– Programkomitéene i partiene er i ferd med å gjøre ferdig sine utkast til partiprogram for de neste fire årene, men ingen vil si noe om den økende friksjonen mellom ytringsfriheten og rasismeparagrafen.
Foto: Pixabay
Friksjonen mellom ytringsfrihet og krenkelser krever nye strategier, men det er lite nytt i partiprogrammene, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde
Latest posts by Aslak Bonde (see all)

Det finnes knapt en politiker som vil forby Koran-brenning. De vil ikke oppleve det samme som Jonas Gahr Støre gjorde etter karikaturstriden.

Trump kan bli gjenvalgt på lov og orden-budskap

Norge er veldig annerledes fra USA. Likevel kan det være nyttig å vurdere de siste ukenes bråk og uro rundt SIAN-demonstrasjonene i lys av det som skjer på den andre siden av Atlanterhavet. Profesjonelle provokatører får relativt få av sine motstandere til å svare med vold og hærverk. Debattklimaet blir polarisert. Volden og uroen tiltar. Publikum som følger med via sosiale medier oppfatter at konfliktene er skarpere og mer omfattende enn de kanskje er. Derav følger både en oppfatning om at man må velge side og at den ene eller andre må rydde opp.

I USA kan det føre til at Donald Trump i høst blir gjenvalgt på et lov og orden-budskap. Han fremstiller seg som den sterke presidenten som tvinger demokratiske guvernører og ordførere til å beskytte sin egen befolkning mot livs- og samfunnsfarlige Black Lives Matter-demonstranter. 

På sin plass med debatt – men den uteblir

I Norge har demonstrasjonene til SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) og de ulovlige svarene vært såpass lite omfattende at det ikke er noen grunn til å tro at de vil bety noe for valgkampen neste år. Et titalls SIAN-provokatører og noen titalls steinkastende motdemonstranter skaper ikke akkurat noen følelse av at samfunnet er i ferd med å gå i oppløsning. 

Likevel er det pussig at det er så stille i de fleste politiske miljøer om det som foregår. De ser hvordan politikere fra deler av Fremskrittspartiet og deler av Rødt bruker uroen til å oppildne sine egne følgere. De fleste av dem erkjenner også at de to grupperingene har et potensiale for å få flere tilhengere.

Det gjelder på den ene siden de som er redd for fremmede – enten det er kulturen, egen sikkerhet eller arbeidsplassene de er redd for. De kan få bekreftet sin frykt når de ser bilder av mørkhudet ungdom som går til angrep på politibiler. På den andre kanten er det en god del mennesker som har kjent strukturell rasisme på kroppen, og det er mange troende som ikke bare ser på Koran-brenning som en krenkelse, men også som en klar beskjed om at både de og deres religion er uønsket her i landet. Når de ser at politiet gjør alt de kan for å beskytte dem som vanærer koranen, får en del av dem bekreftet at heller ikke myndighetene eller politikerne tar deres religion og deres tilstedeværelse i det norske samfunnet på alvor.

Det er pussig at det er så stille i de fleste politiske miljøer om det som foregår

Med et slikt utgangspunkt skulle man i det minste tro at det hadde kommet en skikkelig politisk debatt om hvordan samfunnet og de aller fleste politikerne forholder seg til SIAN-demonstrasjonene. Er det så opplagt at politiet må beskytte folk som åpent sier at de ikke har noe annet formål med sine ytringer enn å krenke og å oppildne til bråk og vold?

Ytringsfrihet klar for nye debatter – partiprogrammene uforandret

Jonas Gahr Støre forsøkte så vidt å ta denne debatten da han var utenriksminister. Da Jyllandspostens karikaturtegninger av Mohamed ga spiren til voldsomme opptøyer i mange arabiske land vinteren 2006, forsøkte han å se saken fra to sider. Han støttet prinsipielt redaktørenes rett til å trykke karikaturtegningen, men han antydet også at det var unødvendig og at man burde ta hensyn til hvordan en slik tegning ble oppfattet av sterkt troende muslimer. Forsøket på å nyansere var mildt sagt lite vellykket. Han ble sett på som unnfallende og uklar. Selv 14 år etterpå trekkes hans uttalelser frem med jevne mellomrom.

Etter dette har alle norske politikere lært at de må være krystallklare på prinsippet om ytringsfrihet. Det er bare hatefulle ytringer og oppfordring til vold som skal forbys. Alt annet skal være tillatt. Om noen skulle bruke ytringsfrihet helt bevisst for å bryte ned samfunnsordenen, kan man heller ikke gripe inn. Det er nemlig umulig å trekke et prinsipielt skille mellom ytringer som er konstruktive og de som utelukkende kommer for å krenke og å skape bråk.

Etter SIAN-demonstrasjonene i Oslo siste helgen i august sa statsminister Erna Solberg offentlig at hun var redd for at politiets forsvar av SIAN kunne oppfattes som om man var likegyldig overfor organisasjonen. Men det var etter hennes mening en kostnad man må ta når det står i Grunnloven at alle skal få ytre sin mening.

Hvor stor den kostnaden er, er det ingen politikere utenom de på ytterfløyene som ønsker å debattere. Ikke tar de ordet blasfemi i sin munn heller. Det er ikke mer enn fem år siden det var en bestemmelse i straffeloven som forbød folk å håne, å krenke og å «vise ringeakt» for religionen. Den såkalte blasfemiparagrafen var fortsatt ønsket av en god del kristne miljøer, men i de siste tiårene ble den til et anti-ytringsfrihets symbol. Dermed måtte den bort – den ble fjernet ved hjelp av et hastevedtak i Stortinget.

I disse dager er programkomitéene i partiene i ferd med å gjøre ferdig sine utkast til partiprogram for de neste fire årene. Da skulle man jo også tro at det ble lagt opp til en litt mer nyansert drøftelse av forholdet mellom absolutt ytringsfrihet og vern av provokasjoner. Verden ser ganske annerledes ut i dag enn den gjorde da karikaturstriden raste for fjorten år siden.

Men nei, ingen endring er å spore. Frykten for å bli oppfattet som uprinsipiell i forsvaret av såkalte vestlige verdier er mye større enn frykten for at SIAN og ytterliggående antirasister sammen skal klare å øke konfliktnivået i samfunnet.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER