Foto: Pixabay
Min svigermor, som mistet sin unge svigersønn alt for tidlig på grunn av kreft, sa: «Jeg stoler på at Gud har kontroll.» Jeg tror hun har rett. Jeg tror ikke hun mener det var noen hensikt med den tragiske hendelsen. Jeg tror ikke hun mener det var Guds vilje eller at det inngikk i en guddommelig plan som Gud er alene om å forstå og kontrollere. Jeg tror ikke hun mener Gud visste om hendelsen på forhånd, selv før universet ble skapt. Tvert imot, jeg tror Gud sørger sammen med henne, og jeg tror Gud ønsker det ikke skulle ha skjedd.
Det jeg tror min svigermor mener, stikk i strid med det som synes å være gjeldende, er at det finnes en guddommelig og trofast kjærlighet som er større enn noen tragedie hun eller andre kan erfare. En kjærlighet som ikke forårsaker tragedier, men som gjenoppretter fra dem og som alltid er virksom, selv uten at vi trenger å be om det. Denne kjærligheten blir oss til del fra Guds eget hjerte, uoppfordret og av og til ganske ufortjent. En kjærlighet som er unilateral. Og på denne måten har Gud kontroll, ja. Så ja, Gud har kontroll, men gjennom barmhjertighet og forsonende kjærlighet, ikke gjennom forutbestemmelse og forhåndskunnskap.
Mange muslimer, jøder og kristne forfekter følgende:
(1) Gud er konstant nådig og konstant barmhjertig.
(2) Gud er virksom i livene våre ved at Gud gir oss styrken til å håndtere enhver og alle situasjoner med mot, kreativitet og kjærlighet.
(3) Gud er utenfor tid og rom, slik at det vi mennesker kaller «fremtiden» allerede er kjent av Gud. Det gir en fornemmelse av at Gud er i kontroll på noe vis.
Er Gud i tiden?
Jeg er enig i punkt 1 og 2, men ikke 3. Jeg tror at Gud er konstant nådig og konstant barmhjertig. Jeg tror at Gud er en kilde til livsmot og mening som hjelper mennesker å håndtere en hvilken som helst situasjon. Men jeg avviser forestillingen om at Gud kjenner til fremtidige hendelser som faktiske før de inntreffer, for jeg tror ikke de «eksisterer» ennå så de kan være kjent av Gud. En av de fundamentale påstandene er at fremtiden er en åpen mulighet, selv for Gud.
Noen filosofer og teologer fra den åpne teisme-leiren omtaler dette som dynamisk allvitenhet. Gud er allvitende i den forstand at Gud vet alt som det kan vites noe om. Dette betyr imidlertid ikke at Gud vet om det som ikke ennå finnes å vite. Gud vet om det som muligens kan skje i fremtiden før det inntreffer, men ikke det som faktisk vil skje, før det skjer. Dette betyr at for ti millioner år siden, før livet utviklet seg på jorden, visste Gud at en pandemi kan inntreffe etter at livet hadde utviklet seg, men ikke at det ville skje før det faktisk skjedde. Det finnes en del av Gud som i svært stor grad er temporal. Guds kunnskap øker med tiden.
For en del av mine muslimske, jødiske og kristne venner, kan denne forestillingen – at fremtiden er åpen selv for Gud – høres dypt urimelig ut, og til og med blasfemisk. Det synes å pålegge Gud begrensninger som ikke hører Gud til, og fornekter dermed Guds majestet og mysterium. Det projiserer på Gud noe som ikke er en del av Gud, nemlig tilhørighet i tid. Videre underminerer det forståelsen av at Gud virkelig har kontroll over ting på den ene eller den andre måten. Det trekker Gud ned på vårt menneskelige nivå.
Det bekymrer meg ikke nevneverdig at Gud trekkes ned på vårt nivå, for å si det slik. Jeg tenker tross alt at noe av det som gjør Gud til «Gud» er at Gud ikke bare er majestetisk og mystisk, men også nær og kjærlig. Jeg tror at Gud fremstår for oss som et barn i en krybbe, de venneløses venn og offer for urett. Jeg tror at når vi ser for oss Gud som «i tiden», erkjenner vi noe som alltid har vært sant. Samtidig tror jeg at det finnes visdom i tanken om at Gud har kontroll. Ikke som en monark har kontroll, men heller som en kjærlig forelder som har kontroll. Navnet Jesus brukte på Gud, var Abba. I Koranen er Guds sentrale egenskaper barmhjertighet og nåde. Derfor vil jeg fremme at Gud har kontroll.
«Kontroll» i forståelsen forhåndskunnskap.
Med uttrykket «ha kontroll» kan vi mene at alt som skjer, faktisk er Guds vilje når det skjer. Pandemien er villet av Gud. Vold er villet av Gud. Tragedie er villet av Gud. Lidelse er villet av Gud. Det inngår alt sammen i Guds mystiske plan, kjent for Gud på forhånd, selv før universet ble skapt.
Mine venner som er formet av prosessteisme – ideen om at både verden og vår gudsforståelse er i stadig utvikling – og åpen teisme, har en ryggmargrefleks-reaksjon på denne tankebanen. De klarer ikke å sette sin lit til en Gud som vil vold, og gjør det heller ikke. De tror at Gud er kjærlighet, og at kjærlighet simpelthen ikke virker på den måten. Det er som en prosess-kristen venn sier: «Den Gud Jesus kjente, er ikke en slik gud. Noe av det som skjer i verden er trist og tragisk, selv for Gud.» Jeg har også muslimske og jødiske venner som er tilbøyelige til å påstå det samme.
Guds kjærlighet «har kontrollen»
Men jeg har en mistanke om at det ikke er dette det betyr for de fleste av mine venner med forskjellig trosbakgrunn, å «ha kontroll». Det betyr ikke at alt er villet av Gud. De vet at hendelser som skjer som går stikk imot Guds vilje. De vet om holocaust, om folkemordet i Rwanda, om urettferdighet, om grusomheter som er begått, om grådighet. De tenker ikke om disse tingene at de er «villet» av Gud. De tror heller at alt som skjer, på en eller annen dyp og viktig måte, er omsluttet og omgitt av noe som er enda sterkere, nemlig Guds barmhjertighet og nåde. Guds kjærlighet.
Noe av det som gjør Gud til «Gud» er at Gud ikke bare er majestetisk og mystisk, men også nær og kjærlig
Jeg frykter at mange av mine prosessvenner er litt tonedøve for denne forståelsen av at Gud har kontroll, selv om det faktisk i stor grad er i tråd med det de — jeg — tror. Vi prosesstenkere, som i stor utstrekning er påvirket bl.a. av prosess-filosofien til Alfred North Whitehead, John B. Cobb og Muhammad Iqbal, påstår følgende:
(1) At Gud gir ledende hensikter: At Gud gir hvert individ nye muligheter, hele tiden, til å handle på en konstruktiv måte på det som skjer når det skjer. Det er ren nåde at Gud gir disse mulighetene. Mulighetene er gitt selv om mennesker ikke ber om det eller mener at de trenger dem. De er gitt unilateralt.
(2) Empatisk delaktighet i glede og lidelse: At Gud er delaktig i lidelsen og gleden til hvert individ og alle individer, akkurat som Gud er delaktig i lidelsen og gleden til alle levende skapninger. Denne delaktigheten, denne dype empatien, er også gitt til hver person og alle levende skapninger, uten at det blir bedt om. Selv om vi ikke hadde ønsket at Gud skulle ta del i følelsene til alle som lider, på en barmhjertig måte, ville Gud ha gjort det. Guddommelig empati, som den guddommelige gaven av nye muligheter, er unilateral.
(3) Verdens gjenopprettelse: At når Gud erfarer det som skjer i verden, vever han det som skjer i en vakker gobelin, en kjærlighetens gobelin, og gjør den til et portrett av kjærlighet, iallfall i Guds eget hjerte. Vi ber ikke Gud om å gjøre dette. Det ligger i selve Guds natur. Gud er kanskje ingen fikser, men Gud er sannelig en gjenløser.
(4) Resirkuleringen av kjærlighet: At idet vi elsker våre neste som oss selv, mottar også Gud selve den kjærligheten vi gir hverandre, og at energien fra den resirkuleres inn i verden igjen som frø av håp og livsmot. Vi ber ikke Gud resirkulere kjærlighet. Gud gjør det unilateralt.
(5) Skapelsen av universet: At Gud «skaper universet» enten av pre-eksisterende kaos eller ex-nihilo ved å skape orden i muligheter inne i Guds egne tanker på måter som kan bidra til å skape en verden og gjøre dem tilgjengelige for skapninger for aktualisering. Mennesker ber ikke selv om denne orden. Den er en ren, unilateral gave.
Poenget mitt er følgende: Når folk sier at Gud «har kontroll», sier de samtidig at det er ting som skjer i verden, noe av det ganske vakkert, som ikke har opphav i menneskers vilje, men i guddommelig kjærlighet. De uttrykker dem riktignok ikke i forhold til noen av de ovennevnte fem punkter, og trenger ikke å gjøre det. Like fullt føler de, selv midt i krevende tider og i sorg, at det finnes noe i universet som er sterkere enn tragedien og sorgen. Dette «noe» – Guds kjærlighet – kan kanskje ikke forhindre livets iboende tragedier og sorg, men den kan delta i den som en evig ledsager, og gjenløser den og resirkulerer kjærligheten inn i verden igjen. Og det er ingenting vi kan gjøre med dette. Vi kan ikke endre guddommelig kjærlighet. Vi kan bare være takknemlige for det faktum at Guds kjærlighet «har kontroll».
Det ultimate anliggendet
I mitt eget filosofisk-teologiske arbeid, påvirket av prosessteisme, klarer jeg simpelthen ikke å argumentere med folk om dette. Min egen praktisering av min islamske tro krever ikke at alle mennesker skal konverteres til den prosessteistiske tilnærmingen. Hvis noen ønsker å si at Gud kjenner fremtiden på forhånd, ødelegger ikke det dagen min. Men er denne tilnærmingen i strid med en anerkjennelse av eksistensens uforutsigbarhet? Jeg er tilbøyelig til å påstå det. Er forståelsen av at Gud befinner seg helt utenfor tiden, en nedverdigelse av Gud? Jeg tenker ikke det, for det gjør Gud mer kjærlig, ikke mindre, å være «i tiden» på noen vesentlige måter.
Men det som fremstår som sentralt for meg, og for oss alle, er å finne tilnærminger med fokus på at det finnes en kraft i universet som er på livets side, som er konstant nådig og barmhjertig, som er nærmere oss enn vår egen pust, selv utover noe vi kan forestille oss, som vi kan sette vår dypeste tillit til. Hvis vi, når vi setter vår lit til denne virkeligheten, sier «Gud har kontroll» og vi mener at Gud har kontroll gjennom sin kjærlighet, da er jeg med. Gud har ikke kontroll gjennom fatalisme eller guddommelig forhåndskunnskap, men gjennom en trofast kjærlighet som aldri gir slipp på oss. Aldri.
Teksten er oversatt fra engelsk til bokmål av Britt Kvaran Elli.
Publisert først i Vårt Land, 29.08.20.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
