Foto: Pixabay
I et post-tradisjonelt samfunn er tanke- og ytringsfrihet en sentral verdi. Likevel ser vi at denne friheten, i en stadig mer pluralistisk tilværelse, er en vanskelig størrelse å håndtere på en oppbyggende måte.
Ikke kriminelt, men moralsk problematisk
Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur langt på vei har fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således, gjennom egne handlinger er moralsk ansvarlige på et mellommenneskelig plan. Den endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfriheten. Uttrykt annerledes, i et liberalt demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Men bør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs nylige koranskjending i Oslo)? Hva slags samfunnsklima er slike ytringer med på å skape i en tid hvor verdenssivilisasjonene står nærmere hverandre mer enn noen gang tidligere, og i en tid hvor det blåser en kald vind av fremmedfiendtlighet og splittende nasjonalistiske tendenser?
Likevel er det viktig å trekke frem en tydelig distinksjon. Filosof Lars Svendsen skriver i sin pamflett Hva er Frihet? at «det liberale frihetsbegrepet angir politikkens og rettens grenser, ikke moralens. Rettens grenser bør være videre enn moralens.» Dette innebærer å skjelne mellom den juridiske sfære på den ene siden og den moralske på den annen side. Å skjende Koranen i offentlighet rammes juridisk sett ikke av lovverket (jf. straffelovens paragraf 185). Altså, en slik ytringsform representerer ikke i seg selv den type skade som lovverket skal anvendes til å forhindre, f.eks. det å stimulere aktivt til aversjon og vold mot minoritetsgrupper på en måte som utgjør en tydelig trussel (slike ytringer mister således sin immunitet i henhold til skadeprinsippet). Ytringer som blant annet koranskjending bør nødvendigvis ikke tolereres, moralsk sett, av det sivile samfunnet. Altså, er det moralsk riktig å krenke andres helligheter, selv om man har en lovlig adgang til slike former for ytringer, simpelthen fordi en ønsker å krenke? Det sivile samfunnet kan og bør med god grunn tydelig fordømme slike handlinger, men slike ytringer forblir lovlige og kan således ikke kriminaliseres og forbys.
Uheldig med voldelige motdemonstrasjoner
Hva angår muslimenes forargelse og moralske indignasjon, så er det er nyttig å forstå at fenomenet religion og dets helligheter i troendes liv har mer med det affektive/emosjonelle nivået å gjøre, enn det rent kognitive. For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet. Ut fra dette perspektivet kan koranen forstås, for å bruke et psykologisk uttrykk, som et «selvobjekt». Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr eller en kulturmanifestasjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv.
Det er av vesentlig verdi å opprettholde et tydelig skille mellom kritikk av religiøse dogmer, doktriner, leveregler og praksiser på den ene siden og dehumanisering av troende og krenkelser av menneskets verdighet på den annen
Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler koranen på nedverdigende vis da dette henger uløselig sammen med muslimenes selverfaring. Dog legitimerer ikke slike krenkelser av muslimenes selvobjekter voldelige motreaksjoner rettet mot demonstranter eller politiet. Slike reaksjoner, selv om slikt kommer fra en liten minoritet, forsterker stereotypiske fremstillinger av muslimer som hypersensitive og affektive, som er kontraproduktivt i kampen mot hatpredikanter.
Rasistisk retorikk forhindrer frihet
Å bruke ens ytringsfrihet med omhu betyr ikke å forkaste viktigheten av opplyst religionskritikk. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å kritisere destruktive religiøse praksiser på en måte som samtidig anerkjenner religionens positive ressurser, og dens meningsskapende funksjon for troende mennesker. Samtidig er det av vesentlig verdi å opprettholde et tydelig skille mellom kritikk av religiøse dogmer, doktriner, leveregler og praksiser på den ene siden og dehumanisering av troende og krenkelser av menneskets verdighet på den annen. Dette kan oppleves som en krevende øvelse i den offentlige islam-samtalen som er sterkt polarisert, men vi bør i det minste forsøke å realisere dette idealet i den utstrekning det er mulig, som er det liberale demokratiet og et menneskevennlig samfunn verdig.
I sin bok Den Etiske Fordring skriver filosofen Knud Løgstrup at «Det er en alminnelig filosofisk iaktakelse at de mest grunnleggende fenomenene som hører vår eksistens til, er de vi blir oppmerksomme på sist og med størst vanskelighet.» Dette innebærer slett ikke at individer ikke er selvstyrte eller selvstendige, men at autentisk frihet springer ut av vår opplevelse av at «vi er hverandres liv og hverandres skjebne.» Dette fordrer også en anerkjennelse av menneskets sårbarhet fordi noen holder noe av vårt liv i sin hånd. Dette betyr mer konkret at koblingen mellom hatytringer som eksponeres i mediene og voldelige angrep på sårbare minoriteter ikke bør neglisjeres under påskudd av ytringsfrihet.
Heller ikke bør hatytringer som f.eks. SIAN spyr ut i offentligheten, og hvordan det kan medvirke til at fordommer bidrar til de-sensitivitet (mennesker blir immune mot hatprat og internaliserer det hatske budskapet), feies under teppet. Vi vet at fiendtlig og rasistisk-motivert retorikk overfor minoriteter og sårbare grupper i et samfunn påvirker deres psykososiale livskvalitet og deres frihet til å forfølge de målene den enkelte selv betrakter som verdifulle og meningsfulle i livet, som også kalles for frihetenes mulighetsaspekt.
Vi er klare for en solidarisk politikk nå
På dette punkt kan og bør religiøse og ikke-religiøse mennesker stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot dehumanisering og rasistisk retorikk. Vi bør konfrontere splittende og mistenkeliggjørende tendenser med forskjellighetens fellesskap, tesen om og troen på enkeltindividets verdighet og frihet til å leve ett slags liv snarere enn et annet, ledsaget av en solidarisk politikk basert på vår felles menneskelighet og innbyrdes avhengighet. En slik samordnet innsats er for lengst overmoden.
