Foto: PIxabay
Asle Toje slår, i et Utrop-innlegg den 17. august, et slag for assimilering – at minoriteter skal gi avkall på sin særegenhet. De skal ikke være norsk-pakistanere eller norsk-somaliere, de skal være norske. Og Toje forteller: «Det er en sannhet de færreste av norske innvandreres selvutnevnte talsmenn vil erkjenne: Den raskeste veien til suksess i Norge går gjennom assimilering. Det er mange med innvandrerbakgrunn som stormer opp og frem. De fleste har til felles at de er norske, uten bindestrek.»
Ingen vinning når utenforstående kritiserer en minoritets identitet
Jeg har sympati for holdningen at minoriteter bør assimileres. Men argumentene bygger på egne følelser, ikke på empiri om hva minoriteter er tjent med. Og Antirasistisk Senters nestleder Ervin Kohn traff godt i sitt svar i Utrop den 22. august. For ønsket om assimilering av minoriteter bunner egentlig i et egosentrisk ståsted: Hva er lettest for meg? Jeg synes nok det er enklere å leve i et samfunn hvor alle er ganske like. Om det er et bedre samfunn, er et helt annet spørsmål. En del forskning tyder på det motsatte, for eksempel er kreativiteten i et samfunn større om befolkningen er mangfoldig også i kultur. Så om assimilering vil tjene oss økonomisk, er jeg neimen ikke sikker på.
Men Toje sier at han har innvandrernes ve og vel i tankene når han skriver at de bør la seg assimilere. Her ser jeg som leser en paternalisme, en ovenfra-ned holdning. Innlegget som ber minoriteter gi avkall på sin identitet avsluttes til og med slik: «Velkommen skal du være!». Forskningen finner at det er typisk at folk fra flertallsbefolkningen vil at minoriteter skal gi slipp på sin identitet. Og like tilbakevendende i forskningen er det at minoriteter ønsker og er tjent med integrasjon, ikke assimilering.
Ønsket om assimilering av minoriteter bunner egentlig i et egosentrisk ståsted: Hva er lettest for meg?
På sett og vis har jeg selv bidratt til kritikken av etnisk identitet, ved å stille spørsmålstegn ved den etablerte sannheten at minoriteters psykiske velvære er bedre om de tar vare på sin særegne identitet. Samtidig deler jeg Tojes frykt for at minoritetsgrupper ikke i tilstrekkelig grad tar til seg majoritetens språk og kultur. Men her er en nyansert tilnærming bedre. Det tjener sjelden formålet at utenforstående kritiserer en minoritets identitet – det fører lett til at minoriteten får et enda større behov for å skille seg ut.
Mangfoldet som bør utnyttes
Slik jeg ser det, ligger innvendingen mot Tojes innlegg mellom linjene i sitatet jeg gjenga ovenfor: «Den raskeste veien til suksess i Norge går gjennom assimilering. Det er mange med innvandrerbakgrunn som stormer opp og frem. De fleste har til felles at de er norske, uten bindestrek.» Ikke vet jeg om de som har stormet opp og frem sier seg enig i karakteristikken av dem. Men jeg vet at mange som ønsker å ta vare på sin identitet i tillegg til den norske, sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, til jobbene de ønsker. Så de prøver å skjule sin særegenhet. Noen av dem går så langt at de gir slipp på det mest identitetsskapende de har – navnet sitt – og tar et norskt navn i stedet. På den måten håper de å nå fram i norsk arbeidsliv. Det er ikke bare et nederlag for den som motvillig gir avkall på sin identitet, det er også et nederlag for Norge.
Vi som for mange år siden vokste opp i et etnisk homogent samfunn kan ha vanskelig for å henge med i utviklingen, vi blir lett intolerante overfor det nye. Men mangfoldet fortjener ikke bare å bli tolerert, vi kunne også utnyttet den bedre i landet vårt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
