Foto: Kari Bye
Hva er forskjellen? Asle Toje skriver om integrering og assimilering i Utrop den 17. august. Jeg tolker ham i beste mening, og har et like konservativt ståsted. I tillegg er jeg selv innvandrer som er både sosialt og kulturelt integrert.
Assimilering i Norge har ikke vært noen suksess
Den som lar seg assimilere, frivillig eller ufrivillig, visker bort sin egenart, deler av sin identitet. Den som lar seg integrere tar til seg majoritetskulturen og beholder samtidig sin egenart.
Norge har en ganske fæl historie med å forsøke å assimilere deler av befolkningen. De verste og mest aggressive erfaringene er mot taterne/romani og samene. Staten og kirken skulle ikke bare lære dem norsk, men skulle utradere deres eget språk. I taternes tilfelle skulle staten ikke bare lære dem å bli bofaste, men gjorde mange forsøk på å utradere deres kultur og det som verre var; folkemord. I over 100 år arrangerte staten, gjennom sine fantefogder, årlige fantejakter. Kongen hadde nemlig satt skuddpremie på taterne. Disse fantejaktene ble arrangert årlig. Det mest infame forsøket på å få bukt med taterkulturen var stortingsvedtaket – loven som forbød taterne å eie hest! Denne loven kom i 1953! I vår tid. Etter krigen. I det demokratiske Norge! Denne loven ble fjernet i 1974! (Jeg tok artium i 1974.)
Viktig med både sosial og kulturell integrering
Norge har mye erfaring med assimilasjonspolitikk. Erfaringen er stort sett negativ. Jeg leser Tojes tekst som et ønske om i gi gode råd til innvandrere for å lykkes best mulig og raskest mulig i Norge. Det er bra. På mange punkter er jeg helt enig med Toje. Der jeg er uenig er i enten-eller-tankegangen. Det går fint an å tenke både-og. Integrering er både-og. Både å ta til seg norsk språk og kultur, samtidig som man bevarer det sentrale i din monoritetsidentitet. Det er ingen grunn til at samfunnet skal se det som en trussel. Tvert om, det er en berikelse for samfunnet. Det er et gode for samfunnet å ha innbyggere som er både to- og trespråklige.
Jeg er en dobbelbindestreksnordmann.
Jeg har lært av sosialantropolog og forsker Thomas Hylland Eriksen forskjellen på sosial integrering og kulturell integrering. Begge deler er viktig for å lykkes helt med sine integreringsambisjoner. Man er sosialt integrert når man behersker norsk, deltar i yrkeslivet og deltar på dugnader. Dersom man samtidig bare ser på utenlandske TV-kanaler og ikke leser norske aviser blir man ikke kulturelt integrert. Man må også sørge for at ens barn kan sin Torbjørn Egner og Anne Cath Vestly, både Hakkebakkeskogen, Kardemommeby og Knerten-historiene. For ikke å glemme Mormor og de 8 ungene.
Stødig integrering lønner seg
Mens Toje slår et slag mot bindestreken vil jeg slå et slag for bindestreken. Jeg er en
dobbelbindestreksnordmann. En ungarsk-jødisk-nordmann. Født i Ungarn av jødiske foreldre og innvandret til Norge som 5-åring. Vi har alle ulike identiteter. (Noen vil si deler av sin identitet.) Utfordringen er å være trygg i dem alle. Nasjonale identiteter, religiøse identiteter, kjønnsidentiteter, regionale. og lokale identiteter. Identitet som sønn, far, bestefar, ektefelle, etc. Jeg har også en identitet som oslogutt og grorudgutt. Det er ikke alltid smertefritt eller enkelt å være trygg i alle sine identiteter. Min Grorud-identitet fikk seg f.eks. en knekk da jeg som 17-åring ble sammen med en pike fra Smestad. Da ble jeg selvbevisst min Grorud-sosiolekt.
Både for den enkelte innflytter til Norge og for det norske samfunnet er det bedre, mer verdifullt, å bli godt integrert, både sosialt og kulturelt, enn å la seg assimilere. Storsamfunnet vil tjene på det. Bedriftene og organisasjonene vil tjene på det. Å bevare sin egenart og være en god nordmann samtidig er fullt mulig. Kanskje litt mer krevende, men mye mer givende.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
