Foto: Pixabay
Alle mennesker er unike og vi er skapt som individer. Heldigvis! Likevel blir vi født inn i et kollektivt samfunn hvor vi må ta hensyn og tilpasse oss – og det er slik et samfunn blir skapt. Selv om noen er mer like hverandre enn andre, vil vi alltids måtte forholde oss til meningsmotstandere og ofte måtte inngå kompromiss. Det er slik et samfunn utvikler seg. Men nå ser vi ytringer gå forbi sunn diskurs og dialogen beveger seg mot fryktspredning og hat, med grupper som tillegger seg en høyere verdi eller tilhørighet enn andre i vårt fellesskap. Og det er slik vi går fra å være siviliserte, moderne og fremadretta til å bli et undertrykkende grått og grådig dystopisk samfunn.
Vern om mangfoldet – vi hadde ikke klart oss uten
Ytringsfriheten er kjent for oss alle, og først og fremst er den betegnet som kanskje den helligste og viktigste norske verdien vi har i samfunnet vårt i dag. Likevel har også denne nærmest altoppslukende verdien sin lovfesta begrensning blant annet hva angår trusler, diskriminering, ærekrenkelser og hatefulle utsagn mot våre medmennesker. Derfor mener jeg at det er helt forkastelig å kunne tillate seg selv å være med i organisasjoner og grupper som tråkker på vår fremste verdi ved – paradoksalt nok – å opphøye seg selv til «ytringsfrihetsforkjempere», ved å forgripe seg på grunnleggende menneskerettigheter hva likeverd blant alle mennesker på denne jorda angår.
«Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil med mitt liv forsvare din rett til å si det» – Voltaire
Med et mangfold av bagasje og perspektiver, har vi som et komplekst samfunn også ulike og ofte motstridende meninger. Og disse forskjellige meningene er det som setter samfunnet vårt i bevegelse og dytter det fremover. Likevel må det understrekes (og gjerne også skrives i kursiv!) at vi som storsamfunn, med all dertil hørende makt, skylder minoritetene våre å stå opp for og beskytte dem. For til et mangfold av meninger, hører også et mangfold av mennesker med stormende potensiale og disse er uvurderlige. Vi må slå ring om disse. Og la det være klart, at hadde vi valgt å «deportere og på livstid internere» muslimer eller andre minoriteter, hadde vi for eksempel aldri hatt oljeeventyret vårt med pådriveren Farouk al-Kasim i spissen. I iallfall ikke så tidlig som på 1970-tallet.
Lite sannsynlig at Norge går hen og blir «islamisert»
På tross av at ord kun er konstruert av simple bokstaver, bringer de med seg en makt større enn du og jeg. Derfor ligger det også et stort ansvar hos de som velger å offentlig bruke disse ordene for å dele sine meninger, ettersom disses kraft vil kunne spre seg over by og land med en enorm effektivitet. Det så vi 22. juli 2011 og den 10. august 2019. Disse datoene er svartmalt av den eneste terroren begått i Norge, begge av høyreekstremister som var inspirerte av hatefulle og generaliserende ord mot mennesker i samfunnet vårt. Mennesker de mente ikke fortjente å være en del av fellesskapet vårt. Mennesker de mente var underlegne dem selv. Og når våre mektige ord leder til sjikane, hat, frykt – og i verste fall kaldblodige drap, det er da vi gått altfor langt. Ytringsfrihetens barrierer er blitt brutt for lengst. Vi har sviktet folket vårt.
Å påstå at en så marginalisert minoritet har et aktivt ønske eller behov for å «islamisere Norge» er rett og slett komisk og tullete
Mens ord kan vris og vendes på, vil fakta forbli nøytralt – så la meg redegjøre et par ting. Islamisme er en ideologi som tar for seg hvordan samfunnet systematisk skal bygges opp ved hjelp av blant annet sharia – som er et tilhørende sett med lover. Islam derimot er selve religionen, som ikke har sitt utspring fra den førstnevnte ideologien, men er heller et uavhengig levesett med riter, spiritualitet og hellige skikkelser. Og i Norge hadde vi i fjor 175 506 registrerte medlemmer av muslimske samfunn, noe som utgjør snaue 3 % av befolkninga vår. Og bare et par år tidligere viser en undersøkelse at hele 75 % heller vil følge norsk lov, også om denne strider imot islamsk lov, mens den resterende prosentandelen er hovedsakelig skeptiske eller frastår å svare. Med disse begrepsavklaringene og tallenes tale i bakhodet, er det å påstå at en så marginalisert minoritet har et aktivt ønske eller behov for å «islamisere Norge», rett og slett komisk og tullete.
Vern om ytringsfriheten – og dens begrensninger
Av alle ting som utgjør det å være norsk, er det demokratiet vårt som gjør akkurat vårt samfunn til et av de fremste, tryggeste og mest velfungerende i hele verden. Men demokrati er ikke lik ytringsfrihet, for sistnevnte er bare én av mange søyler som bygger under det som nettopp er vårt demokrati. Så på tross av at ytringsfriheten er begrenset, vil det ikke si at demokratiet er blitt begrensa. For demokratiet styrkes ved å sikret at samfunnet har plass til nettopp det store mangfoldet det rommer. Og vi har alle et kollektivt ansvar for å rope ut og peke på de som bryter den lovfesta begrensningen rundt ytringsfriheten, hvis ikke vil flere miste tillit til staten og systemene i samfunnet, og dermed vil den positive utviklingen i Norge avta.
Som flerkulturell vet jeg at det ikke alltid er lett å være trygg på sin identitet, man mangler tilhørighet og føler seg sjeldent velkommen hos hverken den ene eller andre gruppa. Vårt eneste hjem er Norge, og derfor er det hjerteskjærende å se en gruppe mennesker stå på torgene våre og dukke opp på tv-skjermene i våre hus for å fortelle at vi ikke fortjener å bo her. Nasjonen Norge er bygget på demokratiske verdier med mangfold i bresjen og uten dette vil vi være et samfunn som går i revers. Tankegodset som råder i organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) er liknende det som tok livet av de som skulle være Norges fremtid og demokratiets voktere, både i 2011 og i 2019. Vi har ikke råd til å miste flere. Vi må kunne si nok er nok. Vi må tørre å stå opp mot de som begår urett, også når det ikke er direkte mot oss selv.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
