne; det som skiller oss fra hverandre. Det er en bjørnetjeneste å oppmuntre innvandrere til å markere kulturell avstand til befolkningen i landet som har tatt dem imot. Fordi det er en oppskrift på fremmedgjøring.
Ledere som viser interesse for nasjonsbygging
Den svenske sosiologen Åke Daun har skrevet om hvordan svensker «liker å være lik hverandre». Det samme går for nordmenn. Dersom du omfavner identiteter som oppfattes som en avstandstagen fra norsk kultur, velger du også utenforskap.
Fremtidige forskere vil undre seg over at en hel generasjon ‘integrasjonseksperter’ ikke evnet å se i hvilken grad velferdsstatene i Nord-Vest-Europa var frukt av en spesifikk kultur og naiviteten som fikk de samme til å tro at denne modellen kunne bevares uten kulturelt samhold.
Fra Danmark til Storbritannia og Frankrike ser vi i dag en bevegelse mot tydeligere forventninger om tilslutning til en ‘tett’ nasjonal kultur enn et ‘tynt’ verdi-surrogat. Europeiske ledere viser nå for første gang i en generasjon interesse for nasjonsbygging.
Staten bør ha frivillig assimilering som mål – prioriteringen her er norsk språk
Det mest profilerte eksemplet er Frankrikes nye ‘nasjonaltjeneste’ som ble innført på frivillig basis i 2019 og er et fire ukers opplegg for alle 16-åringer med å fremme patriotisme og samhold i befolkningen som et hovedmål.
Språk, litteratur, kunst og film hjelper
Tilbakeslaget mot flerkultur kommer dels av at ikke noe land har råd til å importere en underklasse av kulturelt fremmede mennesker som blir opprettholdt av skattene som er betalt av en innfødt middelklasse som har lite til felles med dem.
Nasjonsbygging ville som en første regel innebære at staten fremmer den nasjonale kulturen. Naturligvis kan andre kulturer dyrkes, men dette er ikke statens oppgave. Staten bør ha frivillig assimilering som mål. Prioriteringen her er norsk språk.
Nå vil enkelte tro at vi er i mål, nå som morsmålsundervisning er blitt nedprioritert, men resultatene fra de nasjonale prøvene i 2016 viser at både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, skårer lavere enn øvrige elever på de fleste prøvene.
På prøvene i lesing og regning var det flest innvandrerelever på de laveste mestringsnivåene. På ti år har antall elever som ikke får fullverdig vitnemål fra ungdomsskolen nesten doblet seg, mange av disse er innvandrere som sliter med norsken.
Dette er et kjempeproblem, mest for de som ikke nyttiggjorde seg skolegangen bedre. Foreldrene må ta sin del av skylden. En del foreldre tar ikke inn over seg at uten å kunne snakke og skrive godt norsk, er deres barns sjanse for oppadgående sosial mobilitet drastisk redusert.
Et annet stalltips er å gjøre seg kjent med kanon, med de viktige verkene innen norsk litteratur, kunst og film. Kulturell kompetanse som er nesten som en ‘super power’, en betimelig Fleksnes-referanse kan åpne dører.
I sum: Det er et fritt land. I Norge kan du velge å leve som om du var i en annen kultur eller et annet århundre om du vil, men dersom du har ambisjoner om å lykkes i dette samfunnet er den raskeste og beste veien å assimilere deg; å gjøre språket og kulturen til din egen.
Velkommen skal du være!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
