Foto: Firuz Kutal
Edita Ticevic ser tilbake på egen barndom.
Edita Ticevic

Det var en gang en liten jente
født i et land med vakre sjøer
og grønne fjell
plutselig ble alt borte
på grunn av et kraftig bombesmell

hun var så glad
hadde et trygt hjem
gode venner
en dag ropte mamma høyt:
«Fort, kjære barn. Nå må vi flykte
byen vår blør
byen vår brenner»

en dag våknet jeg i et fremmed land
så utover et blått hav
en vakker strand
jeg tenkte
her er det trygt
og ingenting brenner
fortsatt
jeg følte meg så tom
krigen splittet meg
og mine kjære venner

nå står jeg her
på den trygge norske jorden
tårene renner og jeg har lite mot
i stillhet vil jeg gråte
i mørket vil jeg sørge

som jeg lengter
etter de vakre sjøer
og grønne fjell
der hvor barndommens glede sluttet
med et kraftig bombesmell